– Presseetikken er ingen dydsetikk. Man kan ikke bli felt i PFU fordi man ikke avslører kritikkverdige forhold i samfunnet. Dette er et gedigent etisk felt som PFU aldri berører.

Dette sier Svein Brurås, mangeårig journalist og førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda sin journalistutdanning.

Nylig disputerte han på Universitetet i Bergen med doktorgraden ”Kriminaljournalistikkens etikk. PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner.”

Ivaretar ikke etikken

– Dårlig journalistikk kan gå fri i PFU fordi den ikke har brutt mot Vær Varsom-plakaten. Mens glimrende journalistikk kan bli felt fordi den har brutt ett punkt.

– De feige og forsikte journalistene blir aldri felt, mens de pågående og dristige risikerer nettopp dette, sier Brurås.

Pressens faglige utvalg (PFU) er et organ som skal behandle klager fra allmenheten, og avgjøre om pressen har handlet i strid med sine egne, etiske regler.

Men Brurås har funnet at journalister oftest blir felt på grunn av manglende kildebredde, kildekritikk eller samtidig imøtegåelse i saker.

– Dette er ikke noen mangel ved PFU, som jo skal fungere som et klageorgan. Men det blir feil å tro at dette ivaretar hele journalistetikken, sier han.

Krim og moral

De ”moralfilosofiske posisjonene” fra doktorgradens tittel, er dydsetikk, nærhetsetikk og diskursetikk.

Brurås har analysert uttalelser fra 1972 til i dag i lys av disse, for å se på de etiske dilemmaene som trekker etikken i ulike retninger.

– På den ene siden har vi samfunnsnytten av en sak. Da sier man at ”det er godt pressen skriver om og avdekker denne saken, for da får vi mindre korrupsjon i samfunnet.”

– Det kan være at enkeltmennesket i en sak må beskyttes. Det kan ha dramatiske konsekvenser å bli hengt ut i pressen.

– For det tredje vektlegges ytrerens frihet, nemlig medias frihet til å si hva de vil.

– Det er klart mest diskursetikk i PFU sine uttalelser, forteller Brurås.

Diskursetikken er en etikk som legger vekt på at etiske beslutninger skal treffes først etter at alle involverte parter er kommet til orde, og hvor det beste argumentet skal vinne frem.

– Det er en etikk som ikke sier om noe er godt eller ondt, forteller Brurås.

Mangler teoretisk grunnlag

– PFU kommer med korte, formelle uttalelser, nesten som en domstol. De svarer ja eller nei på om god presseskikk er brutt, men de reflekterer lite i uttalelsene sine. Jeg ville finne ut hva de egentlig sier, forteller Brurås.

Han mener måten presseetikken har oppstått på – dels for å imøtekomme kritikk mot pressen, og dels for å dekke journalistenes behov for å definere profesjonen – gjør at den mangler et formulert, teoretisk grunnlag.

Mer rett, mindre plikt

I løpet av de rundt 37 årene med PFU-uttalelser Brurås har sett på, har presseetikken vært nokså konsistent. Det har likevel skjedde en utvikling på et par områder, særlig når det gjelder nærhets- og diskursetikken.

– Personvernet har vært viktig, men det har fått økt vekt med årene. På 1980-tallet var det eksempler på at pressen kontaktet pårørende to timer etter at ektefellen var blitt drept, mens krimjournalistikken på 30-tallet var utrolig bloddryppende og brutal.

I tillegg mener Brurås at bevisstheten om pressens samfunnsoppdrag er svekket. Mens mange aviser for 20-30 år siden følte seg forpliktet til å dekke visse saker, er samfunnsoppdraget nå tonet ned mens pressens rettigheter blir fremhevet sterkere enn før.

– Uttalelser som ”VG var i sin fulle rett til å…” går igjen i rundt halvparten av uttalelsene fra PFU, forteller Brurås.

Han tror vi i fremtiden vil få veldig differensierte medier, hvor det er de spesialiserte og smale som legger vekt på pressens samfunnsoppdrag. Med andre ord blir det stadig trange kår for dydsetikken i pressen.