Anders Behring Breivik og 22. juli satte for alvor terrorisme og ekstremisme på kartet i Norge. Terrorangrepene i Paris, Brussel, København, Lahore og Ankara har holdt temaet på agendaen siden.

Forskerne blir våre orakler i en tid med forvirring, frykt og frustrasjon. Politikerne vil ha kunnskap som hjelper dem å gjøre riktige valg. Befolkningen vil ha innsikt som gjør det mulig å forstå og aller helst bli beroliget.

Et tungt ansvar hviler på forskernes skuldre.

Flere fordeler enn ulemper

– Ekstremisme er et forskningsetisk minefelt hvor det er risiko for å trå alvorlig feil, og jeg har sett eksempler på det. Vi må ha høy etisk bevissthet når vi går inn i denne typen forskning, sier Tore Bjørgo, professor ved Politihøgskolen.

Han leder Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo. Sentret åpnet 20. april i år og ble etablert med bakgrunn i angrepene 22. juli. Her skal det forskes på høyreekstremisme, hatkriminalitet og politisk vold.

Bjørgo får støtte fra Lars Gule, filosof og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Gule har forsket på ekstrem islamisme og ekstremismebegrepet og har i mange år selv deltatt i nettdebatter, blant annet med Fjordman og Breivik.

– Det er mange forskningsetiske dilemmaer knyttet til denne typen forskning, og man kan lure på om det i det hele tatt er forsvarlig å studere ekstremisme og terrorisme og å publisere funn. Svaret er likevel et klart ja. Selv om det finnes dilemmaer, er fordelene med forskningen større enn ulempene, mener han.

Invitasjon fra Breivik

Gule er en av bidragsyterne i ei kommende bok om forskningsetikk og de berørte etter 22. juli. Der tar han opp hensynet til overlevende og pårørende for terrorhandlinger, ekstremisters personvern og faren for å hjelpe dem i å avklare sin ideologi. Gule forteller også om vurderingene han gjorde da han som en av få forskere i 2014 fikk invitasjon fra Breivik om å gjøre intervjuer.

De nasjonale forskningsetiske komiteene understreket at det burde stilles høye krav til samfunnsnytten hvis Breivik skulle involveres i forskning og oppfordret forskere om å trå varsomt.

Ett av spørsmålene Gule stilte seg, var om intervjuer egentlig kunne gi informasjon som var så verdifull at den veide opp for de potensielle ulempene for de berørte og allmennheten.

– Mange av de overlevende og pårørende etter ofrene ønsker minst mulig omtale av Breivik. De vil glemme ham og det han står for. Dette er et legitimt ønske og noe forskere også må forholde seg til, påpeker Gule.

Uaktuelt med påholden penn

Han mener likevel at det fortsatt er mye å lære om terrorhandlingene 22. juli og at forskningen derfor ikke kan utelukke intervjuer eller samtaler med Breivik.

– Det vi forskere må tenke over, er hvordan vi kan unngå eller mest mulig redusere retraumatisering og andre sterke belastninger. God kommunikasjon med pårørende kan være et viktig virkemiddel.

Gule forteller at Breivik hadde flere betingelser for hvordan forskningen skulle foregå.

– Vi gjorde det klart via ulike medier at det ikke var aktuelt med noen form for påholden penn. Dette var trolig en medvirkende årsak til at Breivik avbrøt kontakten med oss, sier Gule.

Tore Bjørgo og en kollega tok selv kontakt med Breivik for å få et intervju i forbindelse med en studie av beslutningsprosessene som ligger bak terroristers valg av mål. De opplevde imidlertid Breivik som så manipulerende og vanskelig å forholde seg til at de til slutt valgte å droppe forsøket på å intervjue ham.

Ufrivillige hjelpere

I likhet med Gule hadde også Bjørgo i utgangspunktet enkelte motforestillinger mot å intervjue Breivik. Han var blant annet bekymret for at forskningen på ulike måter kunne være til hjelp for Breivik.

– Forskningen har mange brukergrupper, og noen av disse kan være terroristene eller ekstremistene selv, sier Bjørgo.

Det kan for eksempel dreie seg om ufrivillig å hjelpe ekstremister i å avklare sin ideologi. Ifølge Gule har verken ekstremister eller islamister i Norge en avklart ideologi, og det gjaldt også Breivik.

Forskeres karakteristikker av Breivik i retten kan ha bidratt til en utvikling av hans ideologi hvor han nå har endt opp med å definere seg som nasjonalsosialist, mener Gule.

Gjennom et prosjekt om borgerverngrupper i ulike land har Bjørgo opplevd å bidra på andre måter enn planlagt. I et NRK-intervju om Odins soldater sa Bjørgo at han oppfattet at mange av medlemmene ønsket å gjøre opp for seg etter en kriminell fortid. Kort tid etter gjenga gruppens leder i et annet intervju mer eller mindre ordrett det Bjørgo hadde sagt.

– Det er for så vidt en anerkjennelse av at jeg hadde en god analyse, men det er samtidig et paradoks at jeg blir en slags leverandør av vektige selvbilder for dem, sier Bjørgo.

Uklart regelverk

Personvern er en av utfordringene som opptar både Gule og Bjørgo. Har kjente eller mistenkte ekstremister samme rett til informasjon, samtykke og anonymisering som resten av befolkningen?

Spørsmålet ble aktualisert av et prosjekt hvor Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) ønsket å kartlegge motivene til unge mennesker som reiser fra Norge til Syria for å krige. Planen var å bruke informasjon som allerede var offentlig tilgjengelig, som avisartikler, Twitter-meldinger eller Facebook-meldinger fra åpne grupper.

Datatilsynet ga FFI unntak fra kravet om samtykke, men krevde at de såkalte fremmedkrigerne måtte informeres om at de ble forsket på. FFI opplevde det som nærmest umulig og avbrøt prosjektet.

Bjørgo mener personvernregelverket både er uklart og praktiseres strengt.

– Som forskere er vi svært usikre på hva vi faktisk får lov til å gjøre og hvordan vi kan gå fram for å forske på ekstremistiske miljøer, forteller han.

– I den ene grøfta finner vi forskere som mangler etisk bevissthet. I den andre grøfta finner vi et regelverk som er så vanskelig at forskningen blir umulig. Vi sliter med å få balansen riktig og er for tida nærmere den siste grøfta, mener Bjørgo.

Taper for media

Media er unntatt fra de strenge personvernreglene. Journalister kan i større grad enn forskere og på en enklere og raskere måte samle og presentere stoff om ekstremister. Det fører til at forskere må overlate til media å skaffe kunnskapen som legges til grunn for politiske beslutninger, ifølge Bjørgo.

– Det er frustrerende at vi ikke får bidra med forskningsbasert kunnskap som vi mener vil være både mer troverdig og nøyaktig, sier han.

Gule ser at det er behov for strenge personvernbestemmelser, men mener samtidig forskere har et etisk ansvar for å bidra til en opplyst allmennhet.

– Spørsmålet er om man ikke kan skjære gjennom og si at så lenge forskere ikke gjør noe mer enn det journalistene gjør, og i tillegg sørger for anonymisering, bør det være akseptabelt.

– Kan ikke ha egne regler for ekstremister

Datatilsynet understreker at personvernreglene gjelder for alle og at det ikke går an å lempe på dem for å gjøre forskning på ekstremisme eller ekstremister enklere. I tilfeller hvor samfunnsnytten er stor, er det likevel mulig å fravike for eksempel kravet om samtykke, ifølge seniorrådgiver Eirin Oda Lauvset.

Hun mener det ikke er et utbredt problem at personvernreglene hindrer forskning på ekstremisme. Ifølge Lauvset er prosjektet på fremmedkrigere den eneste relevante søknaden Datatilsynet har behandlet, og FFI fikk konsesjon. Hun utelukker imidlertid ikke at personvernombudene ved forskningsinstitusjonene kan ha gjort vurderinger av prosjekter som ikke Datatilsynet kjenner til.

Lauvset påpeker også at forskere og pressen har helt forskjellige roller og at det er mange grunner til at pressen er unntatt visse regler, som personopplysningsloven, mens forskere ikke er det.