- Det kan være interessant å gå tilbake til de gamle filosofer. Kan vi bruke deres tanker på vår problemstilling? funderer Berge Solberg, førsteamanuensis og etiker ved NTNU. Han er redaktør av boken Juks, uredelighet og god forskning.

Opplæring eller personlig karakter

- Hvis vi studerer Platon, formulerer han det slik: Den som vet det rette, vil gjøre det rette. Han mener at den som velger det gale, gjør det fordi han feilaktig tror at det han gjør, er godt og rett. Han blir forblindet av følelser slik at det gale ser ut som rett for ham.

- Platon mener at opplæring, altså økt kunnskap, er nødvendig for å lære en person til å velge det rette. Han mener selvfølgelig at det bare er filosofer som kan gi slik opplæring, sier Solberg.

Aristoteles, på sin side, avviser at kunnskap er tilstrekkelig for å kunne gjøre det gode. Aristoteles mener det er karakteren til personen det kommer an på. Begjær og følelser tar overhånd, selv om personen vet hva det gode er.

Må ha offentlig diskusjon

- En moderne variant av platonismen, er tanken om at moralsk kunnskap utvikles gjennom en offentlig diskusjon. Sanksjoner må gjøres kjent; i miljøet og i det offentlige rom, fortsetter Solberg.

- Likeså formidling av de etiske refleksjonene og diskusjonene. Dette vil være med å skape bevissthet om hva som er moralsk forskningspraksis, mener han.

- Alle som arbeider med etikk i forhold til forskning, har ansvar for å bringe debattene fram. De forskningsetiske komiteer har et spesielt ansvar i så måte, men institusjonene har også et ansvar innenfor sine egne vegger. Det er der forskningskulturen bygges.

Forskningskulturer

- Men hva med den karaktersvake, som Aristoteles er opptatt av?

- Det er det ikke noe enkelt svar på det, slike personer vil alltid finnes blant oss, sier Solberg.

- Vi har regelverket på plass, vi har systemer og kontrollrutiner. Likevel velger noen av oss å handle på tvers av dette. Kunnskap om det rette er ikke tilstrekkelig for den karaktersvake, det trengs noe mer.

Solberg mener at hele fagmiljøets ethos (kultur) er med på å bestemme de handlinger den enkelte utøver. Individuell svikt kan man aldri gardere seg mot. Men ved at forskningskulturene er seg bevisst nettopp dette, kan man kanskje klare å minske risikoen for at enkeltindivider skal trå feil.

- Fokuset må rettes mot sosialiseringsprosessene i forskningens verden. Vi blir gode av å øve oss på å være gode, sier Solberg.

Etikkundervisning

Solberg er mer opptatt av hvordan etikkundervisningen blir gitt, enn av mengden.

- Man må påvirke noen til å se verdien av etisk handling og refleksjon. Hvis ikke etikken har et slikt siktemål, er det vanskelig å se verdien og nødvendigheten av etikkundervisning.

Han mener at vi må slutte å tenke vitenskap og etikk som to separate størrelser.

- Etikk må være en integrert del av vitenskapen. Forskning og vitenskap handler til syvende og sist om sannhetssøken, opplysning, frigjøring og velferd. God vitenskap er et moralsk prosjekt.

Og til sist, for å få til dette vanskelige samspillet mellom praksis og teori, mellom følelser og fornuft, må etikkundervisning ta utgangspunkt i fagenes egne forskningspraksiser. Her har vi den største utfordringen - og muligheten.