Forsker Sven Kristian Hartvig (bildet) stikker en sprøyte inn i et hull i et rør inne på laboratoriet på Institutt for Energiteknikk (IFE).

Her studerer de hvordan stoffene kan oppføre seg under simulerte reservoarbetingelser.

Røret er fylt med silikatkuler, og en selvlysende rosa væske stiger oppover med et flammende mønster før det forsvinner inn i en stor tank.

Væsken innholder små mengder av et radioaktivt sporingsstoff. Men hvilket? Det er foreløpig hemmelig.

Truet åpenhet

- Radioaktive og ikke-radioaktive sporingsstoffer bidrar til å forstå hvordan reservoaret ser ut mellom brønnene, eller hvordan storskala geometrien er til den geologiske lagrekken.

Det sier Tor Bjørnstad, leder for prosjektet Advanced Reservoir Tracing (ART).

Teknikken er ettertraktet, og brukes i utstrakt grad på oljefelt på norsk sokkel og i utlandet. Store verdier er involvert i teknologien noe som gjør at de må være på vakt.

De ønsker derfor ikke oppgi de kjemiske navnene på sporstoffene.

- Må holdes hemmelig

- Vi må holde dette hemmelig inntil vi har patenter. Vi har ikke vært flinke nok til dette tidligere. Vi gir stoffene derfor kodenavn. Et eksempel er IFETRV4., sier han.

Det er ingen ønskesituasjon for IFE-forskerne, men det har blitt en nødvendighet. Noen år tilbake tok en konkurrent en generell patent på en metode som forskerne ved IFE arbeidet med.

IFE-forskerne var for åpene om forskningen sin. Konkurrenten snappet opp ideen, og kom Bjørnstad i forkjøpet.

-Truer dette åpenheten til forskningen?

- Det er problematisk, men vi forsøker alltid å finne en måte å publisere på som både tar hensyn til patentrettigheter og akademisk åpenhet. I noen tilfeller kan resultatene være kommersielt interessante.

- Da har vi fokusert på patentering før eventuell publisering i tidsskrift eller på konferanser. Men problemet er der, og må vurderes ved hver korsvei, sier Bjørnstad.

Verdifull kunnskap

Brønner er som årenettverket til et blad - med sporingsstoffene kan man finne ut hvordan væskene som pumpes ned i reservoaret beveger seg.

- Gjennom bruk av sporingsstoffene kan vi avdekke ugjennomtrengelige lag, se strømmen av væske i brønnen, og balansere trykkstøtte for å få best mulig flømming, eller vann gjennomstrømning av oljereservoarene, sier Bjørnstad.

- På den måten kan vi få enda mer olje ut av reservoarene, fortsetter han.

En av sukesshistoriene til teknikken stammer fra Columbia. Her sparte IFE-forskerne oljeselskapet BP for 120 millioner kroner i et oljefelt.

- Sporstoffene avdekket en forkastning som var lekk, og væskestrømmen gikk i gjennom. BP slapp dermed å bore to brønner, sier Bjørnstad

Nå forsøker de å raffinere metoden ytterligere.

- Vi har utviklet nye sporingsstoffer som er mer miljøvennlige og som tåler høy temperatur, sier han.

I dag har enkelte av sporingsstoffene en uheldig virkning ved at de oppkonsentreres i næringskjeden og har i prinsippet en drivhuseffekt. Men mengdene som brukes er så små at effekten i praksis ikke er målbar.

Bly i biffen

Teknikken har en nesten 100 år gammel historie. George de Hevesy, som senere fikk nobelprisen i kjemi, brukte den første gang i sin studietid.

Han hadde mistanke om at han fikk restemat av sin engelske vertinne. Han konfronterte det med henne, men hun nektet. Da endte han med å legge litt radioaktivt bly i maten.

Noen dager senere, utstyrt med et elektroskop, avslørte han vertinnen sin. Maten var radioaktiv. Han hadde fått samme maten servert to ganger. Senere brukte han metoden i planter og dyr, samt i oljefelt.

- På 1980-tallet stagnerte kunnskapen på dette området. Vi startet å utvikle nye metoder som har forbedret denne metoden, sier Bjørnstad.

En del støtte kom blant annet fra Forskningsrådets SPOR-program.

- Vår kunnskap har vært viktig av etableringen av denne teknologien til å få mer olje ut av reservoarene, og bidratt til kunnskap hos andre aktører på fagområdet, sier Bjørnstad.