Skulle det oppstå en atomulykke i nærheten av Norge, er Norges geologiske undersøkelse (NGU) blant de som skal mobilisere umiddelbart.

Utstyret som skal måle radioaktiv stråling ved en krise, er jevnlig i bruk. Radiometriske målinger – måling av radioaktivitet – er en viktig del av kartleggingen av berggrunn og mineralressurser.

Målingene gjøres først og fremst fra lufta. Når fly og helikopter letter, for å gjøre kartlegging for NGU, er som regel de radiometriske måleinstrumentene om bord og operative.

Lover rask reaksjon

Jan Steinar Rønning lover at NGU i løpet av noen få timer vil være klar til å måle radioaktivitet, dersom det skulle skje en atomulykke. Han er leder for NGUs lag for anvendt geofysikk og representant i den nasjonale atomberedskapsorganisasjonen.

Med nye dataprogrammer vil måleresultatene bli overført direkte fra flyet til en database, og de første kartene over radioaktivt nedfall kan produseres av kvalifiserte medarbeidere som kan sitte hvor som helst i Norge.

– Vi garanterer at både mannskap og måleutstyret til enhver tid er operativt, og vi er trent til raskt å kunne tegne kart over radioaktivitet, forteller Rønning.

Han viser frem illustrasjonen over Norges atomberedskapsorganisasjon og forteller om fellesnordiske øvelser for å være forberedt på en eventuell hendelse.

Infokrise i 1986

Samarbeidet rundt atomberedskap i 2016, høres med andre ord tilforlatelig og harmonisk ut. Men slik har det ikke alltid vært: Da atomkraftverket eksploderte i Tsjernobyl 26. april 1986 og radioaktive skyer beveget seg over Norge, var slett ikke de offentlige etatene like forente.

– Helsemyndighetene hadde bagatellisert virkningene av Tsjernobyl, mens vi raskt målte radioaktive verdier som var mange ganger høyere enn det normale, forteller spesialrådgiver Jan Høst ved NGU.

– Den første tiden etter ulykken avdekket en betydelig informasjons- og tillitskrise i offentlig forvaltning, og derfra startet oppbyggingen av et tettere og bedre beredskapssamarbeid.

Han begynte i jobben som informasjonssjef ved NGU få dager etter Tsjernobyl-ulykken i 1986, og tok umiddelbart initiativet til å presentere målingene av skyhøye radioaktive verdier.

– Atomindustri ikke er risikofritt

– Tiden etter Tsjernobyl understreket betydningen av kunnskap om den naturlige radioaktive strålingen fra landets berggrunn og løsmasser, sier Høst.

Både Høst og Rønning har nylig deltatt i den norske 30-årsmarkeringen for Tsjernobyl-ulykken i 1986.

– Vi må innse at atomindustri ikke er risikofritt. Det er alvor med en gang det skjer noe. Det er ikke mer enn fem år siden eksplosjonen ved atomkraftverket i Fukushima. Heldigvis ser vi at det er stadig færre hendelser som meldes inn, og vi anser at risikoen minker for nye atomuhell, sier Rønning.

– Samtidig bygges det ut atomkraftverk i nærheten av oss, blant annet i Finland. Vi kan se for oss at en atomdrevet ubåt i Barentshavet kan utgjøre en risiko. Og vi har selv atomreaktorer på Kjeller og i Halden. Det er all grunn til å opprettholde beredskapen, sier han.

Nye kart

Akkurat nå handler en del av lagets aktivitet om å utvikle nye kart over menneskeskapt radioaktivitet på bakken i Norge. Kartproduksjonen er et samarbeid med Statens strålevern.

Det radioaktive stoffet cesium-137 var et av stoffene som ble bragt hit fra Tsjernobyl, nå kartlegger NGU hvor høyt nivået er i de deler av Norge, hvor det finnes moderne radiometrisk data.

Cesium-137 har 30 års halveringstid, akkurat så lang tid som har gått siden atomkraft-eksplosjonen i 1986.

– Det er naturlig å gjøre opp en slik status i år. Våre geofysikere jobber med kartene nå, og de vil kunne presenteres i løpet av sommeren, sier Rønning.