Det er ikke bare mennesker som trenger sosial intelligens i møte med andre. Det sier seg kanskje selv.
Alt fra maur til primater har utviklet en intelligens som de har nytte av i møte med det som er deres verden. Ofte lever de i imponerende komplekse fellesskap.
Forskning på sosial intelligens hos dyr er ikke noe nytt. Men mesteparten av tidligere forskning er basert på hvordan de påvirkes av det å leve i flokk, ifølge en pressemelding fra University of Bristol.
Hypotese med mangler?
Forskerne bak den nye studien, publisert i tidsskriftet Nature, tar utgangspunkt i den såkalte sosial intelligens-hypotesen (SIH). Den ble i hovedsak utformet med tanke på primater, og går ut på at interaksjoner innad i en gruppe, altså mellom dyr i en flokk, fører til utvikling av sosial intelligens.
Og forskerne skriver i studien at det er god dokumentasjon for at større grupper har en sammenheng med større hjerner blant primater. Problemet er at sammenhengen ikke er konstant. I noen studier på primater har man ikke konkludert med det samme, og hos andre dyr er heller ikke sammenhengen spesielt uttalt, ifølge forskerne.
De mener at sosial intelligens-hypotesen glemmer et viktig poeng, og at det forklarer hvorfor den ikke alltid stemmer med hvilke resultater forskningen kommer med.
For det er vel ikke helt usannsynlig at å omgås dyr av samme art, men som ikke er i samme flokk, også har påvirket intelligens og hvordan hjernen fungerer?
Både muligheter og utfordringer oppstår i møte med dyr utenfor flokken, og er derfor en viktig del av sosialt liv. Derfor mener forskerne at det glemte poenget ligger i sosial kontakt utenfor flokken.
Trusler og muligheter utenfor flokken
– Trusler og muligheter utenifra byr sannsynligvis på et spekter av kognitive utfordringer. Dyr må beskytte territoriet sitt, finne maker og konkurrere om ressurser. Vi tror at å møte slike utfordringer krever betydelig hjernekapasitet, sier artikkelens hovedforsker, Ben Ashton, i pressemeldingen.
Forskerne forenkler det hele ved hjelp av noen menneskelige egenskaper når de omtaler intelligens hos dyr i pressemeldingen. De snakker om to forskjellige former for sosial intelligens: machiavellistisk og napoleonisk. Den machiavellistiske intelligensen hjelper til innad i gruppa. Den napoleonske fungerer i krig, og må til for å overvinne fienden.
Og hvis du lurer på hva som ligger bak bruken av disse to litt spesielle begrepene, kommer en kort forklaring her.
Niccolò Machiavelli er kjent for sine strategier for hvordan man skal etablere og beholde makt. Machiavellisme anses som synonymt med hensynsløs realpolitikk. Sånn sett kommer machiavellistisk intelligens godt med når man vil være leder i flokken.
Det andre begrepet stemmer fra velkjente Napoleon Bonaparte, som er ansett som en av de smarteste militærlederne noensinne. Hans taktikker kommer godt med når man skal operere utenfor flokken og være brutal, men samtidig strategisk for å vinne kampen om territoriet.
– Hva har dyr med store hjerner til felles med Napoleon Bonaparte? Vi mistenker at forfedrene deres brukte intelligensen til å vinne en av de tøffeste spillene som finnes: å utkonkurrere utenforstående, forklarer medforfatter av studien, Andy Radford, i pressemeldingen.
Hva med andre, farlige arter?
I studien fra University of Bristol er forskerne opptatt av sosial kontakt mellom dyr av samme art.
Men andre arter kan vel utgjøre minst like stor fare? Det er alltids noen som lusker rundt og jakter på dagens middag.
Forskerne forklarer i Nature-artikkelen at ytre trusler fra rovdyr allerede har fått mye oppmerksomhet i forskningen, mens utenforstående av samme art har blitt litt glemt.
De mener også at det er stor forskjell på rovdyr og utenforstående dyr. Rovdyra er kun en trussel. Artsfrender kan være en trussel, de også - men samtidig representerer de en mulighet for eksempelvis paring. Desto viktigere er det å tenke taktisk, framfor å bare løpe sin vei.
Lett å tenke menneskelig på dyras egenskaper
Et annet spørsmål er; hva er egentlig intelligens, og i hvor grad er begrepet relevant når man snakker om dyr?
I en artikkel i august i år stilte forskning.no zoolog ved Naturhistorisk museum Petter Bøckman og professor i biologi Trond Amundsen ved NTNU spørsmålet: Hvilke dyr er de smarteste?
Spørsmålet er ikke nødvendigvis lett å svare på, mente de to. For hvordan skal man definere det å være smart i dyreverdenen?
– Alt du skal gjøre adferdsmessig krever hjernevinninger. Jo flere forskjellige ting du skal foreta deg, jo mer hjerne trenger du for å styre den adferden. Det betyr at dyr som gjør mer enn andre, eksempelvis passer på ungene sine, nødvendigvis må være glupere enn de som ikke gjør det, sa Bøckman.
Jo mer å passe på, jo mer hjerne trengs
Og dyr som må hanskes med naboene utenfor flokken, har sånn sett mer å passe på enn de som bare har flokken – eller seg selv, for den saks skyld.
– Jeg ville nok definert smarthet hos dyr som evnen til å løse sine oppgaver godt – med det resultatet at man lykkes i å overleve og reprodusere, sa Amundsen.
Et dyr som virkelig har lykkes i akkurat det er krokodillen. Den har klart å overleve uten å forandre seg noe særlig på 95 millioner år. Den er ifølge Bøckman ikke er særlig smart, men lever godt med det - fordi den ikke har noen konkurranse.
– Krokodillen er ikke spesielt smart, men den har cornered the market, som vi ville sagt på nynorsk, for det å leve som elvebreddepredator, forklarte Bøckman.
Nature-artikkelen har forskerne riktignok avgrenset til å handle om sosial intelligens.
Og det er kanskje ikke så ulogisk at dyr med naboer har fått bedre sosial intelligens og større hjerne i gave av evolusjonen. For dyr som ikke har naboer, trenger det jo ikke. Krokodillen, for eksempel, kommer langt med tennene sine.
Referanse:
Ashton, B.J., Kennedy, P. og Radford, A.N. (2020). Interactions with conspecific outsiders as drivers of cognitive evolution. Nature.
