Hva er de smarteste dyra, og hva er det som gjør de smarte?

Vi tok en prat med zoolog Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum, og professor i biologi Trond Amundsen ved NTNU for å finne ut mer.

Vi starter med å finne en definisjon. Bøckman satt klar med en krystallklart svar da han fikk spørsmålet:

– Hvordan kan vi definere et smart dyr?

– Et smart dyr er et som bruker adferd for å klare seg i livet, heller enn å bite hardt, sier han.

– Det kan lønne seg å slåss

Det er litt mer nyansert enn det Bøckman sier, mener Trond Amundsen. For noen ganger kan det være smart, eller eneste utvei, å bruke fysisk makt.

– Stort sett alle dyr bruker adferd for å løse livets utfordringer. Og de dyrene som biter hardt, gjør nok det i de situasjonene der det er smart å bite hardt. Det er jo ikke slik at rovdyrene våre er mindre smarte enn beitedyrene, for eksempel.

– Jeg ville nok definert smarthet hos dyr som evnen til å løse sine oppgaver godt – med det resultatet at man lykkes i å overleve og reprodusere, fortsetter NTNU-professoren.

Topp fem-lista: De aller smarteste

Vi ba Bøckman om å bruke synsingens kraft til å lage en topp fem-liste over de smarteste dyra. Først har vi mennesket, fastslår han. Men lista er konstruert av Bøckman, som selv er menneske og dermed inhabil. Vi lar derfor ikke Homo sapiens få plass på denne uformelle lista.

1. Førsteplassen går til delfiner. I flertall, fordi delfinene er en hel familie. Visste du at delfinene har reddet mennesker fra hai, eller at delfiner får venner omtrent på samme måte som oss?

– Delfiner har større hjerne i forhold til kroppen enn aper har. Vår hjerne er enda større igjen, men delfiner ligger omtrent midt mellom oss og sjimpanser. At de er smarte vet vi fra mange år med temming og studier, sier Bøckman når han begrunner den gjeve førsteplassen.

2. Menneskeaper får andreplassen i Bøckmans plassering. Kanskje ikke så rart, når man tenker på at de jo ikke er langt fra mennesket rent genetisk. Menneskeapene er et av ganske få dyr som kan kjenne igjen seg selv i speilet. Mer om det litt lenger ned i artikkelen.

3. – Vi har dyr som er kjøttetere og flokkdyr samtidig – de er nødt til å ha en del mellom øra. Hvis ikke skjærer ting seg. Så – ulv! Den må opp på lista her, konstaterer zoologen.

4. – Og så kommer elefanten. Den har et par ting mot seg, blant annet er den planteeter. Det krever ikke så fryktelig mye hjerne for å spise planter. De driver ikke og løper sin vei, du trenger ikke jakte på dem. Men, elefantene er flokkdyr, og de må være litt lure for å holde rede på flokken sin. Og så er den seiglivet – og den har en enorm hukommelse.

5. – Vi har et litt overraskende dyr på lista – kråkefugler. Der har vi noen ordentlige luringer. Problemet med å måle intelligens hos fugler er at de er veldig annerledes fra oss. Dermed er det vanskelig for oss å fastslå hvor glupe de er. Vi vet ikke helt hva man skal se etter, sier Bøckman. Kråkene kan faktisk lage egne redskaper. Det kan du lære mer om i denne forskning.no-artikkelen fra 2017.

Vinner blant de virvelløse

– Vi har et dyr til som definitivt kunne vært med på lista her, og det er åttearmet blekksprut. De er nok mest intelligente av de virvelløse dyrene. De er ikke sjimpanse-smarte, men heller ikke noen dumrianer, forteller Bøckman.

Og blekksprut har forresten ikke bare én hjerne som de andre dyrene på lista. De har ni. Sånn sett må man kanskje kunne forvente at den i det minste er en vinner blant de virvelløse.

– Åttearmede blekkspruter har én hovedhjerne, men hver av de 8 armene har sin egen hjerne, og kan i noen grad handle uavhengig av hovedhjernen, forklarer Bøckman.

– Blekkspruter er flinke til å lære, og sleipe nok til å ljuge, også for hverandre. Dette er et ganske typisk eksempel på at sosiale dyr som lever tett sammen, samtidig som de konkurrerer, er nødt til å ha en del hjerne.

– Men - hva med skjærene? Hva er det vi ser hos dem som gjør at vi tror de er glupe, selv om de er vanskelige å forstå?

Bøckman forteller om en metode som har vært brukt på alle dyr for å måle nettopp det.

Smart av å kjenne igjen seg selv?

Ett av problemene når man skal måle dyrs intelligens er at mange er så ulike oss selv. Menneskeapene - sjimpansene, for eksempel, er en grei sak. De er jo omtrent som oss selv, bare i en litt enklere form. Men at vi kan kjenne vår egen adferd igjen i deres er et viktig poeng.

Fuglene, derimot, mangler mimikk som er mulig å forstå for oss mennesker. Men forskere fant en test som skulle gjøre det umulig å ta feil av et glupt dyr.

– I gamle dager drev man med en form for adferdsforskning som gikk ut på at man malte en flekk i panna på et dyr, og viste dem et speil. Hvis dyret ble stående og plukke på den flekken, så har de åpenbart skjønt at speilbildet er dem selv. Dette er noe mennesker ikke klarer før vi er halvannet år gamle. Så dyr som klarer denne testen er per definisjon smartere enn en halvannet-årig menneskebaby, sier zoologen.

Bøckman forteller at sjimpanser også fikser speiltesten. Vel - hunnene, i alle fall.

– Sjimpanse-hannene er ikke helt ulike hanner hos mennesker. De kan være litt lite interessert i det intellektuelle.

Speiltesten har forresten fått en del kritikk, blant annet fordi veldig få dyr har bestått den. Kanskje vi må ha sjimpansehannene unnskyldt. Senere har det kommet andre tester som har vist seg mer overkommelige. Les mer i denne forskning.no-artikkelen fra 2017.

Hva er smarthet?

Intelligens er en fellesbetegnelse som ikke nødvendigvis er god nok til å definere alt som skjer i hjernen, mener Bøckman.

– Vi må tenke på det at intelligens er jo egentlig bare en fellesbetegnelse på det som tyter ut av hjernen, men det er veldig mye rart som foregår i hjernen, og ikke alt har noe med hverandre å gjøre, poengterer Bøckman.

– En pedagog som heter Howard Gardner deler opp den menneskelige intelligens i mange forskjellige typer. Han snakker blant annet om emosjonell intelligens, taktil intelligens (evnen til å skrive, lese og kommunisere med ord) og musikal intelligens.

– Intelligens er ikke én ting. Derfor skal man ta alle mål på intelligens med en liten klype salt. De sier noe, men de forteller deg i all hovedsak bare hvor flink du er til å løse en IQ-test.

Bøckman og Amundsen mener at vi i stor grad tenker menneskelig på dyrs intelligens. Og det er kanskje ikke særlig rettferdig overfor dyrene?

– Når man ser på sånne lister på nettet vil man finne ut at noen dyr går igjen, mens andre dyr hopper inn og ut av listene. Det er mange måter å se det på. Men når vi spør om dyr er smarte, er det ikke et veldig presist spørsmål. Det er veldig lett å tenke at det handler om å være smart på samme måte som oss. Altså – de oppgavene som vi er gode på å løse, er dyrene gode til å løse de samme? sier Amundsen.

– Disse testene er utarbeidet av mennesker, og når vi tenker på intelligens tenker vi på vår type intelligens. Det er ikke sikkert den er relevant for alle dyrene vi snakker om nå, sier Bøckman.

– Dyr har mange helt andre utfordringer enn vi har, og disse varierer enormt fra art til art og påvirkes av miljøet dyrene lever i. De er naturligvis mye bedre enn oss på å løse utfordringer de selv har enn det vi ville vært. Og mange av disse utfordringene er veldig vanskelige, for eksempel å finne hjem til rett skog etter å ha flydd halve kloden rundt, som trekkfuglene gjør, poengterer Amundsen.

Sinna, men omsorgsfull

Vi tar et dykk og ser på livet under vann. Det er massevis av fascinerende dyr å finne der – deriblant fisk som passer på avkommet sitt. Ett artig eksempel er kampfisken.

Kampfiskene kommer fra Sørøst-Asia, og er egentlig en hel slekt av labyrintfisker. De lever i naturen i stillestående ferskvann med lavt oksygeninnhold. Derfor har den utviklet labyrinten – et spesielt organ som gjør at den kan utnytte oksygen fra luft. Den mest kjente kampfisken heter på latin Betta splendens. Den har vært en populær akvariefisk så lenge at den er avlet på til det ugjenkjennelige, med voldsomme finne- og fargevarianter.

Det gjør ikke kampfisken mindre fascinerende. Kampfiskhannen bygger nemlig et såkalt skumrede når han føler seg klar for å finne en hunn å legge egg med, ifølge Wikipedia. Et skumrede består kort fortalt av en samling skum i vannoverflaten som hannen lager med sekret fra munnen. Der blir eggene lagt når han finner den riktige dama. Og når eggene er trygt på plass i redet, blir det voktet med argusøyne av hannen.

Det er forresten ikke tilfeldig at kampfisk har fått sitt navn; de er ekstremt territorielle, og hannene kan ikke fordra hverandre. Møtes to hanner, vil de gå i kamp – og ganske sannsynlig vil minst en av dem dø.

Er barnepasserne smartere?

Vi spiller videre på det vanskelige, og kanskje litt urettferdige spørsmålet om intelligens. Vi spurte Bøckman og Amundsen om fisk som passer på barna er smartere enn de som sluker yngelen uten å nøle.

– Alt du skal gjøre adferdsmessig krever hjernevinninger. Jo flere forskjellige ting du skal foreta deg, jo mer hjerne trenger du for å styre den adferden. Det betyr at dyr som gjør mer enn andre, eksempelvis passer på ungene sine, nødvendigvis må være glupere enn de som ikke gjør det, svarer Bøckman.

Amundsen tror på sin side ikke fisk som spiser sitt eget avkom nødvendigvis er dummere. Han forsker nemlig selv på en liten saltvannsfisk; tangkutlingen. De både passer på barna, og spiser dem. Det kommer litt an på dagen.

– Det er situasjonsavhengig. Hos kutlingfiskene legges eggene i muslingskall og på tang og tare, og de må voktes mot strandkrabber, snegler og alt mulig. Hannen står for omsorgen, og må plukke vekk bakterier og rusk fra eggene sånn at de ikke blir syke.

– Men hvis det blir knappe forhold – altså for lite mat og han jobber for hardt til at han klarer det – da er det smart å spise kanskje 20 prosent av ungene for at de andre 80 skal overleve. Så man kan ikke si at det er smart eller ikke smart å spise sine egne barn; det avhenger av de økologiske betingelsene og hvordan det står til med det enkelte dyret.

Mennesker klarer ikke dyrenes oppgaver

Og så er det heller ikke slik at mennesker er bedre enn dyr på absolutt alt. Som Amundsen var inne på – dyr løser sine utfordringer på måter som mennesker ikke ville klart.

Sjimpanser har ikke sjans til å lære seg språk på samme måte som mennesker. Men – de er helt overlegne oss på ett punkt: Visuell hukommelse. Og den kompenserer for det manglende språket, skal vi tro Bøckman.

– Ofte når man skal undersøke hva sjimpanser får til og ikke får til, setter man dem på en kontorkrakk. Så blir de vist symboler på en dataskjerm som de skal trykke på i riktig rekkefølge. Det er jo en menneskeoppgave – likevel er sjimpanser mye, mye bedre enn oss på den oppgaven. De har en visuell hukommelse som er mye bedre enn vår. Men det må de ha, nettopp fordi de ikke kan huske med språk. Når vi husker, tenker og argumenterer med oss selv, så gjør vi gjerne det med språk. Ofte husker vi ikke hva som har skjedd, men vi husker fortellinger av det.

– Det forteller oss litt om hvorfor mennesker herjer med sjimpansene og ikke motsatt, selv om de er mye sterkere enn oss. Språket har gitt oss en kjempefordel.

Et par andre dyr som får til noe du og jeg aldri ville klart, finner vi under vann og til værs.

– Tenk deg en laks, som skal finne tilbake til den elven den ble født i, eller en trekkfugl som flyr til Afrika og skal finne tilbake til akkurat den samme dalen som den var året før. Det tenker jeg er veldig smart, eller kognitivt avansert, for en laks eller en fugl. Vi hadde ikke hatt sjans! sier Amundsen.

– Det er mitt viktigste budskap: Ja, vi kan måle om dyr er flinke til å gjøre de samme tingene som mennesker, men det er ikke nødvendigvis det viktigste i dyrenes liv.

Men – selv om laksen og fuglen finner veien helt uten kart, kompass eller GPS – er de egentlig smarte?

– Må vi skille mellom intelligens og instinkt, eller går de inn i hverandre?

– De går nok inn i hverandre. Men igjen, vi kan ikke måle intelligens i menneskelig forstand hos dyr. Og instinkt er ikke et begrep som brukes i vitenskapen. Vi snakker om at dyr har medfødte forutsetninger, og så utsettes de for miljøpåvirkninger, inklusive læring, som former deres adferd og evnen til å løse oppgaver, sier Amundsen.

Bøckman poengterer at hjernekapasitet ikke kommer gratis.

– Dyr er intelligente nok til å få til det dyr trenger å få til med intelligensen sin. Intelligens er en veldig kostbar egenskap. Den krever mye nerveceller, og nerveceller er ekstremt dyre i drift for kroppen, forteller Bøckman.

Hjernen – et energislukende kraftverk

Han setter det i perspektiv ved å se på hvordan kaloriene fra lunsjen du spiste, blir fordelt i kroppen.

– Menneskehjernen utgjør 1,5 prosent av kroppsvekta vår. Den spiser bortimot en fjerdedel av energibudsjettet vårt, hvis vi legger til resten av sentralnervesystemet. Da kan du tenke deg selv hvor forsiktig en organisme må være med å ha nerveceller, for en kalori eller to kan være forskjell på liv og død for et dyr som lever stort sett på sultegrensa hele tiden.

Men betyr det at blekkspruten, med sine ni hjerner, trenger ekstremt mye mat?

– Den trenger mye næring, ja – men på en annen side så er blekkspruten et ganske enkelt dyr. Så det er ikke veldig mye mat den trenger til resten av seg.

En liten digresjon rettet mot menneskets verden: Nå trodde du kanskje at du kunne forbrenne massevis av kalorier på ren tankekraft? I så fall, dessverre – du vil bli skuffet, ifølge denne forskning.no-artikkelen. Selv om du tenker så de små grå nærmest går varmt, bruker ikke hjernen mer energi i den grad at det utgjør noen betydelig forskjell.

De smartestes overlevelse… eller?

Greit nok, dyra på kloden har alle funnet et miljø der alle er akkurat intelligente nok til at arten deres overlever. Og så har de litt etter litt, over millioner av år, forandret seg, slik at de fortsetter å være tilpasningsdyktige. Og på håret smarte nok.

Men hva med de som ikke har forandret seg noe særlig de siste 95 millioner årene; krokodillene, for eksempel? Er de ekstremt smarte, har de klart å lure seg unna både utryddelse og evolusjon?

– De dyra som ikke har forandra seg så mye, har ikke forandra seg fordi de har funnet en måte å leve på som gjør at de ikke har noe særlig med konkurrenter. Krokodillen er ikke spesielt smart, men den har cornered the market, som vi ville sagt på nynorsk, for det å leve som elvebreddepredator, forklarer Bøckman.

Man kan si at krokodillen har et slags monopol der den befinner seg.

– Den eneste konkurrenten den har er oter, og krokodillen er ti ganger bedre på det punktet.

Følelser – ting vi har for å holde oss på beina

Følelser opptar oss mennesker. De styrer i stor grad livene våre. Noen ganger funker det bra, andre ganger overstyrer følelsene fornuften.

I gledesrus over den nye jobben slår du til og kjøper noen altfor dyre, men ekstremt lekre sko som gjør at du må spinke og spare resten av måneden – eller kanskje du i ren sjalusi oppfører deg direkte ufyselig iblant. Det er helt menneskelig.

– Men hvilke følelser kan dyr kjenne på? Kan de kjenne på sjalusi, for eksempel?

– Det kommer an på. Vi må huske på at følelser er ting vi har fordi vi skal holde oss på beina. Alle følelser er, i alle fall hos dyr, medfødte egenskaper som de trenger for å få livet til å fungere. Dyr har følelsene de trenger å ha. De er redde, sultne, kåte – og de er sjalu i den grad de trenger å være det. Dyr som ikke har faste partnere, for eksempel, har ikke noe behov for sjalusi, forklarer Bøckman.

Stopp en halv. Kjenn litt på ordet. Nødvendig. Og la oss dra det hele litt mot mennesker igjen.

– Betyr det at å kjenne på bunnløs kjærlighetssorg er nødvendig?

– Ja! Kjærlighetssorg er en nødvendig del av det å være menneske, fortsetter Bøckman, og legger til at det har å gjøre med flokkstrukturen vår.

Følelsene våre er altså spesielt tilpasset oss som art, fordi vi trenger dem. Men mange av følelsene vi kjenner tillegger vi også dyr.

Hvordan er det for ei ku å miste en kalv?

På seg selv kjenner en andre, sies det. Og vi mennesker har en tendens til å tillegge dyrene en del egenskaper som vi kjenner fra oss selv. Du har kanskje en hund som er bare snill, eller en liten ramp av en kattunge.

Men – det kan gå andre veien også. Det er verdens gang at mennesker tar kalven fra kua, og kua vil bli gående og raute og lete etter kalven sin. De fleste vil kanskje trekke litt på skuldrene. Men er det ikke slik at noe så grunnleggende som morsinstinkt er like sterkt hos dyr som hos mennesker? Og er det ikke like vondt for ei ku å miste barnet sitt, som det er for et menneske?

– Vi har en vitenskapstradisjon bak oss som har sett på dyr nærmest som automater. Og vi mennesker har noe som ingen dyr har; vi har mulighet til å rasjonalisere ting for oss selv. Det har ikke dyr. Men en ku må passe på ungen sin akkurat like mye som vi må, sier Bøckman.

– På den annen side; en ku får én unge i året, og så lever kua en del år. Så vi har regnet på at en vanlig ku ute i naturen ville fått 10-15 unger. Likevel ville det ikke blitt 10-15 ganger så mange kyr per generasjon – det blir omtrent like mange. Det betyr at av de 10-15 ungene, så vil i naturtilstand alle, bortsett fra to – en som erstatter mor, og en som erstatter far – dø.

Men kua er ikke spesielt produktiv i det store bildet.

– En mus, for eksempel, får 10-12 unger i slengen, og fort hundre unger i løpet av livet. Det betyr at 98 av disse ungene er forventet å dø før de rekker å formere seg. Det er naturen, sånn fungerer det. Naturen er rå, brutal og hjerteløs.

– Det betyr ikke at kua ikke rauter og har det vondt når vi tar fra den ungen. Det betyr at vi har sett på hva naturen gjør med dyra, og hva vi gjør med dyra. Og gjør vi noe som i utgangspunktet er så skrekkelig mye verre enn det naturen ville gjort? Det er et rent filosofisk spørsmål. Hva er verst – vi, eller naturen? spør Bøckman.

Er synet på dyr preget av levemåten i vesten?

Amundsen spinner videre på ku-eksempelet. Han presiserer at han ikke har kunnskapsgrunnlag for å uttale seg så mye om hvor vondt det er for kua å miste kalven.

– For å bruke hverdagslige termer, er det hjertet snarere enn hjernen som sliter når man mister et barn. Det kan være noe dyr også opplever, selv om det sikkert er i veldig varierende grad, og som vi egentlig ikke vet noe om.

– Så kan man jo spørre seg om de kan huske det. Et menneske som har mistet et barn vil huske det og kanskje lide under det hele livet. Vil kua det?

– Det er jo bare i vår helt moderne kultur, kanskje de siste 50 årene, og særlig i vår del av verden, at det er normalt at nesten alle barn overlever. Inntil for få hundre år siden var det normalt at barn ofte døde av sykdom og andre årsaker, og i menneskets historie har det vært en helt naturlig ting. Man trenger ikke gå tilbake lenger enn noen få generasjoner for å finne det. Men at det var vondt, det er det grunn til å tro.

– Vi blir lett veldig kortsynte i historisk forstand, og nærsynte geografisk. Vi glemmer at vi mennesker i moderne velferdssamfunn lever veldig mye tryggere liv enn stort sett alle andre dyr, og også enn oss selv opp gjennom historien og i mindre rike land, sier Amundsen.

Dyr er individer med forskjeller

Trond Amundsen mener det er lett å glemme et viktig perspektiv i diskusjonen om hvilke dyr som er smartest. For ofte tenker man ikke over at dyr også er individer, og kan ha store forskjeller seg imellom.

– Evolusjonen virker på variasjonen i smarthet, om man vil – eller evnen til å løse livets oppgaver innenfor en art. Innenfor en art vil det være individer som er mer eller mindre flinke til å passe avkommet, mer eller mindre talentfulle til å skaffe og å holde på partnere – og mer eller mindre gode til å gjøre de rette tingene for å unnslippe sykdommer.

– Og der er det jo variasjon i smarthet; innenfor den enkelte art. Det er den variasjonen som driver evolusjonen mot økende smarthet, og som gjør at i prinsippet alle dyr som lever i dag, har lykkes. De har klart å løse utfordringene arten står overfor, sier Amundsen.

– Ikke alle individene har lyktes, men de som har klart seg - ja, de har enten vært smarte på sitt vis, eller hatt flaks, avslutter Amundsen.

Les også

Kan aper bli like smarte som oss i framtiden?