Delfiner bruker ekkolokalisering i et følsomt lydsystem når de skal fange byttedyr. Men de skrur ned lyden for å unngå hørselsskader når de er tett på byttet.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Foto: www.colourbox.no)
Gjengvoldtekt
Delfinhanner inngår allianser med andre hanner for å få paret seg med hunnene. Det viser undersøkelser foretatt av forskere ved Aarhus universitet.
En hanndelfin slår seg først sammen med en annen, og dette paret rotter seg igjen sammen med andre par, med det ene formålet at de skal være mange nok til å overmanne en hunn.
Delfinene, som har inngått den slags allianser, kan blant annet svømme helt synkront.
Når slike par uten forvarsel dukker opp til vannoverflaten, så minner det Frants Havmann Jensen om to gjengmedlemmer som antaster noen.
Lars Bejders forskningsresultater har overbevist ham om at delfinenes avanserte bruk av både pipe- og klikklyder gjør dem i stand til å kommunisere sammen på et høyt nivå.
Samtidig vender resultatene opp ned på det bildet mange har av delfiner som koselige og kjærlige dyr.
Klikk og pip
Delfiner bruker både pipelyder og klikklyder til å kommunisere med. Pipelyder brukes over store avstander til mange individer, mens klikklydene brukes over korte tilstander til enkeltindivider. Som en sms til en enkeltmottaker og en «alle-mail» til hele flokken.
Marsvin kan bare kommunisere med klikkelyder som høyst rekker om lag 200 meter. Delfiner, som både bruker pip og klikk, kan kommunisere over avstander på flere kilometer.
EL = SL - 2 x TL + TS
Hvis du tror at denne artikkelen handler om matematikk, må du tro om igjen. Den matematiske formelen beskriver delfiners bruk av ekkolokalisering for å fange byttedyr.
Det foregår ved at delfiner lager høye klikklyder som de sender ut i vannet, for så å fange opp lyden igjen når den reflekteres fra omgivelsene.
På bakgrunn av hvor raskt lyden reflekteres, og hva slags lyd som kommer tilbake, kan delfinene lokalisere og identifisere middagsmaten.
Det har imidlertid meldt seg et svært stort MEN når forskerne analyserer delfinenes bruk av lyder. Det skyldes usikkerhet ved om lyden fortsetter å være like høy og intens uavhengig av hvor nær delfinen byttet er.
Falske klikklyder og svar
Dette spørsmålet har den danske forskeren Frants Havmann Jensen imidlertid bestemt seg for å finne svaret på. Han er bioakustiker på Biologisk institutt ved Aarhus universitet.
Havmann Jensen bruker den matematiske formelen som et verktøy til å beskrive det han observerte da han undersøkte delfiners ekkolokalisering i det vestlige Australia, for å finne svar på spørsmålet om delfiner skrur opp og ned lyden når de går på jakt.
– I nesten 40 år har forskerne forsøkt å undersøke hvordan delfiners ekkolokalisering egentlig virker, men undersøkelsene er primært blitt utført på tamme delfiner. Det er imidlertid slett ikke sikkert at ville delfiner bruker de samme fangststrategiene som de tamme. Det ville jeg undersøke, sier forskeren.
Han ankret opp i Koombana Bay med fire undervannsmikrofoner – såkalte hydrofoner – for å ta opp de klikklydene delfinene lager når de jakter. Her ble det tydelig hvordan ville delfiner er mye vanskeligere å studere enn tamme.
Av de 3868 klikklydene han registrerte på to dager, var det bare 85 brukbare lyder, fra 26 delfiner, som man med sikkerhet kunne si var fokusert på hydrofonene.
– Delfiners klikklyder er mye rettede, nærmest som lyset fra en lommelykt er fokusert i en bestemt retning. Derfor er det langt fra uproblematisk å ta opp disse lydene fra delfiner i det fri, forklarer Havmann Jensen.
Og konklusjonen er …
– Mine undersøkelser tyder på at delfiner skruer ned volumet når de kommer innenfor en viss avstand av byttet, sier han.
Dermed burde det være satt punktum i en vitenskapelig diskusjon som har pågått i nesten 40 år.
Havmand Jensen trekker en parallell til flaggermusenes verden.
– Visse flaggermusarter, som jo også benytter seg av ekkolokalisering, spenner helt automatisk muskler i mellomøret når de har sendt en lyd. På den måten nedsettes oppfatningen av ekkoet, som kommer svært raskt tilbake.
Annonse
– Men i motsetning til flaggermusene er jeg ikke sikker på at det er snakk om en automatisk reaksjon hos delfiner. Jeg tror det er noe delfinene gjør bevisst, sier han.
Han mener at en aktiv justering av volumet hjelper sentralnervesystemet med å håndtere og prosessere lydinformasjonen. Et bytte svært tett på delfinen gir et mye kraftigere ekko enn et bytte lengre vekke.
Delfiner vil ha mat – ikke hørselsskader
– Når de sender lyder tett ved byttedyret, så skrur de bevisst ned lyden. Fordi ekkoet som sendes tilbake, ellers ville være for voldsomt for ørene deres, forklarer han.
Det er svært avanserte opplysninger delfinene kan trekke ut av lyden som reflekteres. Grovt sagt svarer det til den måten vi kan høre forskjell når vi kaster en ball mot en mur, et vindu eller en sofa.
Delfinene er ekstremt sofistikerte i sin ekkolokalisering, og det er nyttig. De kan for eksempel høre om det er mat i området.
– De kan høre om det for eksempel er en blekksprut, en klippe eller en fisk med svømmeblære som reflekterer lyden. Noen tannhvaler velger bare spesifikke byttedyr når de jakter, kanskje de byttedyrene som er mest energirike, forklarer Havmann Jensen.
Takket være bruken av ekkolokalisering kan delfinene og de andre tannhvalene jage uavhengig av lys. På den måten kan de lettere finne mat om natten, og på større dybder, der det er mørkt.
