Delfiner kan tiltale hverandre med plystrelyder, og svarer når de hører sitt eget plystrenavn - ikke helt ulikt mennesker. Det antyder ny studie til havs.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
En hoppende tumler i Nordsjøen utenfor Skottland. (Foto: Vincent M. Janik, University of St Andrews)
Tumlere:
Tannhval i delfinfamilien, som hovedsaklig lever i subtropiske og tempererte havområder, men om sommeren kan de forekomme så langt nord som norskekysten.
De kan bli opptil 3,5 meter lange, og fargen er svart eller mørkebrun oventil, noe lysere langs sidene, og lys eller hvit på undersiden.
Ungene veier omtrent 12 kilo ved fødselen, og får tenner når de er rundt seks måneder gamle.
Tumlere er en hvalart i delfinfamilien. De har ord på seg for å være noen smartinger, og kan lett dresseres, noe tv-folk utnyttet i serien om den pludrende menneskevennen Flipper, på 1960-tallet.
Gjennom tidligere studier har det også blitt ganske klart at disse dyra lager en personlig og unik lyd som kjennetegner dem selv, som de bruker i kommunikasjon med andre artsfrender.
Men forskerne har også stilt seg spørsmålet: Bruker også andre tumlere dette plystrenavnet om den?
Det har dessuten vært usikkert om disse dyra har blitt litt tumlelumske av å være i en forsøkssetting i basseng, og ikke ute i det store havet der de hører hjemme.
Nå har forskere ved University of St. Andrews studert tumlere i det fri, utenfor kysten av Skottland. De mener å kunne vise at disse delfinene faktisk kan bruke andres plystrenavn i kommunikasjon med dyret det angår.
Svarte på eget ”navn”
I menneskenes nysgjerrige forsøk på å finne ut hvor smarte dyr er, har delfiner og papegøyer imponert. I hvert fall har de gått med på å lære seg navn på objekter som forskere har pekt ut for dem, til de tobeintes fryd og fornøyelse.
Men er dette egentlig noe disse dyra holder på med seg imellom, der oppe i trærne, eller i tumlernes tilfelle - langt ute til sjøs?
Stephanie King og Vincent Janik fulgte en flokk med tumlere utenfor den skotske østkysten, spilte av ulike opptak med plystrelyder for dem, og lyttet så til responsen fra dyra.
Tumlere tumler i Indonesia. (Foto: Colourbox)
Forskerne spilte av tre typer plystrelyder: En syntetisk versjon av en tumlers egen signaturlyd, plystrelydene til andre tumlere i samme flokk, eller en plystrelyd fra en tumler utenfor flokken, som man må anta at forsøkstumlerne ikke kjente.
I dette eksperimentet plystret dyra tilbake når de hørte sitt plystrenavn bli spilt av. De ga derimot ingen respons når de hørte andre tumleres plystrelyder, skriver forskerne i et sammendrag av studien.
Funnet støtter hypotesen om at plystrenavnet kan bli brukt av andre i flokken til å referere til eller få kontakt med bestemte individer, mener forskerne, som publiserte studien igår, i tidsskriftet PNAS.
Dyrisk navnebruk
Selv om vi mennesker kan fine og fjonge navn, er de i bunn og grunn ikke annet enn signaturlyder som vi bruker om oss selv, og som andre lærer oss å kjenne ved, og tiltale oss med.
Få arter bruker navn på denne måten. Noen lyder som betegner bestemte situasjoner, som signalrop om fare eller mat. For eksempel er de små rakryggede surikatene fullstendig avhengige av lydsignaler fra hverandre for å få med seg endringer i omgivelsene. De kan skille mellom ulike rop.
Det å ha sin egen signatur-plystrelyd som en betegnelse på seg selv, som tumlerne antas å ha, er å ta det hele et skritt videre.
Familiemedlemmer reagerer til og med på dette plystrenavnet uten at det er avhengig av stemmegjenkjennelse, mener amerikanske forskere å ha vist. Hver signaturlyd har bestemte frekvensmønster som er unike for hvert dyr, og som formidler delfinens identitet til andre dyr over lange avstander.
Denne lyden utgjør mye av kommunikasjonen tumlerne har med andre.
Kanskje var det var det nettopp å presentere seg, den lille tumleren i Flipper-serien forsøkte da den kvitret på sitt umiskjennelige vis - mest sannsynlig uten noen gang å bli forstått.
