Grønlandshvalen var et ettertraktet bytte for europeiske sjøfolk på 1700- og 1800-tallet. (Foto: Nature Picture Library)
Den europeiske hvalfangst på grønlandshval
I perioden fra ca. 1670 til 1800 forgikk det en intens fangst på grønlandshval.
Denne fangsten var så verdifull at det ble utkjempet flere slag om tilgang til fangstfeltene, som i 1693 da det var et stort sjøslag i Sorgfjorden med to franske fregatter og minst 40 hollandske skuter.
I denne perioden var området nord for Svalbard isfritt, og dermed likt den situasjonen forskerne har sett de seneste årene.
Fra cirka 1800 ekspanderte isen hurtig sørover, fra ca. 81-82 grader nord til 76 nord. Denne dramatiske ekspansjonen av isdekket måtte ha hatt stor innvirkning på det marine økosystemet.
Grønlandshvalen
En stor bardehvalart som hører til retthvalfamilien.
Grønlandshvalen oppholder seg hele livet i arktiske farvann, og i likhet med mange andre hvalarter finner man individene i rene hanngrupper eller mor–unge-grupper store deler av året.
Den veier 75–100 tonn, og hunnene er noe større enn hannene. Hunnene blir gjerne 16–18 m lange, mens hannene blir 14–17 m. De har en V-formet blåst.
Rett nord for Svalbard ligger et område ofte omtalt som Kvalbukta, eller Whalers Bay.
Fra 1680 til 1800 var dette området isfritt, og hadde en biologisk produktivitet som ga grunnlag for den enorme forekomsten av et av verdens aller største dyr, grønlandshvalen.
I nesten 150 år oppsøkte nederlandske og britiske sjøfolk hvalbukta på intens jakt etter dyret som ga enorme inntekter.
Isen ødela næringsgrunnlaget
Etterhvert ble grønlandshvalen utryddet i farvannet rundt Svalbard, noe de europeiske hvalfangerne har fått skylden for.
Nå kaster imidlertid norske forskere nytt lys over denne forklaringen. De mener kollapsen i hvalbestanden også kan forklares med at nord- og vestkysten av Spitsbergen ble dekket av sjøis rundt 1800, noe som ødela næringsgrunnlaget for grønlandshvalen.
Ekspansjonen av is førte til at en eventuell oppstrømming av varmt og næringsrikt atlanterhavsvann ble blokkert. I tillegg hindret isen sollys å nå ned i havet, noe som er nødvendig for oppblomstring av planteplankton.
Sollyset tilbake
De to viktigste faktorene som regulerer veksten for planteplankton, næringsstoffer og sollys, var derfor begrenset i en periode på nesten 150 år.
Isen har i dag trukket seg nordover og ut fra sokkelkanten, og vi har igjen en situasjon der både næringssalter og sollys blir tilgjengelig i Kvalbukta.
Dette gjør at også dyreplanktonet ishavsåte blir mer tallrik og gi nye generasjoner av grønlandshval bedre levekår.
Produksjonsgrunnlaget er dermed tilbake, og grønlandshvalen husker de gamle ferdselsveiene.
Fant tilbake til gamle ferdselsruter
Frem til 2000-tallet var det kun registrert noen titalls grønnlandshval i området.
I 2004 lyktes det to av pattedyrsforskerne Kit Kovacs og Christian Lydersen å feste en radiosender på en grønnlandshval.
De kunne påvise at hvalen fulgte den gamle ferdselsåren langs Grønlands kyst nordover til Kvalbukta.
Oppstrømming: Grafikken illustrerer at kaldt, tungt og næringsrikt bunnvann kommer opp og erstatter overflatevannet. (Foto: (Illustrasjon: Wikipedia))
- Vår hypotese er at forholdene nå ligger til rette for en økning i bestanden av grønlandshval, og at matfatet nord for Svalbard er den skattkisten de gjenlevende grønlandshvalene leter etter på sin vandring på tvers av Nord-Atlanteren og inn i Arktis, sier forsker Stig Falk-Petersen.
Næringsrikt vann opp til overflaten
Annonse
Polhavet, inklusive Framstredet, har vært ansett som havområder med lav biologiske produktivitet.
Russiske og amerikanske forskere har imidlertid vist at hvis isen trekker seg tilbake til utenfor sokkelkanten om vinteren, vil det oppstå såktalt oppstrømming av varmt atlanterhavsvann fra dypet (se illustrasjon).
Oppstrømming er en form for vertikal blanding av vannmasser som skjer under bestemte forutsetninger i havet, og som fører til at kaldt, tungt og næringsrikt bunnvann kommer opp og erstatter overflatevannet.
Fridtjof Nansen var den første som påviste hvordan atlanterhavsvannet fortsatte inn i Polhavet på relativt store dyp. Senere undersøkelser fra de russiske drivisstasjonene som startet allerede på 1930-tallet, viste at atlanterhavvannet følger dybdekonturene rundt hele Polhavet, for så strømme ut på østsiden av Grønland på 600 til 900 m dyp.
Skorstein
Under et forskningstokt i januar 2012 påviste Falk-Pettersen og kolleger for første gang en massiv oppstrømming av varmt vann langs den arktiske sokkelkanten.
Det de kaller en skorstein med varmt og næringsrikt vann strømmet opp fra 500 meters dyp så langt øst som utenfor Nordaustlandet.
Grafen viser iskantens bevegelser i august mellom Svalbard og Franz Josefs land i perioden 1553 – 2012. (Foto: (Grafikk: Framsenteret))
De norske forskerne viser at grunnlaget for denne skorsteinen er kombinasjonen av isfrie områder langs sokkelkanten på nordsiden av Svalbard og vind fra øst – nordøst.
Maten er tilbake
Når det dannes lavtrykk over Norskehavet, med påfølgende kraftige vinder fra sør og vest, sirkulerer vinden rundt senteret av lavtrykket og kommer fra nordøst, nord for Svalbard.
På grunn av jordens rotasjon fører dette til at isens driftsretning og overflatevannet blir dyttet mot høyre, altså vekk fra Svalbards nordkyst. Det oppstår dermed en transport av overflatevann og sjøis vekk fra kysten. Denne transporten blir så kompensert med at varmt og næringsrik atlanterhavsvann strømmer opp fra dypet.
- Vi registrerte også store mengder med den fettrike ishavsåta, grønlandhvalens føde, i de øvre vannlagene. Denne studien viser at det er rikelig med næringssalter til stede, slik at oppblomstringen av planteplankton kan starte når solen kommer tilbake i mars, som igjen er føde for ishavsåte. Føden for grønlandshvalen er altså tilbake, konkluderer forfatterne.
Annonse
Prosjektet er støttet av Norges Forskningsråd gjennom prosjektene Marine Night .
Referanse:
Falk-Petersen S, m.fl. At the rainbow’s end – productivity hotspots due to upwelling along Arctic shelves. Polar Biology, 2014
