Lavlandstapiren kan dø ut i atlanterhavsregnskogen i Sør-Amerika.

Den finnes bare i omtrent 1,78 prosent av det opprinnelige utbredelsesområdet i skogen som dekker deler av Brasil, Argentina og Paraguay, konkluderer en ny studie i tidsskriftet Neotropical Biology and Conservation.

Dyrene blir mer og mer isolert på grunn av blant annet jakt og motorveier, advarer forskerne.

– Historisk var jakt det viktigste problemet, deretter skogrydding og nå isolasjon. Jakt er fortsatt en trussel i de minste bestandene, men er ikke lenger i de store, sier Kevin Flesher, som er tilknyttet Biodiversity Study Center ved Michelin Ecological Reserve i Brasil.

– Det betyr at isolasjon er det vi må gjøre noe med, fortsetter han.

Skogens gartner

Tapiren er kjent for mange ting. Det er det største ville pattedyret i Sør-Amerika, med en matchvekt på opptil 300 kilo. Og tapiren er kjent som skogens gartner.

Den fungerer nemlig som et transportbånd for mange store frø. Den finurlige snuten lar tapiren sanke både gress og bær. Faktisk spiser den over 100 arter av planter.

Tapirens diett består av omtrent 50 prosent av frukt, og når den er ferdig med et festmåltid, beveger det store dyret seg ut på tur. Når måltidet har lagt seg, tar frøet turen gjennom fordøyelsessystemet, kommer ut av den andre enden og spirer i et nytt område.

– Det er vanlig å finne tapirmøkk med intakte og spirende frø, utdyper Kevin Flesher.

Tapirer beveger seg over lange avstander, så de kan bære frø flere kilometer av gårde.

– Det hjelper plantene med å finne nye levesteder og holder gener i bevegelse, noe som motvirker innavl. Det er særlig viktig i atlanterhavsregnskogen, der reservater ofte omfatter forlatte landbruksområder som har altfor få frø. Tapirer bærer frø inn i disse områdene og hjelper med å regenerere skogen, forklarer Flesher.

Har besøkt 93 reservater

Forskerne har sett på 48 populasjoner av tapirer, besøkt over 93 reservater og trålet igjennom 217 datasett.

Det viste seg at både antall individer og mengden genetisk variasjon falt.

Bare omtrent 14 populasjoner er fortsatt levedyktige, ifølge studien.

– Tapirer er det største pattedyret i Sør-Amerika og spiller en viktig rolle i skogen, skriver Mauro Galetti Rodrigues, professor i tropisk økologi, i en e-post.

– Tapet av tapirer i en hel biom (ensartet, økologisk sammenheng som strekker seg over et stort område; red.) vil bli katastrofalt for mange store frøplanter, fortsetter Rodrigues, som er ansatt ved University of Miami.

Kan skape dominoeffekt

De nye resultatene skriver seg inn i større fortelling om hvordan arter forsvinner i et rasende tempo. Flere forskere snakker om den sjette masseutryddelsen.

Vi mennesker tar stadig mer plass, på bekostning av arter.

Men antallet utryddede arter er bare en del av problemet. Vi må også se på hvordan det går for de som fortsatt lever, og hva de betyr for økosystemene.

Tapirer er et eksempel på dominoeffekter i økosystemene.

Omtrent halvparten av alle plantearter er avhengige av dyr til å spre frøene sine. En ny studie i tidsskriftet Science har nettopp vist at disse plantene får store problemer med å tilpasse seg klimaendringene på grunn av tapet av pattedyr og fugler.

I tropiske strøk er fugler og pattedyr avgjørende for å transporteres frø til nye områder. Den truede afrikanske savanneelefanten kan for eksempel transportere frø opptil 65 kilometer.

– Planter må spre seg til nye områder for å håndtere klimaendringene. Når vi reduserer planteartenes spredningsevne ved å utrydde disse dyreartene, så forverrer vi presset betydelig, sier seniorforfatter Jens-Christian Svenning, som er professor ved Institutt for biologi ved Aarhus Universitet.

I de siste fire tiårene har bestandene av virveldyr – altså dyr med en ryggrad, som pattedyr, fugler, fisk, krypdyr og amfibier – falt med 28 prosent i gjennomsnitt. 16–33 prosent av alle arter i denne gruppen betraktes nå som truet.

Grunn til optimisme

Det jobbes for å redde tapirene. Flere tiår med innsats har gitt resultater.

– Til tross for store utfordringer ser de fleste bestandene ut til å være stabile eller økende, utdyper Kevin Flesher.

En av utfordringene er imidlertid at tapirer har en drektighetsperiode på 13–14 måneder, og det fødes bare en unge av gangen.

Derfor tar det lang tid å gjenopprette en bestand, og det er stor fare for innavl. Det svekker det mulighetene for tilpassing.

Derfor peker Flesher på at reservatene må kobles sammen.

– Vi må forbinde eksisterende populasjoner, for eksempel ved å gjøre det mulig for dyrene å krysse motorveier.

Det kan også bli nødvendig å flytte noen av individene mellom bestander, forklarer Flesher.

– Disse løsningene er imidlertid dyre, så det krever politisk støtte. Det gjelder mange andre store pattedyrarter, for eksempel jaguaren, pumaen, kjempebeltedyret, avslutter Flesher.

Referanser:

Kevin M. Flesher og Emília Patrícia Medici: The distribution and conservation status of Tapirus terrestris in the South American Atlantic Forest. Neotropical Biology and Conservation, 2021. Doi.org/10.3897/neotropical.17.e71867

Nacho Villar mfl.: Large herbivore-palm interactions modulate the spatial structure of seedling communities and productivity in Neotropical forests. Ecology and Conservation, 2021. Doi.org/10.1016/j.pecon.2021.10.005

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også:

Flere hundre arter er på randen av utryddelse, advarer forskere