Når en dyreart blir nesten utryddet, er det lett å tenke seg at de få dyrene som overlever, kun bringer med seg deler av det genetiske materialet fra den opprinnelige bestanden.

Og at graden av innavl hos dyret øker.

Bare tusen elger overlevde

Utryddelsen av elgen i Skandinavia startet trolig for alvor på 1500-tallet.

På 1700- og 1800-tallet ble jakten enda mer effektiv.

For omkring to hundre år siden – tidlig på 1800-tallet – var det kanskje ikke flere enn tusen elger igjen på hele den skandinaviske halvøya.

I dag kan det være opp mot en halv million elger i Sverige og Norge, før jakta setter i gang hver høst. 

Rundt 130.000 av dem lever i Norge.

Ikke tapt genetisk mangfold

– Til tross for at elgen sto på kanten av utryddelse, så finnes det ingen sterke bevis for at dette førte til tap av genetisk mangfold, sier forskeren Nicolas Dussex i en pressemelding fra Stockholms universitet. Han jobber også for Vitenskapsmuseet ved NTNU i Trondheim.

Dussex og kolleger har gransket arvemassen til 87 skandinaviske elger.

Disse dyrene levde i tidsrommet fra 1840 til 2019.

Forskerne hadde som hypotese at den sterkt reduserte elgstammen på 1800-tallet, kunne ha ført til endringer i elgens arvemasse og generelt dårligere helse hos den skandinaviske elgstammen.

Men det finner de altså ikke.

Til tross for at så få elger overlevde 1800-tallet, så ble ikke dyrene innavlet.

Noen mulige forklaringer kommer lenger nede i artikkelen.

Overlevde i Trøndelag, Hedmark og kanskje i Nordland

Erling Johan Solberg forsker på elg ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Trondheim.

– De historiske opplysningene vi har, antyder at det var veldig lite elg den gangen, bekrefter han.

Nedskrevne historiske kilder forteller oss at det på begynnelsen av 1800-tallet kun fantes elg visse steder i Trøndelag og Hedmark.  

Kanskje var det også noen få dyr igjen i Nordland. 

Enkelte kilder mener at det på 1830- og 1840-tallet kun var snakk om noen få gjenværende dyr i Hedmark-skogen.  

– Tilsvarende ble det i Sverige antydet at bestanden var helt ned mot 200 individer på 1820-tallet, forteller Solberg. Disse dyrene var også fordelt på noen veldig små bestander. 

Hva er forklaringen?

NINA-forskeren er på tross av dette ikke spesielt overrasket over resultatet fra den nye svenske studien. 

Han og norske kolleger har nemlig funnet ut noe lignende selv.

Solberg kan fortelle at en studie med genetisk materiale helt fra Finnmark i nord og ned til Sørlandet, heller ikke fant sterke genetiske effekter av den lave bestanden på 1800-tallet. 

Hva er det da som har hendt?

Vi vet fra genforskning på dyr og mennesker at det som på fagspråket kalles genetic bottlenecks (genetiske flaskehalser) gjør at arter kan tape genetisk mangfold.

– Men kanskje var ikke flaskehalsen for elgen så trang som de historiske kildene antyder, sier Solberg til forskning.no.

Kanskje overlevde flere elger enn det folk var klar over på 1800-tallet.

En annen mulig forklaring kan være at innvandret elg fra omkringliggende bestander i for eksempel Finland, Baltikum eller Russland kan ha bidratt til økt genetisk mangfold .

Den norske elgen er trolig et blandingsdyr

Erling Johan Solberg peker også på en annen mulig forklaring:

– Når vi ser så få spor av innavl hos den skandinaviske elgen, har det kanskje også sammenheng med at elgen vi har i dag, kan være en blanding av to ulike typer elg.

Til Norge og Skandinavia kan det nemlig ha innvandret elger fra to helt forskjellige steder etter at istiden tok slutt.

Elgen vår kom ikke bare sørfra. 

Den kan også ha kommet i form av dyr fra nordøst.

Den nye studien til Dussex og kollegene antyder imidlertid at den svenske elgen hovedsakelig har innvandret fra sør. De finner nemlig at den skandinaviske elgen genetisk sett skiller seg ganske mye fra den finske elgen.

Det samme har forskere her funnet ut at er tilfelle for den norske elgen, påpeker Solberg.

– Unntaket er elgen i Finnmark og Troms. Den later til å ha en mer østlig opprinnelse.

Husk at Skandinavia er en halvøy

Elgen i Skandinavia har lavere genetisk mangfold enn bestandene med elg lenger øst.

– Men det ser ut til å skyldes andre forhold enn den lave på bestanden av dyr på 1800-tallet.

NINA-forskeren minner om at Skandinavia i våre dager er en halvøy.

Dette gjør at dyrene i Norge og Sverige ofte lever nokså isolert fra resten av verden. Ulven i Norge og Sverige er et godt eksempel.

– Og det kan bidra til mindre genetisk variasjon hos et dyr som den skandinaviske elgen.

I en større europeisk studie som har samlet resultater fra flere studier på genene til elg i Europa, så fant forskerne størst genetisk variasjon hos elg i Russland. Minst genetisk variasjon fant de hos elgen i Skandinavia. 

I tillegg til den genetiske flaskehalsen på 1800-tallet, så fant forskerne i denne studien at det også har vært en tilsvarende flaskehals for elgen i Europa 1.800 til 1.200 år tilbake.

Studien konkluderte med at Østersjøen er den viktigste barrieren for spredning av gener mellom elg i Europa.

Mye elg her i steinalderen

I Norge og Sverige finnes det mange gamle fangstgroper for elg. De eldste av dem ble lagd av mennesker som bodde her 5.000 år tilbake.

Helleristninger forteller oss også at det kan ha vært mye elg her i steinalderen.

Så ble elgbestandene altså kraftig redusert fra 1500-tallet og fram til slutten av 1800-tallet.

Jakta ble bedre regulert

– Når elgen på nytt klarer å ta seg opp igjen på 1900-tallet, så skyldes det hovedsakelig at jakta ble bedre regulert, forteller elgforskeren i Trondheim.

– I tillegg hadde nok innføringen av det moderne skogbruket og redusert konkurranse fra utmarksbeitende husdyr en positiv effekt på elgens leveforhold.

Når moderne skogbruk kan ha ført til at vi har fått mer elg, så har det blant annet sammenheng med at dette skogbruket skaper mer ung skog hvor elgen liker å beite.

LES OGSÅ

Elgen senker temperaturen og hjerterytmen om vinteren

Har også studert reinsdyrene på Svalbard

Nicolas Dussex og kolleger har også studert gener og innavl hos svalbardreinen.

Reinsdyrene kan ha kommet til Svalbard for mellom 7.000 og 8.000 år siden. 

Genetisk ligner svalbardreinen i dag mest på rein som lever i Canada. Men antakelig var det ikke mange dyrene som en gang ruslet over isen til Svalbard.

De rundt 20.000 reinsdyrene på Svalbard regnes nå som en egen underart av rein.

Svalbardreinen har korte bein, kort snute, små ører og ekstra mye pels.

Er innavl mindre farlig?

Det ble drevet mye jakt på svalbardreinen på 1900-tallet. Slik kan det genetiske mangfoldet ha blitt ytterligere redusert.

I dag er svalbardreinen dermed ganske innavlet.

I en slik populasjon er faren større for at et dyr skal arve skadelige mutasjoner. Det kan føre til mer sykdommer og generelt svekket helse.

Likevel fant Dussex og kollegene hans at det står relativt bra til med reinsdyrene på Svalbard.

Både elgstudiene i Skandinavia, reinstudien på Svalbard og lignende studier på andre dyrearter kan peke i retning av at innavl ikke er en så stor trussel mot dyrs helse som man tidligere har tenkt seg.

Referanser og kilder:

E.J. Solberg m.fl: «Elgen genetiske struktur i Norge», NINA Rapport 467, 2009

H. Haanes m.fl: «Genetic discontinuities in a continuously distributed and highly mobile ungulate, the Norwegian moose», Conserv. Genet. 2011

Nicolas Dussex m.fl: «Range-wide and temporal genomic analyses reveal the consequences of near-extinction in Swedish moose», Nature Communications Biology, 2023

Nicolas Dussex m.fl: «Adaptation to the High-Arctic island environment despite long-term reduced genetic variation in Svalbard reindeer», Current Biology, 2023.

«Älgarnas genetiska hälsa är bra – trots tidigare hot». Pressemelding fra Stockholms universitet, 2023.

Magdalena Niedzialkowska m.fl: «The contemporary genetic pattern of European moose is shaped by postglacial recolonization, bottlenecks, and the geographical barrier of the Baltic Sea», Biological Journal, 2015

Rovdyrsenteret, Skogforsk.se

LES OGSÅ

Reinsdyr på Svalbard er innavlede, men er det så farlig?

Forskere filmet elg som spiser avføring – aldri sett lignende