Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Villrein i Forollhogna. Reinens trekkruter forstyrres av nye veier og infrastruktur.
Villrein i Forollhogna. Reinens trekkruter forstyrres av nye veier og infrastruktur.

Nye veier og bygg stenger for de ville dyrene

Mennesker bygger overalt. Ville dyr kan ikke lenger vandre dit de vil for å finne mat. – I praksis setter vi dyrene i bås, sier professor.

Villrein, hjort og elg må trekke for å finne tilstrekkelig med mat. Disse ville dyrene flytter seg i faste mønstre for å utnytte sesongene til å finne mat. For eksempel er villrein et nomadisk flokkdyr. Det betyr at dyrene beveger seg over store avstander, de trekker. De går dit de finner best beite i alle sesonger.

Men nå møter mange ville dyr nye hindringer når de er på vandring.

– Det bygges stadig større og flere veier i Norge. I praksis sperrer det de naturlige ferdselsårene – trekkrutene – som dyrene har brukt i alle år, sier professor Atle Mysterud ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo.

Dyrene mister tilgang på mat når de naturlige trekkmønstrene blir hindret. Dette fører til at flokken blir delt opp. De vandrer i ulike retninger. Over tid dyrene fører dette til mindre genetisk variasjon, noe forskerne allerede kan måle i enkelte villreinstammer i dag.

– Ta hensyn til dyretrekkene

Mysterud roper nå et varsku sammen med andre spesialister fra hele verden. 92 forskere og bevaringsbiologer har gått sammen for å lage verdens første atlas over trekkrutene til klovdyr verden over. De samarbeider med FNs konvensjon for bevaring av trekkende arter av ville dyr.

– I verste fall blir det en historisk database over trekk som forsvinner, sier Mysterud.

Atle Mysterud, professor ved UiO, har vært med å lage et globalt atlas for trekkruter for klovdyr.
Atle Mysterud, professor ved UiO, har vært med å lage et globalt atlas for trekkruter for klovdyr.

Målet er likevel å påvirke beslutningstakere slik at bygging av ny infrastruktur tar hensyn til de store dyretrekkene.

– Jeg som forsker bidrar med data og kunnskap for å forsøke å påvirke, sier Mysterud. Han er tydelig på at norske myndigheter må ta dyrenes behov på alvor i fremtidige planer.

– Vi mener at dette bør være en viktig del av beslutningsgrunnlaget ved framtidige utbygginger, sier Mysterud.

Han mener at gjerder som blir satt opp langs veiene for å stoppe ville dyr og hindre ulykker, er med på å lage flere hindringer for dyrene.

Et trygt sted å krysse veien

Mysterud mener undergang eller bro, såkalt planløse overganger, er det beste for viltet dersom en ny vei må bygges.

– Det er altfor få per i dag. De er selvsagt kostbare å bygge, men ikke sammenlignet med hvor dyre veiprosjekt er, sier Mysterud, som ønsker at dyrene får mange flere slike steder der de trygt kan krysse veier.

Forskerne har ikke konkrete målinger på hva enkeltutbygginger betyr for de ulike dyrene. Det er svært krevende å måle. Men, de vet at hjort som trekker, får høyere kroppsvekt.

– Høy kroppsvekt øker sjansen for overlevelse og reproduksjon. Vi vet også at elg som trekker, oftere får tvillinger, sier Mysterud.

I Norge vet vi hvor dyrene ferdes

Nye veier betyr mindre natur. Og mindre plass for ville dyr.

– Dette er et stort problem i hele Europa og i andre verdensdeler. Noen land tar mer hensyn til viltartene enn andre land når de bygger ny infrastruktur, sier Mysterud.

Han peker på Wyoming i USA. Der har korridorer og overganger for mulhjort og gaffelbukk. Veier og bygninger er ikke lenger et hinder. Dyrene kan trekke der de alltid har gjort det.

I Norge har vi ikke tatt like mye hensyn til dyrene ved ny utbygging, ifølge Mysterud.

– Utbyggingen av ny flyplass på Gardermoen er den eneste gangen dette ble forsøkt satt i system i Norge. Da forsøkte man å ta hensyn til dyrene ved å bygge viltoverganger, men man hadde ikke god nok forhåndskunnskap til effektiv planlegging, sier Mysterud.

Han peker på at vi i Norge i dag har gode kartlegginger over hvor dyrene ferdes.

– Vi har ustrakt GPS-merking av dyrene, så vi kan finne ut hvor de beveger seg. Utfordringen i Norge er ikke tilgangen på data. Det er heller det å ta disse dataene i bruk og sette dem i system, sier Mysterud. Han peker på at vi har over 700 GPS-merkede hjort, 500 merkede elg og over 400 merkede rein.

Villrein er utsatt

Villrein er et eksempel på en art som er spesielt var for nedbygging av natur. Opprinnelig var to bestander av ville reinsdyr i Norge, som hadde sammenhengende trekkruter. Nå er villreinen splittet opp i 24 forvaltningsenheter og dyrene trekker i liten grad mellom disse.

I Langfjella er det blant annet veiutbyggingen over Haukelifjellet (E134), over Hardangervidda (RV7) og veien Hol-Aurland (FV50) og den økende trafikken der, som har ledet til den største oppsplittingen, ifølge Mysterud.

Det har igjen konsekvenser for det genetiske mangfoldet for arten som Norge har et helt spesielt ansvar internasjonalt for å ta vare på.

– Villrein skyr infrastruktur mye mer enn elg og hjort, som tross alt er vant til å ferdes nær mennesker og boligområder, påpeker Mysterud.

Villrein på Hardangervidda.
Villrein på Hardangervidda.

Samarbeider mot skrantesyke

Oppdagelsen av sykdommen skrantesyke på villrein i Norge har gjort at forskerne nå samarbeider og utveksler kunnskap om de ulike hjorteviltartene i Norge.

Mysterud samarbeider tett med forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) for å kartlegge og synliggjøre norske trekkruter. De jobber sammen om et stort merkeprosjekt på Hardangervidda.

– Det er avgjørende for å få kunnskap til å håndtere skrantesyke, men gir også verdifull kunnskap om viltartenes trekkmønster i Norge, sier Mysterud.

NINA og NIBIO gjennomfører de fleste merkeprosjekter av hjortedyr i Norge, og forskerne her har tatt del i det internasjonale storprosjektet for atlas over trekkrutene.

Altas over dyrenes vandringer på kloden

Forskerne skal lage detaljerte kart over sesongtrekkene til dyreflokker over hele verden skal bidra til at myndigheter, innfødte, lokale utbyggere og viltforvaltere skal kunne peke ut trusler for disse trekkrutene. Slik kan dyrene få bedre vern i møtet med det stadig voksende menneskelige fotavtrykket.

Sammen med blant annet Matthew Kauffman, biolog ved U.S. Geological Survey, har Mysterud nylig skrevet om dette i tidsskriftet Science.

– Et globalt trekkatlas er etterlengtet siden det aldri har blitt laget en verdensomspennende oversikt over disse fenomenale sesongtrekkene, sier Matthew Kauffman.

– Det er viktig at også norske myndigheter tar disse dataene i bruk og at vi tar hensyn til trekkrutene for rein, elg og hjort når vi planlegger ny infrastruktur og utarbeider nye kartgrunnlag. Vi setter dyrene i økende grad i bås, og dette er en trend vi må snu, sier Atle Mysterud.

Referanse:

Matthew J. Kauffman mfl.: Mapping out a future for ungulate migrations, Science, 2021. (Sammendrag) DOI: 10.1126/science.abf0998

Powered by Labrador CMS