Å telle sauer kan være vanskelig nok, i hvert fall uten å sovne. Enda vanskeligere er det å telle brunbjørn. Dyrene er vanligvis svært sky og lever en spredt og tilbaketrukket tilværelse i øde villmarksområder. I tillegg sover bjørnen minst seks måneder i året.

Siden 2005 har forskerne ved NIBIO Svanhovd derfor brukt genetiske metoder til å overvåke antallet brunbjørn. Dette innebærer å analysere håravfall og bjørnebæsj.

Området de har studert er Pasvik-Enare Trilateral Park, et sammenhengende verneområde på grensen mellom Norge, Finland og Russland. Området er på rundt 1400 kvadratkilometer, vel tre ganger så stort som Oslo kommune.

– Fra 2007 til 2015 holdt tallet på registrerte brunbjørn seg ganske stabilt. Men fra 2015 til 2019 har antallet nesten doblet seg, forteller forsker Benedicte Beddari ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO).

47 bjørner

I 2019 ble det totalt påvist 47 forskjellige bjørner, litt flere hunner enn hanner. 24 av dem har også vært registrert i tidligere år, mens 23 var ukjente bjørner.

– Årsaken til at vi fikk et høyere antall enn tidligere kan være flere. Først og fremst kan det tyde på at bestanden vokser, sier Beddari.

Noe av årsaken kan også være at det russiske forskningsområdet har blitt større. Dessuten kan bjørnenes tilgang på mat spille inn.

– Om mattilgangen i området har vært knapp, kan det ha tvunget bjørn til å vandre mer. Da øker sannsynligheten for at de treffer på en felle. Til sammen ble det i 2019 påvist 20 bjørner i Finland, 14 bjørner i Norge og 16 bjørner i Russland.

Bjørnene lokkes av fiskeavfall og blod

Mens bjørnebæsj samles inn tilfeldig, er analysene av håravfall mer systematiske.

Forskerne satte ut 61 hårfeller. Disse er laget av piggtråd som strekkes stramt mellom trærne i firkanter på rundt 25 kvadratmeter. Midt i firkanten legges en haug av torv, mose og tømmerstokker.

På haugen blir det lagt et sterkt luktende lokkemiddel laget av fiskeavfall og blod fra storfe. Blandingen har da fått gjære i flere måneder før den blir silt til en tynn væske.

– Tanken er at bjørnene skal etterlate seg hår på piggtråden når de krabber under eller over gjerdet, forklarer Beddari.

Kan vandre til nye områder

I Pasvik-Enare Trilateral Park begynte forskerne å bruke hårfeller systematisk i 2007. Siden den gang er metoden gjentatt hvert fjerde år: i 2011, 2015 og 2019.

Beddari er spent på hvor mange bjørner forskerne finner når fire nye år har gått.

– Vi kan enten forvente at vi nå har nådd et metningspunkt der tallet stagnerer eller går litt ned, eller at vi ser en enda større økning. Blir det trangt om plassen for bjørnene, kan de også finne på å vandre til nye områder, sier hun.

Referanse:

Benedicte Beddari mfl: Monitoring of the Pasvik-Inari-Pechenga brown bear (Ursus arctos) population in 2019 using hair trap, NIBIO Rapport, 6(61) 2020.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO

NIBIO er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra NIBIO:

• 

  Slik skil du mellom markblomar og ugras tidleg på våren

• 

  Slik skal de sikre en mer bærekraftig håndtering av planteavfall fra blomsterhandelen

• 

  Hundre år gammel skog gir ny kunnskap om ulike former for hogst

• 

  Forskarar vil verne granskogen med ei duft av sjasmin

• 

  Forskere mener genredigering har et enormt potensial, men at reglene er for strenge: – Risikoen er minimal

• 

  Økt fare for større barkbilleutbrudd – også i Norge

Les flere saker fra Nibio her.