“Franklin Rosalind Elise 1920 - 1958. Engelsk biofysiker hvis forskning på røntgendiffraksjon av DNA-krystaller hjalp Francis Crick og James D Watson til å finne fram til DNAs kjemiske struktur.”

Dette er alt Hutchinsons Dictionary of Scientists har å melde om Rosalind Franklin - og kanskje er det nok? Hun er etter hvert blitt en av sin generasjons mest berømte kvinnelige vitenskapsfolk, det er skrevet bøker om henne, det har dannet seg en mytologi rundt hennes person. Men er hun kjent på grunn av sin forskning eller er hun kjent fordi hun ble behandlet så stygt av sine mannlige kolleger?

Et ikon

Jeg holder en knapp på det siste, selv om hennes bidrag til vitenskapen uten tvil var av verdenshistoriske dimensjoner. Grunnen er, ganske enkelt, at det finnes folk som har gjort større ting enn henne som likevel har forblitt totalt ukjente utenfor sine fag. Rosalind Franklin er derimot blitt et feministisk ikon.

Tidlig i 1951 flyttet den da 29 år gamle Rosalind Franklin fra Paris til London. Hun gikk fra en lykkelig forskertilværelse blant frigjorte intellektuelle franskmenn av begge kjønn, til et mannsdominert og stivt konservativt King’s College. Bare dette må ha vært en sterk påkjenning for en frigjort jødisk kvinne med stor og berettiget tro på sin egenverdi og sine evner.

Ikke i det gode selskap

Franklin forsto raskt at hun ikke var en del av det gode selskap - hun ble for eksempel nektet adgang til instituttets pauserom! Som kvinne fikk hun finne seg i å spise lunch på gangen. Hun følte seg utstøtt, og reagerte med aggresjon, kanskje ikke en reaksjonsform hennes mannlige kolleger anså som passende for det svake kjønn?

Dermed var på sett og vis scenen satt. Og det ble ikke bedre. Hennes kollega på instituttet var Maurice Wilkins, en av flere som hadde bestemt seg for å avsløre DNAets hemmeligheter. (DNA ble første gang isolert i 1871, Nobel-prisen i 1962 ble utdelt til de som fant stoffets kjemiske struktur. Ved siden av Wilkins, jobbet blant andre Linus Pauling og Watson/Crick med problemet.) Men Wilkins og Franklin gikk overhodet ikke over ens. Det vil si: De kunne fungere tilfredsstillende på det trivielle plan, men når det kom til vitenskap, var det slutt på kommunikasjonen.

Likestilt eller underordnet?

Det har vært spekulert mye over dette. En av grunnene kan ha vært at Wilkins så på Franklin som sin underordnede. Kanskje fordi han var visedirektør på biofysikkinstituttet, og kanskje fordi han var mann. Dermed så han på Franklins forskningsresultater som sin egen eiendom. Franklin var på sin side ikke kvinnen til å underkaste seg, og var vitenskapelig sett heller ikke Wilkins underordnede, ettersom hun var ansatt i en selvstendig, eksternt finansiert stipendiatstilling. Administrativt var hun derimot plassert trygt under Wilkins.

Samme år, 1951, fikk Wilkins tak i en god DNA-prøve, som lot seg strekke ut i lange fibre. Wilkins hadde imidlertid ikke verken evnene eller kunnskapen til å få det beste ut av prøven, og det ble Rosalind Franklins oppgave å fremstille de fabelaktige røntgendiffraksjonsfotografiene som senere skulle spille en så avgjørende rolle i vitenskapshistorien.

Splittelsen innad i Wilkins forskningsgruppe ble raskt dypere, og selv om Franklin, på det mest idealistiske og idyllisk vitenskapelige vis, delte sine resultater for eksempel med Linus Paulings forskningsgruppe i USA, voktet hun dem aggressivt overfor sine nærmeste kolleger. (Her, som så mange andre steder, har bildet mange sider. Under seg hadde Franklin yngre medarbeidere, som hun støttet med stor hengivenhet - som regel?)

En aha-opplevelse

Seks måneder etter at Franklin tok sine berømmelige bilder, avlegger James D. Watson et besøk på King’s, etter eget utsagn på fiske etter informasjon. Med seg har han en artikkel skrevet av Pauling, som viser at han, verdens fremste kjemiker, fremdeles er langt fra mål.

Han passerer Franklins kontor, døra er åpen og der inne sitter hun. Han kikker inn, og blir møtt med den sedvanlige uvennlighet (skriver han i sin bok “The Double Helix”, som vi senere skal se, er det ikke sikkert vi skal ta alt dette for god fisk). Han tar likevel mot til seg, går inn og viser henne artikkelen. Så gjør han feilen - han begynner å harselere med at Pauling ikke tror på DNA som en helix-struktur. Dessverre gjør heller ikke Franklin det, og det oppstår en guffen situasjon, der Watson til sist føler seg truet til å forlate rommet av frykt for fysiske utskeielser.

Vel ute i korridoren møter han Wilkins, og de to ender opp over en kameratslig cup of tea på dennes kontor. Det er nå det skjer: Wilkins bestemmer seg plutselig for å fortelle Watson om Franklins siste konklusjoner - og viser ham diffraksjonsbildene! Plutselig forstår Watson! “Jeg ble sittende og gape, med pulsen i full galopp”, skriver han i “The Double Helix” (side 132).

I mål!

Herfra er historien lang og krokete. Watson og Crick vant kappløpet om arvestoffets struktur, blant annet på grunn av aha-opplevelsen Watson fikk fra Franklins bilder. De offentliggjorde sensasjonen den 7. mars 1953 - uten å nevne Rosalind Franklin. Både Franklin og Wilkins var imidlertid representert da Nature den 25. april presenterte den offisielle, vitenskapelige premieren i hele tre artikler.

Dessverre døde Franklin få år senere av kreft, bare 37 år gammel, i 1958.

Nobelpris

I 1962 var det tid for Nobelpris. Den ble delt mellom Watson, Crick og Wilkins.

Så er spørsmålet: Hadde Franklin fått prisen - om hun hadde levd? Det står i Nobelprisens statutter at den ikke kan deles ut til døde personer, så den saken er grei. Men om hun hadde levd? Det står nemlig også i statuttene at én pris ikke kan deles mellom mer enn tre personer?

Dette kan aldri bli mer enn spekulasjoner. Franklin døde, og det er det. Men det er et uomtvistelig faktum, at hun ble behandlet dårlig av, om ikke “systemet”, så i hvert fall enkelte mannlige kolleger (Crick, Pauling og Perutz står på lista over hennes støttespillere). Franklins innsats i seg selv er stor nok til å gi henne en plass i vitenskapshistorien. Men Rosalind Franklin har fått mer enn det. Hun er blitt en legende, mer berømt enn de fleste som faktisk har levd og fått en Nobelpris. Jeg tror dette skyldes mer enn hennes rent faglige prestasjoner.

The Dark Lady of DNA

En biografi over Franklin som ble utgitt sommeren 2002 heter “Rosalind Franklin: the dark lady of DNA”. Kallenavnet “The Dark Lady” fikk hun av Wilkins allerede i 1953, og det er blitt hengende ved henne.

Men hvorfor?

Hun var mørk og vakker, men det var selvsagt ikke slik det var ment. Beskrivelsen var snarere myntet på en personlighet som på den tiden ville blitt vurdert som utmerket hos en mann, men slett ikke hos en kvinne: Hun var ambisiøs, dyktig, intelligent og suksessrik. Hun reagerte aggressivt under press. Hun var selvsikker og tok det som en selvfølge at andre skulle vurdere henne ut fra hennes evner og bedrifter, ikke hennes kjønn.

I 1968, ti år etter at hun døde, skrev James D. Watson sin “The Double Helix”, ikke en fagbok, ikke en historiebok, men en personlig beretning om hva som skjedde rundt racet etter DNA. En av personene som dukker opp kalles “Rosy”, et kallenavn Rosalind aldri brukte - men det er ingen tvil om hvem Watson sikter til. Rosy er unett, lite attraktiv, ufeminin, agressiv, arrogant, overbærende - kunne ikke kle seg, brukte ikke leppestift, gjorde ingenting interessant med håret sitt, tok aldri av seg brillene osv.

Sett på bakgrunn av de bilder som finnes av Rosalind Franklin, er det bare å slå fast at James D. Watson og Erik H. Tunstad er uenige om hvordan en kvinne kan og bør se ut - men poenget er selvsagt et annet: Hvilken mannlig vitenskapsmann er noensinne blitt forsøkt trukket ned i den faglige søla på grunn sitt utseende?

Rosalind Franklin hadde kanskje et vanskelig sinn - sett med menns øyne - i England - i 1950-årene?

Bøker om Rosalind Franklin:

Rosalind Franklin: The Dark Lady of DNA
Av Brenda Maddox
380 sider
HarperCollins, 2002
ISBN 0002571498

Rosalind Franklin
Av Cath Senker
48 sider (barnebok)
Hodder Wayland, 2002
ISBN 0750240059

Rosalind Franklin and DNA
Av Anne Sayre
221 sider
Norton 1975
Ny utgave 2000
ISBN 0393320448

Rosalind Franklin omtales selvsagt også i James D Watsons “The Double Helix” (1968, Penguin paperback 1999), og i tillegg blant annet i Michael Whites “Rivals” (Seeker & Warburg, 2001, side 231 - 273).