Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania - les mer.
Instagram er en viktig plattform for motefeltet. Det er der designere når ut til artister, forskere, museer, magasiner med flere.(Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)
Hvordan kan uavhengig norsk mote lykkes både som kunst og klær?
Uavhengige, norske klesdesignere bruker Instagram og har samarbeidspartnere fra hele verden. Men her hjemme faller de mellom to stoler.
– Man tenker ofte at mote er ensbetydende med moteindustrien. Det blir for snevert, sier Skjulstad, som er forsker ved Høyskolen Kristiania.
I boken «Fashions» inviterer Synne Skjulstad oss til å tenke nytt rundt begrepet «mote».
Hun og medforfatter Ida Eritsland har intervjuet uavhengige norske klesdesignere i Norge, langt borte fra de kjente motemetropolene som Paris og Milano. Det inkluderer også designere utenfor de store byene.
I boken presenterer hun åtte designere eller designerfellesskap. De lager plagg og kleskolleksjoner som er mote og kunst på samme tid. De utvider vår forståelse av hva mote kan være.
Moteskapere eller kunstnere?
– De skaper arbeider som er en del av norsk kulturliv. Men vi hører lite om dem, og arbeidet deres blir ikke alltid anerkjent utover pengeverdi. Det er et problem, sier Skjulstad.
De skaper det Skjulstad kaller «mote som kulturuttrykk».
– Et plagg kalles en skulptur når det er utstilt, men når det kommer på en kropp, så oppfattes det ofte «bare som klær».
Dette gjør det vanskelig for dem å tjene penger. For er de kunstnere eller moteskapere?
– De er begge deler samtidig, hevder Skjulstad.
Kleskunst på Instagram
Selv om alle designerne som er presentert i boka er kjøpt inn av Nasjonalmuseet, havner de i et uavklart felt mellomrom mellom kunst og industri. De er nødt til selv å finne måter å leve av arbeidet sitt.
På Instagram kan de vise arbeidet sitt. Der ser vi at de har kontakt med verdensledende kulturutøvere som musikere, fotografer eller kunstnere og forskere. De samarbeider med museer og gallerier.
– Disse designerne har et bredt nettverk av utøvere og institusjoner i kulturlivet. Ved at arbeidet deres vender mot kulturlivet fremfor mot moteindustrien, skiller det seg fra klesdesign som kun resulterer i produkter, sier Skjulstad.
Dette er litt av grunnen til at hun har laget boken. Hun vil diskutere og vise frem en annen type mote.
Tidkrevende å vise frem alternativ mote
Sosiale medier er i dag en viktig del av designernes arbeid, og Instagram er en viktig plattform for motefeltet. Det er der de når ut til artister, forskere, museer, magasiner med flere.
Annonse
Men det tar mye tid og fører med seg en del ekstraarbeid. Som uavhengige designere må de gjøre jobben selv.
Når de for eksempel etter forespørsel låner ut plagg til en artist eller et internasjonalt magasin, blir det mye pakking, logistikk og fakturering. Og en god del frustrasjon.
Ofte kommer det tilbake med flekker og lukt. Det hender også at designeren ikke engang krediteres.
At slike såkalte tekstile uttrykk som hun viser frem i boken, ikke verdsettes mer, er et paradoks, mener Skjulstad. Her i Norge kjenner vi jo det solide håndverket og den høye kvaliteten på bunader. De lages for å vare et helt liv. De forteller en historie.
Mote på nye måter
Plaggene i boka «Fashions» forteller også en historie. Skjulstad trekker frem den sjøsamiske designeren Ramona Salo Myrseth.
Hvis et plagg er med i en teaterforestilling – da er noe tilført plaggets historie. Jo flere steder plaggene har vært, jo mer verdifulle blir de. Plaggene skal få oss til å tenke nytt rundt begrepene tid og reise.
Salo Myrseths kolleksjonen «Den Samiske Halvtimen» peker på industriell motes forhold til tid – at alt blir fort utdatert.
– Noe av det mest umoderne jeg kan tenke meg, er fast fashion, sier Skjulstad og sikter til mote som varer en sesong eller to.
Ramona Salo Myrseth lager plagg som er ment som en kommentar til tidsbegrepet innenfor mote. – Hun stiller spørsmål ved hvem som bestemmer når en kolleksjon er utdatert, sier Synne Skjulstad.(Foto: Synne Skjulstad)
– Klesbransjen er en miljøversting
– De unge i dag er bevisst de stygge aspektene ved mote: giftige utslipp, søppelberg av lavkvalitetsplagg og dårlige arbeidsvilkår for de som produserer klær. Unge mennesker er flinke til å låne, bytte, kjøpe brukt – det er rett og slett blitt umoderne å kjøpe nytt hele tiden, sier Skjulstad.
Re-design, altså det å sy om brukte klær til nye kreasjoner, har blitt populært. Da bør plaggene man tar utgangspunkt i være av kvalitet.
Annonse
Når Elisabeth Stray-Pedersen, en annen av designerne i boka, samarbeider med Fretex, er det nettopp for at re-design kan bidra til mer bærekraftig bruk av tekstiler.
De siste årene har stadig flere innsett at klesindustrien er en miljøversting.
Elisabeth Stray Pedersen er en av designerne i boka «Fashions». I et samarbeid med Fretex re-designer hun kvalitetsplagg.(Foto: Synne Skjulstad)
Klesdesign som kulturuttrykk
Men en bransje med så sterke økonomiske interesser som moteindustrien, er vanskelig å endre, mener Skjulstad.
Hun håper boken og forskningen som ligger bak, vil bidra til at vi begynner å diskutere klesdesign og mote på en mer nyansert måte. At flere åpner øynene for at skaperprosessen, kan handle om en undersøkelse, en kunstnerisk prosess der man utforsker noe.
Arbeidene som er presentert i boka, kan gjerne tolkes som en kritikk av noe – for eksempel forbruksmentaliteten i motefeltet.
– Vi må snakke om at mote har mange ulike fasetter utenfor det som har å gjøre med kjøp og salg av plagg. Jeg vil åpne samtaler om mote som skiller seg fra industri. Klesdesign kan også være et kulturuttrykk, sier Skjulstad.
Synne Skjulstad og Ida Eritsland: Instagram og Uavhengige klesdesigneres medieringspraksiser. Kapittel i boka «Estetiske praksiser i den digitale produksjonens tidsalder» utgitt på Fagbokforlaget, 2022. Sammendrag av bok.
forskning.no vil gjerne høre fra deg! Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
Om boka og forskningen bak
Boka «Fashions» springer ut fra forskningsprosjektet «Norsk Mote: Kulturell Produksjon og Estetiske Medieringspraksiser» som er støttet av Kulturrådet.
Den ble lansert ved et todagers symposium kalt «Fashion Research Symposium: decentralizing Fashion» tidligere i høst.
Der inngikk forskningsprosjektet som samarbeidspartner med Nasjonalmuseet og International Library of Fashion Research.
