Politikkens makt er på retur i Norge. Det har vi allerede visst en stund. Men hvem overtar egentlig makten?

Det gjør i stor grad enkeltindividet. Og det skjer gjennom at han eller hun utnytter sine stadig mer omfattende individuelle rettigheter, at de ber om hjelp fra stadig sterkere tilsynsmyndigheter, eller at de truer med en domstol.

De som har råd (eller som har rett til å bli påspandert av det offentlige), kontakter advokat. En bransje som nå selger tjenester for mellom fem og sju milliarder kroner i året.

Et mindre trygt samfunn

Da den forrige makturedningen la fram sin hovedkonklusjon i 1982, var begravelsen av arbeiderpartistaten og fremveksten av organisasjonssamfunnet og dets nye beslutningsprosesser to hovedtrekk. Når de nye maktutrederne nå, drøye 20 år senere, skal trekke opp de store linjene, ser de konturene av et samfunn der politikken har mistet mye av sin makt og hvor deler av de kollektive velferdsordningene står for fall.

Tilliten til at staten ordner alt er svekket. I stedet aksepterer de fleste av oss større individuelle og sosiale ulikheter. Slik er det også skapt rom for større variasjon, mer mangfold og større muligheter for individet.

Men dette legger igjen økt press på hver enkelt av oss. Vi må skape mer av vår egen identitet, og vi må akseptere et mindre trygt samfunn. Et samfunn hvor du og jeg utsettes for større risiko.

Kommunene blir bundet

Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og leder for Maktutredningen, holder kortene tett til brystet når det nå bare er noen måneder igjen før maktutrederne skal trekke de store linjene ut av en produksjon på minst 25 bøker og 50 rapporter. Likevel er han villlig til å avsløre hva som er kommet som den kanskje største overraskelsen på ham:

- Jeg må si jeg er blitt slått av hvor utrolig mye politisk makt som er blitt overført til rettigheter, rettsinstitusjoner og domstoler. Veldig mye av både rettsutviklingen og lovutviklingen drives ikke lenger av de lovgivende myndigheter, i stedet drives den gjennom domstolene, gjennom voldgifter på advokatkontorer og gjennom annen form for regelutviking unndratt folkestyret.

Østerud fortsetter:

- Denne rettighetslovgivningen er en vesentlig årsak til at norske kommuner ofte opplever seg som helt snørt fast. For individet kan uansett vise til sine rettigheter i kampen med kommunen, og gå rettens vei for å få dem gjennom. Interessant er det også at han eller hun ikke lenger bruker fagforeningen eller de politiske partiene i kommunestyret. De hyrer advokat og bruker domstolsmakten.

Rettighetslover

Denne utviklingen kommer som et resultat av stadig flere rettighetslover, mener maktforskerne. Det er en utvikling som har skapt et direkte bånd mellom stat og individ, med domstolen som vedtaksmyndighet.

Men det er også en utvikling som skyldes forhold utenfor Norge. I stadig flere tilfeller ser vi at det ikke lenger er Høyesterett som har det avgjørende ordet om hva som er norsk lov, det er i stedet blitt menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

I den nisjen av rettssystemet som kalles forretningsjuss rir en gruppe godt betalte advokater høyt på globaliseringen av tjenestesamfunnet og de mange juridiske problemene det avstedkommer. De samme advokatene henter også gode inntekter fra nye juridiske problemer i sammenheng med privatisering av statlige bedrifter, kapitalutvidelser og internasjonal pengeflytting. I tillegg kan de spille på velpleide nettverk av kontakter og opptre i rollen som døråpnere i politikk og næringsliv.

Amerikanisering

Denne amerikaniseringen av norsk politikk bringer oss nærmere opp til det som lenge har vært situasjonen i USA.

- Vi tror at utviklingen vil fortsette, og at den vil spre seg til stadig flere områder. Tidligere har flere samfunnsforskere sett fliker av dette bildet, men gjennom arbeidet med Maktutredningen har vi greid å legge flere biter ved siden av hverandre. Slik er bildet blitt veldig tydelig. Jeg tror dette er et av de mest slående funnene vi har gjort, sier Østerud.

I USA har de sterke individuelle rettighetene sammenheng med at landet er så sammensatt, og at fellesskapsløsninger gjennom en sterk offentlig sektor blir nesten umulige. I det amerikanske samfunnet finnes det vetogrupper mot nær sagt alt. Norge har vært et annerledes samfunn, svært homogent og med fellesskapsløsningene som et helt sentralt element. Men etter som også det norske samfunnet blir stadig mer sammensatt, viser det seg vanskelig å opprettholde de kollektive løsningene. Måten å dempe nye konflikter på, blir i stedet å dele ut individuelle rettigheter.

Fragmentering, eliter og mediemakt

En annen hovedlinje som maktforskerne allerede har presentert, dreier seg om den fragmenterte staten. Flere av de store, politiske reformene vi har vært gjennom de siste tiårene, har tatt sikte på å skape et mer enhetlig styringssystem og en mer oversiktlig politikk. Resultatet er ofte blitt det stikk motsatte. Reformene har, mot sin hensikt, bidratt ytterligere til den sterke sektoriseringen som kjennetegner det norske politiske systemet.

I det maktforskerne kaller «Den fragmenterte staten» har vi heller ikke lenger noen samlet norsk elite, men flere eliter innenfor hver sin sektor. Elitepersonen er likevel den samme som før: Han er en mann på over 50 år med godt over gjennomsnitts inntekt, utdanning og klassebakgrunn. Mer overraskende var det kanskje at maktforskerne fant de mest radikale elitepersonene blant kirkens menn. De utmerker seg med mer radikale synspunkter på det meste i samfunnet - unntatt på kirken selv.

Mediemakten er også blitt en annen enn da Gudmund Hernes og hans kolleger forsket på maktfordelingen i Norge for 20-30 år siden. Konkurransen mediene imellom er blitt mye sterkere, og mediemakten brukes på en langt tøffere måte. De setter på en helt annen måte dagsorden og styrer slik stadig mer hvordan norsk politisk virksomhet skal foregå. Mediene tvinger hele tiden aktørene i politikken opp på tå hev.

Maktforskerne skal legge fram sluttrapporten sin i august. Den vil sannsynligvis vise oss et samfunn der folkestyrets tradisjonelle organer i økende grad forvitrer. Antallet partimedlemmer er halvert bare i løpet av det siste tiåret, og de lokale partilagene er omtrent nedlagt. Men partiene dør ikke. De er i stedet blitt topptunge organer som konsentrerer seg om å drive valgkamp via fjernsynet, og slik blir politikernes image og dagsaktuelle saker stadig viktigere i politikken. Men om folk slutter å være medlemmer av de politiske partiene, så betyr ikke det at de slutter å være deltakere. Deltakelsen finner i stedet andre kanaler, som brukerutvalget, bydelsutvalget og velforeningen. Vi har gått fra å være borgere til å bli brukere.