I Sovjetunionen ble regionale ledere utpekt av den sentrale partiledelsen i Moskva.

Etter en kort periode med lokale valg under Boris Jeltsin og Vladimir Putin, er folkevalgte russiske guvernører igjen på vei ut av historien.

Putin tok kontroll

Da Vladimir Putin overtok makten i 2000 fantes hundrevis av lokale lover og forordninger som brøt med føderal lovgivning.

Enkelte regioner forsøkte å bygge opp tollbarrierer for å beskytte eget næringsliv, og over halvparten av regionene hadde forhandlet seg fram til særavtaler med Kreml.

Mange fryktet at Den russiske føderasjonen skulle følge i Sovjetunionens fotspor og gå i oppløsning.

– Putin overtok en kaotisk føderasjon. Klimaet var modent for samling rundt et sterkere Kreml, sier Russland-forsker Helge Blakkisrud ved NUPI.

I 2004 endret Putin loven, og siden har det vært presidentens privilegium å velge guvernører til landets 83 regioner. Blakkisrud har undersøkt hvem den sittende presidenten, Dmitrij Medvedev, har innsatt som guvernører siden han kom til makten i 2008.

Den relativt yngre garde

Blakkisrud har studert bakgrunnen til alle guvernørene fra 2004 fram til mai 2010, og har slik kartlagt hvordan de presidentutnevnte guvernørene skiller seg fra sine forgjengere.

– Vi ser en klar foryngelse. Nesten hver eneste guvernør Medvedev har skiftet ut, er erstattet med en som er yngre; til dels betydelig yngre, sier Blakkisrud.

De nye prosedyrene har imidlertid ikke bidratt til å bedre kjønnsbalansen. Fortsatt er det kun to av 83 som er kvinner.

– Et interessant trekk er dessuten at de aller fleste nye guvernørene har erfaring fra næringslivet før de blir utpekt til guvernører, sier Blakkisrud.

Guvernørpostene og næringslivet har også tidligere vært tett knyttet sammen, men i motsetning til på slutten av 1990-tallet, da store selskaper i regionene sørget for å få sin representant inn i guvernørkontoret for å sikre egne interesser, er tilknytningen til business i dag mindre instrumentell.

– Bakgrunn fra handel og økonomi er i dag bare en del av erfaringsgrunnlaget, ikke et utslag av strategiske grep fra krefter i næringslivet, sier Blakkisrud.

Fra spioner til økonomer?

Næringslivsbakgrunnen til mange av guvernørene blir av mange sett på som et tydelig brudd med tradisjonen fra Putins tid som president.

Under hans periode fra 2000 til 2008 var det en utbredt oppfatning at guvernørkorpset og resten av statsforvaltningen ble fylt av folk med bakgrunn fra forsvaret og de hemmelige tjenestene. Blakkisrud er imidlertid skeptisk til en slik tolkning.

– En stund var det slik at alle som hadde hull i CV-en, eller erfaring fra et av maktministeriene, ble sett på nærmest som KGB-agenter i guvernørdress. Om tidligere sikkerhetsfolk ble guvernører, betyr ikke det at de nødvendigvis arbeidet for de samme interessene i sin nye posisjon, sier han.

Han mener Medvedevs nye guvernører er et uttrykk for endringer i Kremls prioriteringer, men at bildet av Putins guvernører som en forlengelse av sikkerhetstjenestene er overdrevet.

Svake guvernører

Under Medvedev blir kandidater til guvernørpostene nominert av det største partiet i det lokale parlamentet – i dag Det Forente Russland i samtlige regioner. Det er likevel presidenten som til syvende og sist bestemmer hvem som blir valgt.

– Hva kan så disse noe yngre guvernørene med business-erfaring utrette?

– De nye guvernørene har helt klart mindre handlingsrom. De har ingen reell lokal maktbase og er prisgitt Kreml. Presidenten kan når som helst avsette en guvernør, sier Blakkisrud.

Nåværende guvernør Dmitrj Dmitrienko i Murmansk styrer en region som er viktig for Norge, gitt naboskapet med Finnmark. Han har begrenset makt sammenliknet med sine forgjengere, ettersom alle viktige politiske initiativ nå må gå via Moskva.

– Tidligere kunne mange lokalpolitiske saker avgjøres mellom guvernøren på russisk side og fylkesordføreren på norsk side. Nå er det mest tilrettelegging av folk-til-folk-kontakt – typisk idrett- og kulturutveksling – som kan ordnes på det nivået, sier Blakkisrud.

En indikasjon på hvordan forholdet er mellom guvernørene og sentrale myndigheter, er at kun én av de mange guvernørene Medvedev har skiftet ut, har fått sparken.

Jurij Luzjkov i Moskva, som mistet jobben etter håndteringen av skogbrannene rundt byen i 2010, ga seg ikke uten kamp, men måtte til slutt i likhet med mer stillfarende kolleger bøye seg for Kreml.

– Alle andre har stille og rolig tatt sin hatt og gått når de har fått signaler om det, sier Helge Blakkisrud.

Referanser:

Helge Blakkisrud, Medvedev’s new governors, Europe-Asia Studies, Volume 63, Issue 3, 2011

Olga Kryshtankovskaya og Stephen White, Putin’s militocracy, Post-Soviet Affairs, Vol.19, Iss. 4, 2003