Årene forut for 1814 var dramatiske, også for økonomien i Norge.
I 1807 gikk admiral Nelson til angrep på den dansk-norske krigsflåten utenfor København. Etter det såkalte flåteranet, ble Danmark-Norge dratt inn i krigen på Napoleons side. Hovedfiendene var Sverige og England.
– England svarte med blokade av Danmark-Norge, noe som ga forsyningsproblemer og store problemer for en åpen økonomi som den norske. Flere år med sviktende avlinger gjorde ernæringssituasjonen ytterligere vanskelig, sier Øksendal, som forsker på norsk pengehistorie.
Øksendal avla sin doktorgradsavhandling ved NHH i 2008 og er for tiden ansatt som forsker i Norges Bank som medforfatter på et historieverk i forbindelse med bankens 200-årsjubileum i 2016.
Den danske kongen hadde tidligere - i fredstid - vært ganske edruelig i pengetrykkingen og hadde en forståelse av at pengesystemet var et felles gode.
– Det ville skadet hans omdømme hvis sedlene hadde falt veldig i verdi, så kongen hadde holdt seg på matta, sier Øksendal.
Pengesedlene blir verdiløse
Da krigen var et faktum, derimot, kjørte danskekongen seddelpressen varm.
– I en situasjon med ekstraordinære store offentlige utgifter til forsvar av landet og sviktende tollinntekter som følge av blokaden, ble inflasjonsbeskatning løsningen, sier Øksendal.
Tilliten til pengene forsvant. I Norge fikk vi i løpet av få år hele tre devalueringer, og i praksis ble de gamle sedlene verdiløse. Folk fikk ikke vekslet sedlene om til virkelige penger, ekte sølvmynter, og da fikk landet et problem, sier Øksendal. De gode pengene forsvant.
– Det betydde i realiteten at alle ville prøve å gjøre opp for seg i dårlige penger (papirpenger), og få gode (sølvmynter) tilbake. Men det siste var vanskelig. Sølvmynten havnet på kistebunnen eller ble eksportert ut av landet.
Hvis du ser gjennom kjøpmennenes regnskaper, forteller Øksendal, vil du finne svært lite rene penger, men mye fordringer og gjeldsposter. Det var mangel på betalingsmidler, derfor fikk du en ustrakt bruk av kreditt.
Familie og forbindelser
– I tillegg hadde du en situasjon hvor det ikke fantes banker. Hva får man da? Du får en type nettverksfinansiering der du er avhengig av familie og forretningsforbindelser for å reise kreditt.
Mangel på betalingsmidler og bruk av kreditt førte til misnøye og hissige debatter.
– Det eksisterende systemet var til fordel for innsidere, det er helt klart. Folk var avhengige av å ha et navn for å få tilgang til kreditt.
Det kom gjentatte krav om å etablere en norsk bank som skulle bidra til å løse begge disse problemene
Gamle og nye pengeproblemer
I 1814 kunne nordmenn se tilbake på en nesten 60 gammel historie der pengene ikke hadde vært konvertible. Det betyr at sedlene folk brukte som betalingsmiddel, ikke var innvekslingsbare i sølvmynter. Sedlene hadde ikke vært konvertible siden 1757.
På Eidsvoll, hadde grunnlovsfedrene de gamle problemene: Behovet for en norsk bank som kunne gi kreditt og tilstrekkelig med betalingsmidler. I tillegg måtte de nå håndtere utfordringen krigen hadde skapt, å gjenvinne tilliten til betalingssystemet.
– Eidsvollsmennene svarte med følgende: Pengevesenet skulle være under Stortingets kontroll, det var ikke kongens ansvar. De nære erfaringer viste at tilgangen til seddelpressen representerte en farlig fristelse for kongemakten – særlig når den var presset. En slik rolleavklaring harmonerte godt med grunnlovens liberale ånd hvor nettopp beskyttelse av borgernes rettigheter mot statens vilkårlige inngrep, står sentralt.
Vedtar å opprette NB
Grunnlovsfedrene ville sikre en armlengdes avstand mellom myndigheter og bank. I den reviderte grunnloven fra november 1814, ble dette enda tydeligere. Her står det eksplisitt at Norge skal beholde en egen bank og et eget pengevesen.
– Riksforsamlingen la altså ytterligere vekt på suverenitet, og dette var en markør i forhold til Sverige. Pengevesen var et innenlandsk anliggende og ikke noe som går inn under unionen. Med forankring i grunnloven, vedtok så Stortinget å opprette Norges Bank i 1816.
Plan A er å etablere en privatbank, basert på frivillig aksjetegning. Men en klarer ikke å reise frivillig kapital fordi det er usikkerhet om den økonomiske fremtiden. Mange vegrer seg for å bruke pengene sine på dette risikoprosjektet.
Tvangsaksjonærer
– Derfor gikk de til plan B og la en skatt på formue for eiendomsbesittende klasser. Banken måtte reise pengene fra et sted, og da gikk en dit pengene var. Mange, kanskje så mange som 200.000 personer, måtte betale, fra veldig små til store bidrag. De kalte det sølvskatten, men i praksis handlet det om at eiendomsbesitterne ble tvangsaksjonærer. Etter hvert fikk de avkastning på aksjebrevene i banken, men det ble opplevd som et betydelig angrep på formuen. Det var et risikoprosjekt som gikk bra. Men det hadde ikke trengt å gjøre det.
I første omgang var staten en liten aksjonær i Norges Bank, og den blir nasjonalisert først i 1949. Det var en privatbank gjennom eierstrukturen, mens Stortinget hadde den politiske styringen.
Etter hvert ble eierstrukturen mindre demokratisk, i den forstand at småaksjonærene ble kjøpt ut, fordi det var svært kostbart og komplisert å forholde seg til så mange aksjonærer. Samtidig ble Stortinget mer demokratisk, med utvidelse av stemmeretten.
Målet var stabile penger
– Målet var trygge og stabile penger. I utgangspunktet var ønsket en at folk kunne komme med sedler og løse dem inn i sølv, men situasjonen like etter 1814 gjorde dette umulig. Markedskursen på sedlene tilsa at det ikke var mulig for banken å veksle ut så mye sølv. I 1822 begynner banken å utveksle sølv, men kun til underkurs.
Folk fikk ikke hele verdien av seddelen i sølv. Først i 1842 fikk borgerne full sølvverdi for sine sedler. Sølv var viktig for å gjøre opp internasjonalt. Når folk gikk til banken, var det egentlig ikke sølv de ønsket, forteller historikeren, men internasjonal kjøpekraft. Lengre ut på 1800-tallet – når banken vekslet ut gull – var det for samme formål. Sølv og gull var viktig fordi det ga tilgang på internasjonal kjøpekraft.
Moderne sentralbankvirksomhet
– Hvis en ser tilbake, var det smarte grep eidsvollsmennene gjorde, for å stabilisere økonomien?
– Man etablerte en institusjon og noen grunnleggende prinsipper som ga trygge pengeverdier. Det betyr ikke at all politikk i tiårene etter 1814 var feilfri. Det var mye prøving og feiling. En kritikk som er reist er at banken var for forsiktig i sin utlånspolitikk på 1820-tallet.
– Er du enig i det?
– Jeg vil nødig være skråsikker. Det er alltid en konflikt mellom for mye og for lite penger. Det er nok riktig at Norges Bank stod for en forsiktig politikk, men de tilførte også betydelige betalingsmidler til økonomien. Samtidig ga den forsiktige politikken uttelling i form av tillit både innad og i internasjonale markeder. Det siste var ikke minst av betydning når en ny stat skulle ut og låne penger.
– Ser du en linje fra 1814 til i dag?
– Det går en linje fra de utfordringene som eidsvollsmennene balte med i 1814, til i dag. De ønsket stabile, trygge penger og samtidig et velfungerende betalingssystem. Det er også kjernen i moderne sentralbankvirksomhet; å sikre prisstabilitet, finansiell stabilitet og et velfungerende betalingssystem.
