Det tok ikke lang tid før grunnlovens beryktede paragraf to kom i bruk. Allerede høsten 1814 ble forbudet mot jøder, jesuitter og munkeordener håndhevet.

Det skjedde da de jødiske brødrene Goldschmidt fra Danmark i november 1814 fulgte etter den svenske hæren inn i Østfold. De to forretningsmennenes mål var Oslo.

I Moss var byfuten, eidsvollsmannen Greger Winther Wulfsberg, i villrede om hvordan de tilreisende jødene skulle behandles, og sendte henvendelsen videre oppover i kommandokjeden.

Da fungerende statsråd Jonas Collett i Politidepartementet fikk høre om de to jødene, var responsen resolutt: Ingen jøde skulle slippe inn i riket.

Fordrevet og utvist

- Mens det var uklart blant lavere embedsmenn hvordan paragrafen skulle håndheves, var det ingen tvil hos statsmakten sentralt. Paragrafen skulle håndheves resolutt og uten nåde, sier førsteamanuensis i historie ved UiB, Frode Ulvund.

Han har nylig ferdigstilt boken Fridomens grenser, 1814 — 1851:
Handhevinga av ’jødeparagrafen’ i Norge.

I Bergen kom det vinteren 1814-15 til etterforsking av flere unge handelsmenn, etter at borgerskapets valgte representanter klaget dem inn for byens myndigheter.

- Politimester Johan Henrik Staman Friele satte raskt i gang avhør, men da alle hevdet å være kristne eller konverterte til kristendommen valgte han å avvente dokumentasjon på dåp. Han fikk da påpakning fra politidepartementet for sin avventende holdning og ble beordret til å sette i gang utvisning. Det endte med at tre av de påståtte jødene i Bergen ble fordrevet, mens en fjerde ble utvist fra landet, forteller Ulvund.

Mer pragmatisk praksis

- Den strenge praksisen ble bekreftet på nyåret i 1816 etter en forespørsel fra Holland om hvilke konsekvenser jødeforbudet ville få for hollandske kjøpmenn eller sjømenn med mosaisk tro. Svaret var like resolutt, det var ingen unntak. Og selv i tilfelle skipbrudd skulle eventuelle jøder om bord umiddelbart sendes ut av landet, sier Ulvund.

Det tok ikke lang tid før den hypotetiske situasjonen med jødisk skipbrudne skulle bli virkelighet.

Den polske jøden Michael Jonas var om bord på skipet Carl som skulle fra Pillau i Øst-Preussen til Hull i England. Men skipet fikk en skade og måte gå til havn i Bergen for reparasjon. Dette var i desember 1817.

Straks han fikk kjennskap til jøden, satte politimester Friele i gang med utvisning. Jonas skulle sendes ut landveien via Sverige. Men heller ikke denne gangen klarte Friele å behage politidepartementet.

- Det tok ikke lang tid etter uavhengigheten fra Danmark før sviktende inntekter og store utgifter gav staten finansielle problemer. Utsending via Sverige var en kostbar løsning, og staten gikk faktisk til sak mot Friele for å få dekket kostnadene til utsending, sier Ulvund.

Og her er vi inne på et av Ulvunds sentrale funn. Selv om jødeparagrafen til å begynne med ble svært prinsipielt og konsekvent håndhevet, tok det ikke lang tid før en mer pragmatisk holdning ble utvist. Og når så skjedde, var det først og fremst økonomiske motiver som lå til grunn. Dette kom spesielt tydelig til syne i 1822.

Staten reddet av jødisk kapital

Dette året hadde de økonomiske problemene til den nye staten eskalert i en slik grad at staten i praksis var bankerott og Karl Johan truet med å legge Norge under svensk forfatning. Selvstendigheten stod i fare.

Staten hadde et akutt behov for lån, og hadde i de forutgående årene måttet ta opp flere kortsiktige lån til ugunstige vilkår. Viljen til å gi den norske staten lån var generelt laber i de fleste finanshusene. Et unntak var danske Hambro & Søn, ledet av jødiske Joseph Hambro.

Den norske forbindelsen til Hambro & Søn er kjent fra tidligere litteratur, men da har det vært antatt at forhandlingene om lånevilkår foregikk i Svinesund, nettopp fordi Joseph Hambro ikke slapp inn i landet på grunn av paragraf to.

Ulvund har derimot påvist at Hambro var i Norge ved flere anledninger, sammen med den svenske jøden Vilhelm Benedicks fra finanshuset Michaelson & Benedicks.

De første forhandlingene foregikk i Halden, og senere dette året kom de to jødene til Christiania i forbindelse med Stortingets behandling av lånopptaket.

- Finansminister i 1822 var Jonas Collett. Det er samme mann som i desember 1814 var fungerende statsråd i politidepartementet og pådriver for en streng håndheving av jødeparagrafen. Åtte år senere valgte han altså, på linje med konge, regjering og storting for øvrig, å ignorere samme paragraf av økonomiske hensyn, sier Ulvund.

Han mener den norske staten i 1822 var avhengig av grunnlovsbrudd for å overleve.

- Staten og selvstendigheten ble berget av jødisk kapital, og prosessen skjedde i strid med grunnloven. Statsmakta valgte bevisst å ignorere den jødiske religionen til Hambro og Benedicks i håp om at ingen andre slo alarm, sier historikeren.

Liberalisering

Grunnlovsbruddet i 1822 var altså klart økonomisk motivert, og Ulvund skriver at det er mulig at paragrafen fortsatt ville blitt strengt håndhevet om det ikke var for de økonomiske problemene.

Selv om det også senere var enkelte tilfeller der paragrafen utløste kraftige og kontroversielle reaksjoner ble den likevel ikke håndhevet like prinsippfast som de første årene etter at den var vedtatt.

- Tidlig på 30-tallet gjeninnførte man den ordningen som hadde vært gjeldende før 1814, at jøder kunne slippe inn om de fikk et såkalt leidebrev, sier Ulvund.

I utgangspunktet skulle det gjelde svært strenge kriterier for tildeling av leidebrev. De skulle kun gis om personen hadde særdeles viktige gjøremål i landet. Dessuten skulle de gis for mest mulig avgrensede perioder og deler av landet. Denne praksisen ble imidlertid snart myket opp.

- Det ser ut som om alle som søkte fikk leidebrev. Blant annet gjaldt det en 19-årig student som kom for å gå i fjellet.

Da Stortinget i 1842, 45 og 48 stemte over hvorvidt jøder skulle gis adgang til riket, stemte et flertall for, men flertallet var ikke stort nok til å endre grunnloven. Først i 1851 fikk jøder adgang.

- Liberaliseringen har trolig sammenheng med en generell fremgang for liberale politiske strømninger i Norge som i resten av Europa, mener Ulvund.

- Oppfattet som et arbeidsuhell

Professor Christhard Hoffmann ved UiB er ekspert på antisemittismens og jødenes historie i Europa. Han er begeistret for at grunnlovens paragraf to omsider vies vitenskapelig oppmerksomhet.

- Utelukkelsen av jødene i den norske grunnloven har lenge blitt betraktet som en slags arbeidsuhell.

Historieskrivingen har konsentrert seg om Wergelands kamp om opphevelsen av jødeparagrafen, men ikke om spørsmålet om hvordan den ble til og hvordan den ble håndhevet.

Bøkene til Frode Ulvund og Håkon Harket fyller ifølge professoren dette tomrommet.

- De er basert på omfattende kildestudier, formidler ny kunnskap og ubehagelige innsikter, og vil sikkert skape debatt, sier Hoffmann.

Der Ulvund fokuserer på håndhevingen av paragrafen, fokuserer forlagssjef og idéhistoriker Harket på tilblivelseshistorien. 

Harket forteller at hans nysgjerrighet ble vekket da han var med på å skrive boken Jødehat, om antisemittismens historie.

- Da oppdaget jeg at det fantes liten sikker kunnskap om hvordan og hvorfor denne paragrafen kom inn i grunnloven, og bestemte meg for å finne ut av det, sier Harket.

Både Ulvund og Harket deltar på en konferanse om jødeparagrafen på HL-senteret i Oslo 4. Og 5. Mai. Under denne konferansen åpner også senterets nye utstilling ”Veien til paragrafen”.