– Kjernen i ytringsfriheten, slik denne er nedfelt i grunnlovens § 100, er at den skal bidra til søken etter sannhet, demokrati og den frie meningsdannelsen. Det skal altså være plass for ubekvemme ytringer.

– Man må ha lov til å si det etablerte samfunnet imot uten å måtte frykte for rettslige represalier, sier Magne Frostad, førsteamanuensis i jus ved Universitetet i Tromsø.

Filosofen Isaiah Berlin skilte i sin tid mellom negativ og positiv frihet, hvor negativ frihet er frihet fra ytre tvang og begrensninger – altså å bli tvunget på en religion, eller tilhørighet til et politisk parti.

En annen sentral negativ frihet er ytringsfriheten.

Med positiv frihet menes derimot frihet til å realisere seg selv, for eksempel ved å utøve politisk innflytelse.

– I et demokrati trenger vi begge variantene. Et demokrati fungerer jo ikke om ikke enkeltindividet også får lov å delta, forteller Frostad.

Effektiv på grasrota

I artikkelen «Madison and the Smart Mob: The Promise and Limitations of the Internet for Democracy» diskuterer forfatterne Robert Faris og Bruce Etling akkurat dette. De er tilknyttet Berkman Center for Internet & Society ved Harward Law School.

Faris og Etling slår fast at borgerdeltakelse gjennom Internett kan være veldig effektiv i politiske prosesser, som for eksempel valg og grasrotbevegelser.

Et eksempel på dette er den ukrainske oransjerevolusjonen som var organisert på Internett som en protestaksjon mot valgjuks og som veltet den daværende ukrainske regjeringen.

«For mange var dette øyeblikket som definerte Internett som et formidabelt politisk verktøy og en kraft for demokratisk forandring», står det i artikkelens innledning.

Overfører makta

Faris og Etling trekker frem at Internett gjør det lettere for folk å organisere protestaksjoner og interesseorganisasjoner. Internett kan også bidra til å fjerne et av de fundamentale problemene med demokrati:

Små, velorganiserte og ressurssterke grupper er ofte i stand til å forme offentlige beslutninger til skade for større grupper av borgere som ikke har de samme ressurser til rådighet.

Tilgjengeligheten til digital teknologi vil forbedre muligheten til demokratisk aksjon, fordi man unngår de store kostnadene ved organisering, og det er enklere å samle veldig spredte grupper av mennesker.

Generelt sett registrerer Faris og Etling at informasjonsmakta overføres i større grad fra myndigheter og store medier til enkeltindivider.

Digitale aktivister

Ett eksempe er den tunisiske digitale aktivisten Sami Ben Ghrabia som har laget videoer ved hjelp av Google Maps og MMS som sporer den tunisiske presidentens fly mens han reiser på luksusferier i stedet for offisielle statsbesøk.

Men Internett er ikke forbeholdt demokratiske organisasjoner og frihetssøkende individer. Også undertrykkende regimer og terrorister bruker det.

I Burma har safranopprøret av 2007 ikke ført til reformer, men til at myndighetene overvåker nettet nøyere.

En kartlegging av iranske blogger viser at like mange blogger skrives i støtte til presteregimet, som til støtte for opposisjonen. Og begge overgås av bloggene om persisk lyrikk.

Rotløst demokrati

Det største demokratiske problemet på nett er ikke at man ikke får uttale seg, men at demokratiet er skjørt og ikke får slå røtter.

Internett har faktisk ikke ført til den store demokratiske bølgen som man hadde sett frem til, påstår Faris og Etling.

Selv om Internetts demokratiserende effekt beveger seg fra grasrot til maktutøvere i en vertikal linje, stiller saken seg annerledes i horisontal linje – mellom institusjonene som skal dele makt i et demokratisk samfunn.

Frie valg, ytringsfrihet og muligheten til organisering blomstrer som et resultat av Internett. Men Internett forhindrer foreløpig ikke konsentrasjon av makt på få hender – dette er en viktig svakhet i nye demokratier.

«Internett har ikke en åpenbar eller betydelig påvirkning på kritiske attributter som sivil kontroll over militæret, et overordnet grunnlov, beskyttelse av minoriteter og religionsfrihet», skriver Faris og Etling i artikkelen.