Svalbard-befolkningen er ikke som fastlandsnordmenn. Syv av ti husholdninger har snøscooter, inntektene er 37 prosent høyere og de bruker dobbelt så mye på fritid og kultur.
– Nesten 70 prosent av husholdningene har én eller flere snøscootere. Det er flere snøscootere på Svalbard enn det er innbyggere, forteller Ragnhild Rein Bore.
Hun er redaktør for en ny publikasjon om Svalbard fra Statistisk sentralbyrå. Publikasjonen viser hvordan livet i et samfunn i Arktis skiller seg fra livet på fastlandet.
Mye vernet villmark
Scooterandelen har sammenheng med naturen på Svalbard. Mens 12 prosent av arealet på fastlandet er villmarkspregede naturområder, er det tilsvarende på Svalbard hele 98 prosent.
– På Svalbard er det for eksempel bare ca. 50 km vei, i og rundt Longyearbyen. Men, bilene der har god plass, for det er bare halvparten av husholdningene som har bil, forteller Bore.
Det er likevel ikke fri ferdsel i den sårbare Svalbard-naturen. Bore forteller at hele 65 prosent av Svalbard er vernet på en eller annen måte. Til sammenligning er det 14 prosent av arealet på fastlandet som er vernet.
– Også alt plante- og dyreliv er i utgangspunkt vernet, men det er åpnet for kontrollert fangst av noen arter, sier Bore. Hun forteller at mens fjellreven på fastlandet er utrydningstruet, så blir det årlig fanget mellom 80-170 eksemplarer av de små revene på Svalbard.
Fra fangst til gruvedrift
Går vi tilbake noen århundrer var det nettopp fiske og fangst som lokket nordmenn, russere og andre europeere til Svalbard. Med tiden ble bestandene av dyr så reduserte at den kommersielle fangsten stoppet opp.
– Mellom 1900 og 1930 ble det for eksempel årlig fanget opp mot 900 isbjørner og over 1 000 hvalrosser. Etter at isbjørnen ble fredet i 1972, er det under påstått nødrett, eller fordi bjørnen er syk eller skadet, felt gjennomsnittlig 3-4 isbjørner i året, forteller Bore.
Det var ikke fiske og fangst, men utvinning av kull, som sørget for permanent bosetning på Svalbard.
– På 1950-tallet var det tusenvis av norske og sovjetiske kullarbeidere på Svalbard, sier Bore.
Det antallet er betydelig redusert, og i dag er det rundt 400 ansatte i den norske kulldriften og 3-500 russiske gruvearbeidere i Barentsburg. Men kullproduksjonen økt kraftig det siste tiåret.
– På det meste av 1900-tallet lå den norske kullproduksjonen på rundt 0,3-0,4 millioner tonn. Siden 2000 har den økt til rekordhøye 4,1 millioner tonn, forteller Bore.
Et normalsamfunn?
Samtidig som kullproduksjonen har økt, har også Svalbard-samfunnet fått flere økonomiske ben å stå på.
Mens Longyearbyen tidligere var en såkalt ”Company town” hvor det aller meste dreide seg om kull, er samfunnet i dag i større grad blitt normalisert, og næringer som reiseliv og høyere utdanning og forskning har fått fotfeste.
Annonse
– Svalbard-befolkningen er fremdeles ganske forskjellig fra kommuner på fastlandet, mener Bore.
Befolkningen er yngre, utdannelsesnivået er høyere, det er en overvekt av menn som bor der, husholdningene er små, og det er stor rotasjon med en høy andel av innflyttere og utflyttere årlig.
De som bor på Svalbard skiller seg også ut på andre måter.
Høyt forbruk
– De arbeider også mer og inntektsnivået deres er 37 prosent over det vi finner på fastlandet, fortsetter Bore.
Hun tror det er en av forklaringene på at en Svalbard-husholdnings forbruk er 16 prosent større enn en tilsvarende husholdnings forbruk på fastlandet.
– Svalbardianerne bruker mer penger på klær, sko, fritids- og kulturaktiviteter, transport, restaurantbesøk og uteliv, mens de bruker mindre på slike ting som bolig og fyring, forteller Bore.
Fra vugge, men ikke til grav
I det hele tatt er Svalbard et sted man i stor grad kommer for å jobbe og tjene penger.
– Tilnærmet alle som bor i Longyearbyen er i jobb eller er del av en husholdning er én eller flere er sysselsatt. Og mens det er barnehager, skoler, kulturtilbud og sykehus, så tilbys det for eksempel ikke pleie- og omsorgstjenester på Svalbard, forteller Ragnhild Rein Bore.
Det vil si at Longyearbyen ikke er tilrettelagt som et sted man kan bo hele livet, men et sted man kommer til for å jobbe.
