Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse - les mer.

Omsorgsbolig som generasjonsbolig: Braarudtoppen og Aasentunet omsorgsboliger med hele elleve stuer står til disposisjon for både studenter og eldre: Glenn Pauli (f.v.) Eirik Josephsen (20), Arne Solberg og Malene Bringeland (19).
Omsorgsbolig som generasjonsbolig: Braarudtoppen og Aasentunet omsorgsboliger med hele elleve stuer står til disposisjon for både studenter og eldre: Glenn Pauli (f.v.) Eirik Josephsen (20), Arne Solberg og Malene Bringeland (19).

Kritisk til egne landsbyer for folk med demens

– Den såkalte demenslandsbyen er den store trenden når norske kommuner skal bosette sine eldre, forteller Kari Midtbø Kristiansen i Aldring og helse. Hun mener at demenslandsbyer ikke er en god modell for eldreomsorg her i landet.

Publisert

– Fordi kapasiteten på sykehjem er liten og det stadig blir flere pleietrengende eldre som må bo hjemme, så er det ekstra viktig å finne de gode fremtidsrettede løsningene allerede nå, sier Kari Midtbø Kristiansen. Hun er daglig leder i Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.

Flere norske kommuner har brukt demenslandsbyen i Hogeweyk i Nederland som inspirasjon for fremtidens eldreomsorg.

Hogeweyk er en liten innegjerdet landsby der det bor over 150 personer med demens. Her får de det de trenger av helse og omsorg. Denne modellen har inspirert andre land, som ønsker å teste ut om mennesker med demens får et bedre liv om tilværelsen framstår som mest mulig normal. (Se faktaboks om demenslandbyen Hogeweyk nederst i saken.)

Kristiansen tror mange blir fascinert av intensjonen om å lage gode og normaliserte omgivelser for personer med demens.

– Dragningen mange norske kommuner har mot demenslandsby-modellen har nok også å gjøre med at fokuset på bedre utforming og organisering av boliger for personer med demens i tillegg kan føre til at kommunen utnytter egne driftsressurser bedre, sier hun.

Men selv om Kristiansen er positiv til prinsippene som ligger til grunn for den nederlandske demenslandsbyen: normalitet, tilpassede aktiviteter for de eldre og små enheter med lett tilgang til uteområder, så er hun skeptisk til deler av konseptet og hvordan det er forstått i norske kommuner.

Beboere bør leve i eget lokalmiljø

– Demenslandsbyen i Hogeweyk kan i en norsk sammenheng sammenliknes med et sykehjem som har låste dører mot omgivelsene. Demenslandsbyer i Norge må ikke gå på bekostning av et åpent og inkluderende samfunn, sier hun.

Det har vært flere initiativ i Norge hvor kommuner har vurdert nybygging eller å legge slike landsbyer til nedlagte psykiatriske institusjoner, plassert på landet langt unna andre tilbud og tjenester.

– Når nå norske kommuner likevel velger å etablere demenslandsbyer, og dette gjelder også for nye sykehjem, så bør de ligge i nærmiljøet og være integrert i lokalsamfunnet. Vi bør ikke ha institusjoner som ligger isolert på landet, slik som de gamle institusjonene for psykiatri og utviklingshemning. De er nå heldigvis oppløst og beboerne lever igjen i sitt lokalmiljø, sier hun.

I demenskvartalets gater i den nederlandske demenslandsbyen De Hogeweyk finner du både en matbutikk og livsstilpregede gruppeboliger.
I demenskvartalets gater i den nederlandske demenslandsbyen De Hogeweyk finner du både en matbutikk og livsstilpregede gruppeboliger.

Inndeling etter funksjon og ikke etter bakgrunn

Et annet ankepunkt Kristiansen har, er at beboerne i Hogeweyk deles inn i boliger etter sosial, kulturell og etnisk bakgrunn. Det egner seg ikke i et norsk samfunn, som er preget av stor grad av likhet, mener hun.

– En slik inndeling er ikke fundert i forskningen. De fleste av oss har ønsker om og har evnen til, å tilpasse oss andre mennesker, også de som har en demenssykdom.

– Det er mye som påvirker hvem du har det best med når du har en demenssykdom. Det kan handle om hvor godt du fungerer i det daglige, hvordan sykdommen kommer til uttrykk og hvor langt du har kommet i demensforløpet. Selvfølgelig er også personlighet viktig.

– En inndeling etter evne til å fungere i dagliglivet vil være en bedre måte å dele inn på.

Daglig leder, Kari Midtbø Kristiansen i Aldring og helse.
Daglig leder, Kari Midtbø Kristiansen i Aldring og helse.

Vil åpne tilbudene for flere

Hun synes det er fint med eget tilbud om butikk, pub og andre aktiviteter i demenslandsbyen, som i Hogeweyk, men mener det er viktigst for de eldre å fortsatt være en del av lokalmiljøet.

– For dem som har mulighet vil vi anbefale at de får bli med en tur i nærbutikken eller på pub'en på hjørnet. Det er viktig for helse og livskvalitet å opprettholde deltakelsen i det normale samfunnet og i livet som sådan, så lenge som mulig.

– Tilbudene i demenslandsbyen bør også være åpne for andre i nærmiljøet. For eksempel, så bør aktivitetene og klubbene kunne være en del av aktivitetstilbudet på dagtid for dem som er hjemmeboende, sier hun.

Fra hele verden strømmer besøkende til for å la seg inspirere av demenslandsbyen De Hogeweyk i Nederland.
Fra hele verden strømmer besøkende til for å la seg inspirere av demenslandsbyen De Hogeweyk i Nederland.

Krever nødvendig kompetanse

I Hogeweyk organiserer de i stor grad aktivitetene i ulike klubber, som beboerne melder seg på ut fra sine interesser. Disse klubbene drives ofte av frivillige.

Frivillighet er en grunnpilar i den nederlandske demenslandsbyen, men Kristiansen mener at dette ikke er direkte overførbart til norske forhold.

– I Nederland har de frivillige arbeid for trygd, og dette gir en helt annen tilgang til frivillige enn i Norge. Vi ser også at kompetansen blant de frivillige og ansatte i demenslandsbyen i Hogeweyk er lavere enn det vi mener er forsvarlig i Norge, selv om vi også her har en del å gå på.

– I Hogeweyk mangler det en systematisk tilnærming til personsentrert omsorg, som er helt nødvendig i eldreomsorgen, for at de eldre skal ses, forstås og behandles ut fra egne forutsetninger og behov.

Personsentrert omsorg handler om å ta hensyn til hvordan personen med demens opplever sin egen situasjon og verden rundt seg. Pleierne skal sette seg inn i hvordan personen med demens opplever det som skjer og ta dette perspektivet med i planleggingen av omsorgen.

– Helt nødvendige forutsetninger for dette er kunnskap om personens livshistorie og kompetanse om demens.

Kristiansen ser gjerne at flinke frivillige får en større rolle i eldreomsorgen. Meningsfulle aktiviteter tilpasset den enkelte er noe hun er opptatt av å få til mer av i Norge også.

– Men det må settes i system. De må følges opp ordentlig og så må de få påfyll av nødvendig kompetanse. For eksempel så bør de få delta i de samme opplæringstilbudene som de faglærte får gjennom opplæringsprogrammene Demensomsorgens ABC og Eldreomsorgens ABC. De frivillige bør være et supplement til, og ikke en erstatning for, faglærte helsearbeidere.

Norges eneste sykehjem med tropehage: Joachim Kvine og Olav Haugland stortrives i tropehagen på Os sykehjem.
Norges eneste sykehjem med tropehage: Joachim Kvine og Olav Haugland stortrives i tropehagen på Os sykehjem.

Ingen god modell for norske forhold

Kristiansen tror ikke at demenslandsbyer vil være en bærekraftig modell for norske kommuner i fremtiden.

– De som fungerer godt nok til å bo i en demenslandsby, vil i fremtiden i stor grad måtte bo i egen bolig. Jeg har mer tro på generasjonshus og liknende for denne gruppa.

– På sykehjemmene vil det være flest av dem som av ulike grunner ikke fungerer så godt. Fordelingen mellom disse gruppene vil kunne variere i kommunene over tid slik at fleksibilitet i tilbudene blir svært viktig i fremtiden.

Hun ønsker seg og ser det som nødvendig i og med økningen i antall eldre, et åpent og vennlig samfunn med plass til alle, der boformer for eldre er integrert med boformer for andre grupper og knyttet til tilbud og aktiviteter i nærmiljøet.

– Samfunnet må åpne opp for at eldre er en helt naturlig del av mangfoldet, enten de er spreke, har ulike funksjonsutfordringer eller har demens. Det må være tilpassede muligheter for dem som trenger det, ved at sykehjemsavdelinger og omsorgsboliger ligger midt iblant alle de andre boformene, avslutter hun.

Demenslandsbyen Hogeweyk

Hogeweyk er en inngjerdet demenslandsby i byen Weesp i Nederland. Landsbyen består av 23 hus med 152 personer med demens, som er avhengig av helse- og omsorgstjenester.

Landsbyen tilbyr beboerne så stor grad av privatliv og autonomi som mulig, og en normal hverdag står i fokus. Et viktig aspekt er å kunne bevege seg fritt både innenfor husets fire vegger og utendørs.

Innbyggernes lever i hus differensiert etter livsstil. Deres syn på livet, hva som er hjemme, verdier og standard bestemmer deres livsstil. I Hogeweyk tilbyr de hus etter syv forskjellige livsstiler: Goois (overklasse), hjemmekoselig, kristen, håndverker, indonesisk og kulturell. Beboerne lever sammen med andre, som deler de samme ideene og verdiene i livet. Hvert Hogeweyk-hjem huser seks til åtte personer.

Målet er at beboerne forvalter egen husstand sammen med et team av ansatte. Vask, matlaging og annet gjennomføres hver dag. Dagligvarer kan beboerne kjøpe i et eget supermarked.

Landsbyen har gater, torg, hager og en park hvor beboerne trygt kan vandre omkring. Akkurat som andre landsbyer har Hogeweyk ulike tilbud, som restaurant, bar og teater. Disse tilbudene kan brukes både av Hogeweyk-beboerne og innbyggerne i de omkringliggende bydelene.

Kilde: https://hogeweyk.dementiavillage.com/en/

Demenslandsbyer i Norge

Flere norske kommuner har brukt demenslandsbyen i Hogeweyk i Nederland som inspirasjon for fremtidens eldreomsorg.

I Bærum skal demenslandsbyen Carpe diem være klar allerede i sommer. Her er målet at beboerne skal fortsette å leve sine liv likest mulig det de er vant til fra tidligere, innenfor et trygt og avgrenset område.

I Kristiansand skal 42 nye boliger i en demenslandsby stå klare til høsten.

På Lille Tøyen i Oslo planlegger kommunen at de 130 beboerne i demenslandsbyen, skal leve normale liv, med egen bar, restaurant, butikk og frisør. Det fristes med hjemlig stil, trivsel og hverdagsliv som skal erstatte det de kaller institusjonspreg og kalde korridorer.