Tidens tann setter ulike merker på ulike typer plast.

Noen plastgjenstander blir sprø og sprekker opp når de eldes. Andre blir gule eller brune. Noen blir klissete som fuktig lakris, mens andre rett og slett smuldrer opp. Gjenstander som er satt sammen av flere typer plast, kan få alle disse alderdomssvekkelsene samtidig.

Hvordan skal en stakkars konservator forholde seg til sånt?

Forskning, som er støttet av Oslofjordfondet, gir nå museums-Norge ny innsikt i plastens hemmelige liv.

Oversikt over plast på museum

Prosjektleder og seniorforsker Jorunn Nilsen ved forskningsinstituttet Norner forteller at prosjektet har gitt god oversikt over hvilke plasttyper det fins mye av i norske samlinger.

– Museene som deltok, har laget en database for registrering av plastgjenstander med informasjon om hvilke typer plast som er brukt. Konservatorene har fått ny kunnskap om hvordan de kan skille mellom ulike typer plast, om hvilke skader som kan oppstå på gamle plastgjenstander, og om hvordan disse kan forebygges, sier Nilsen.

En rekke norske museer og samlinger og forskningsinstitutter i Norge og Frankrike har samarbeidet om dette forskningsprosjektet.

Finnes en ungdomskilde for eldre plast?

Overraskende nok viste forskningen at plast som allerede er preget av alderdom, kanskje kan få ungdommens glød tilbake.

– Det trodde vi faktisk ikke var mulig. Å stabilisere plast etter at den er ferdigprodusert og aldringen har startet, sto for oss litt som å gjenopplive et dødt menneske. Der tok vi heldigvis feil, sier Yvonne Hed, også hun seniorforsker ved Norner.

Forskerne kunne naturlig nok ikke bruke kunstverk eller museumsgjenstander av historisk verdi i forsøkene, men benyttet prøver av forskjellig plast.

Disse ble først utsatt for det som kalles akselerert aldring. Temperatur, lys og luftfuktighet blir manipulert til å tilsvare mange års normal påkjenning, slik at plasten blir gammel på et blunk.

Kunstig eldet plast ble dyppet i en løsning med antioksidanter. For plasttypen polypropylen, som ofte er brukt i rør, hagemøbler og støtfangere, fungerte det som rene ungdomskilden.

– Polypropylen som ble behandlet med denne løsningen, fikk forlenget levetid. Den var fortsatt under aldring ved slutten av forskningsprosjektet. Tilsvarende prøver som ikke fikk denne behandlingen, ble fullstendig degradert, sier Hed.

Hun forteller at med raffinerte metoder kunne nyprodusert plast som var stabilisert med samme type behandling, faktisk øke levetiden med flere tusen prosent.

– Mer forskning må til for å få kunnskap om hvor mye plasten kan degraderes før behandlingen ikke har effekt lenger. Men settes den inn i tide, ser det altså ut til at det er stor mulighet for å øke plastens levetid, sier en entusiastisk Hed.

UV-lys kan kurere «fargesyk» PVC

Forsøk med bruk av ultrafiolett stråling, såkalt UV-lys, gir også nytt håp for enkelte typer tilårskommen plast.

Det gjelder særlig for polyvinylklorid, bedre kjent som PVC, som er et av verdens mest brukte plastmaterialer. Materialet er lett å farge, men utfordrende i et bevaringsperspektiv fordi fargen også lett endrer seg over tid.

– For eksempel kan gjenstander av PVC som lagres mørkt i et magasin, selv mørkne. Det er fordi aldring endrer molekylkjedene slik at plasten absorberer mer lys. Da blir den også mørkere. Forsøkene viste at behandling med UV-lys bryter nettopp de molekylstrukturene som absorberer lys, slik at plasten kan bli transparent igjen, forklarer Hed.

Forskerne undersøkte også hvordan kunst av den anerkjente norsk-svenske kunstneren Kira Wager ligger an til å tåle alderdommen. Wager maler gjerne på PVC og stilte arbeidsprøver til rådighet for akselererende aldring.

– Siden PVC er ganske utsatt for fargeforandringer om den ikke er godt stabilisert, hadde vi kanskje forventet at maleriene hennes skulle bli preget av påkjenningene. Det var betryggende å få konstatert gjennom forskningen vår at Kiras kunstverk vil tåle aldring godt, sier Nilsen.

Plastrevolusjon i 1908

Da belgiske Leo Hendrik Baekeland (1863-1944) oppfant verdens første kunstige plaststoff i 1908, startet han samtidig en veritabel plastrevolusjon. Plast er lett å forme, lett å farge og veier lite, og belgierens bakelitt fikk snart selskap av et utall andre plastvarianter.

Plast brukes i alt fra barneleker og kjøkkenutstyr til romraketter og datamaskiner. Selv om den syntetiske plasten fortsatt er et spebarn i materialhistorien, begynner den etter hvert å finne sin plass på museene, enten de forvalter moderne kunst eller spor etter vår felles nære fortid.

– Konservering av plast er en ganske ny nisje innen konservering, og det er absolutt en utfordrende gren av faget, sier Anja Sandtrø.

Sandtrø er konservator ved Nasjonalmuseet og jobber med samtidskunst og nye kunstformer som tar i bruk nye teknikker og materialer.

Én av grunnene til at plast er så utfordrende for konservatorene, er selvsagt mangfoldet av plaststoffer. Det finnes hard plast og myk plast, formstøpt og sprøytestøpt plast, plastfolie og plastfilm. Du har polyester, polystyren, nylon, polyetylen og et utall andre varianter.

Sniffet Vigelands kalosjer

Et av målene med forskningsprosjektet har vært å utvikle en treffsikker metodikk for å «artsbestemme» eldre plastgjenstander. Og å øve på metodene i praksis.

– Vi må bruke en kombinasjon av mange ulike metoder og sanser. I tillegg til å observere og kjenne på teksturen, kan også det å sjekke resonansen gi nyttig informasjon. Hvis du slår på en gjenstand med en negl, vil du høre om lyden er butt eller skarp. Det sier noe om hvilken tetthet materialet har, noe som igjen gir en pekepinn på hva slags plast det kan være, sier Sandtrø.

I museumsplastens verden er også luktesansen nyttig. Den kan for eksempel brukes til å finne ut hva slags plastmateriale det er i kalosjene til billedhuggeren Gustav Vigeland (1869-1943).

Vigelands arv forvaltes av Oslo kommunes kunstsamlinger, som også var med på plastprosjektet. Under en av samlingene ble deltakerne utfordret til å lukte på kalosjene. Hint av svovel tyder nemlig på én type plast, mens eddik trekker i en annen retning. Lukter det tåfis, er du like langt.

Nasjonalmuseet har også mer avanserte tekniske hjelpemidler.

– Vi har et infrarødt analyseapparat som kan gi svært presis informasjon om hvordan et materiale er sammensatt. I løpet av prosjektet har det vært i bruk på ulike museer for å kunne fastslå mer eksakt hvilke plasttyper ulike gjenstander består av, sier Sandtrø.

Krympende dukkesko og sprekker i Slettemark

For konservatorene kan det være særlig utfordrende å håndtere gjenstander som består av mange ulike plasttyper som eldes i ulikt tempo og på ulike måter.

Sandtrøs «plastmedisinske diagnostisering» av en dukke fra 1960-tallet gir en god pekepinn.

– Håret på dukken kan bli sprøtt og knekke. Hvis armene er av myk plast, kan de bli klissete og få et hvitt belegg. Er selve kroppen av hard plast, kan den bli sprø og slå sprekker. Det er heller ikke uvanlig at dukkesko som er laget av PVC, ikke lenger passer til dukken. Det skyldes at PVC «mister» molekyler etter hvert som tiden går, slik at skoene rett og slett krymper, sier hun.

Kunst av den kontroversielle og eksperimentelle kunstneren Kjartan Slettemark (1932-2008) er et annet eksempel på utfordrende konserveringsoppgaver.

– Slettemark var opptatt av å sprenge grenser også gjennom materialene han brukte. Han støpte en del i polyester, og tilsatte stoffer som skulle få plasten til å stivne raskere. Da oppstod det også en sprøhet som skapte sprekker i materialet. Disse sprekkene er en del av kunstverket og skal være der, men vi må prøve å hindre at de blir større, og det er ikke uten videre så lett, sier hun.

Solid lagarbeid

Karianne Schmidt Vindenes var administrativt ansvarlig for forskningsprosjektet. Hun er avdelingsdirektør for arkiv og forvaltning ved Vestfoldmuseene, og har i årenes løp sett at det har oppstått ulike former for «slitasjegikt» på plastgjenstander i samlingene.

– Bevaring av plast er en felles utfordring for mange museer og samlinger og åpenbart et felt der vi trenger mer kunnskap. Dette prosjektet synes jeg er et svært godt eksempel på hvordan tverrfaglig samarbeid mellom museenes egne forskningsressurser og ekstern ekspertise på materialer, har tatt oss flere skritt fremover, sier hun.

Vindenes trekker særlig frem kartlegging av plastgjenstander og ny kunnskap om nedbrytingsmekanismer og faresignaler som nyttige resultater av lagarbeidet.

– Dette er kunnskap som gjør at vi kan overvåke samlingene våre mer aktivt. Et annet viktig resultat av prosjektet er det nettverket som er etablert. Det tror jeg kommer til å få en sentral rolle når vi skal gå videre med utvikling av mer konkrete, praktiske metoder for å bevare plastgjenstander og kunstverk, sier hun.

Artikkelen er produsert og finansiert av De regionale forskningsfondene

Forskningsfondene er én av 77 eiere av forskning.no.
Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.

Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra De regionale forskningsfondene:

• 

  Ny renseteknologi gjør det mer effektivt å bruke varme fra sjøen til å varme opp bygg

• 

  Hvordan kvitte seg med et utrydnings­truet insekt som vil spise freda bygg?

• 

  Denne sensoren varsler om fukt før skaden oppstår

• 

  Disse plantepottene er av ull som ellers ville havnet på dynga

• 

  Nye sensorer gjør det lettere å overvåke ølbrygging og annen gjæring

• 

  Forskere kartlegger sammenhengen mellom styrtregn og naturskade

Les flere saker laget av De regionale forskningsfondene her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER