Miljøgifter oppdages i morsmelk. Hvordan skal man håndtere et slikt funn overfor fattige kvinner i Afrika?

Dette var en problemstilling forsker og professor Janneche Utne Skåre måtte forholde seg tidlig på 1980-tallet, da hun forsket på miljøforurensning i morsmelk.

- Jeg jobber hovedsakelig med miljøgifter - det i seg selv får de fleste til å spisse ørene ekstra. Er det noe folk er opptatt av i dag, er det den globale forurensningen og personlig helse, sier Skåre.

Morsmelk og miljøgift

- Vi undersøkte morsmelken til afrikanske kvinner, med tanke på miljøgifter som DDT og andre persistente fettløselige pesticider.

- Miljøgifter som finnes i morsmelk, gir en god indikasjon på hva som finnes i miljøet omkring der kvinnen er.

Forskningen ble gjort i flere afrikanske land, blant annet på Madagaskar. Der var det slik at såkorn til grøden ble dyppet i dieldrin, et meget giftig pesticid, for å hindre at udyr ødela kornet.

- Såkornene ble til mel, som så ble til brød. Miljøgiften kom da over i morsmelken, og vi målte høye verdier. Hvilke råd kunne vi gi når sulten herjet i området? Det ble et dilemma for meg, forklarer Skåre.

Dilemma om åpenhet

- Samtidig var det vite kvinner på øya; både misjonærer og bistandsfolk. Til dem kunne vi si at de burde erstatte morsmelken med kunstig morsmelktillegg. De hadde jo både kunnskap og penger nok til å gjøre det på en god måte!

- Da gjorde vi det valget at vi ikke informerte de innfødte kvinnene. Skulle de slutte å gi barna melk, ville barna kunne sulte i hjel.

- Penger til alternativ melk hadde de ikke. Innholdet av dieldrin i melken var ikke så høyt at barna ville dø av det eller bli alvorlig syke.

- Dette strir imot forskningens prinsipp om åpenhet. Vi valgte å holde tilbake kunnskap. Risikoen hadde vært større hvis rådet skulle være å si stopp av morsmelk som føde

- Etisk sett synes jeg dette ble vanskelig også av en annen grunn; bevisst forskjellsbehandling mellom de hvite og de innfødte.

Media og sensasjon

- Eksemplet synes jeg illustrerer på en god måte det jeg er så opptatt av: formidling i forhold til den konteksten forskningen er en del av - ikke som enkeltstående fakta.

- Akkurat i denne saken ville selvfølgelig media ha de store oppslagene. VG og Dagbladet ringte, men jeg leverte ikke det de ville ha.

- For meg var det viktig å se på barnets helse som helhet. Morsmelk er viktig for barnet av mange grunner. Derfor kunne feil fokus i et avisoppslag få alvorlige konsekvenser - som at morsmelk er giftig - noe som absolutt ikke er sant, sier Utne Skåre.

Funn som grunnlag for beslutninger

Professoren, som er spesielt opptatt av mattrygghet, forklarer hva som er viktig for henne selv som forsker. Personlig er hun ikke så opptatt av de sensasjonelle funnene.

Det som er viktig, er hva alvorlige funn fører til. Formidling er en del av det som avgjør hvordan myndighetene bruker resultatene videre. Hun forteller at akkurat disse funnene i morsmelken ble gitt til norske forurensningsmyndigheter og til Verdens helseorganisasjon (WHO).

De ble klar over problemet og gjorde noen grep. Blant annet ble dieldrin og flere tilsvarende pesticider etter hvert forbudt.

- Resultat betyr mye mer for meg enn store avisoppslag, forklarer Utne Skåre.

Dramatiske enkeltfunn

Hun forteller videre at hun ikke har sansen for forskeren som går dramatisk ut med enkeltfunn. Det kan få alvorlige konsekvenser for folk.

- Vi blir fort engstelige hvis ekspertene plutselig sier at noe er farlig. Et eksempel på det er debatten om GMO - genmodifiserte organismer.

En forskergruppe her i Norge kom med et sterkt utfall våren 2004 om sykdomsutbrudd i en filippinsk landsby forskyldt av en genmodifisert mais.

- Påstanden var basert på foreløpige data, og det var ikke kvalitetssikret gjennom en vitenskapelig artikkel som hadde blitt utsatt for fagfellevurdering, altså vurdert av andre forskere.

- Argumentet for å gå ut med foreløpige data var at det ikke var tid til å vente på publisering. Dette arbeidet er fortsatt ikke publisert. Forskeren fikk oppmerksomhet, men til hvilken pris?

Formidling må læres

- Jeg bruker mye tid på å lære studenter og medarbeidere å formidle. Det vi vet nå er sannhet. Men det kan komme ny kunnskap fram i tid som gjør at jeg kan skifte mening om en tematikk.

- Det er det som gjør kommunikasjon av risiko så vanskelig.

- Det ligger i sakens natur at ved å gi råd, kan man beskytte befolkningen mot noe samtidig som det vil føre til at folk kan gå glipp av noe.

Metode og funn

- I forbindelse med formidling er det et annet etisk anliggende som jeg jobber mye med. Det handler om metodevalg og hvordan man velger resultat ut eller inn i protokoll.

- Jeg er krystallklar på det punktet. Hvis noen resultat blir tatt ut, skal det være en tydelig begrunnelse for hvorfor. Enhver rapport skal være gjennomskinnelig.

- Med det mener jeg at alle valg som gjøres, skal kunne forklares og være synlige for de som skal vurdere resultatene. Denne holdningen ønsker jeg at mine studenter og medarbeidere skal få med seg.

Nærhet mellom forskning og samfunn

- Jeg skulle ønske at den norske befolkning ble lært opp til å forstå og forholde seg mer til forskning. Noen få norske medier presenterer forskningsstoff jevnlig.

- Går vi til USA for eksempel, har en avis som New York Times et forskningsbilag en gang i uken. Det tror jeg er med på å skape interesse og forstå forskningens vesen på en god måte.

- Jeg skulle ønske det samme kunne skje her - det ville vært en god vei for mer nærhet mellom forskning og samfunnet forøvrig, altså formidling i et nøtteskall. Men hvem lar seg utfordre på det?

Her blir det spørsmål og ikke svar fra professoren.