Disse spørsmålene reiser førsteamanuensis Espen Aarseth i en fersk rapport utgitt av Makt- og demokratiutredningen. Aarseth er ansatt ved Seksjon for humanistisk informatikk, Universitetet i Bergen (UiB).

- Digital er alt og ingenting for tiden. Alle medier er digitale, til og med musikk, tv, fotografiapparater og telefoner. Det digitale er så infiltrert i vår hverdag at det er vanskelig å lokalisere det som én egenskap ved samfunnet, sier Aarseth.

Ingen revolusjon

Aarseth har liten tro på at vi står overfor en digital revolusjon som representerer en helt ny vending i samfunnsutviklingen.

- Jeg ser det som trinn i en kommunikasjonsutvikling som har pågått i 6 000 år. Det blir gjerne hevdet at vi har fått en maktforskyvning i favør av de som har greie på denne teknologien. Men dette ser jeg bare som en fase med bølgeskvulp. Min konklusjon er at maktstrukturene fremdeles er ved det gamle, mellom fattig og rik. Det er ingenting som tyder på at det teknologiske skillet følger nye spilleregler.

- Noen hevder at datateknologien er grunnleggende demokratiserende?

- Og noen sier det motsatte. En tredje gruppe hevder den er anarkistisk i sin form. Noen av disse må jo ta feil. Attac er et eksempel på en organisasjon som har hatt stor nytte av den nye teknologien. De greier å mobilisere til massedemonstrasjoner via Internett. På den andre siden har et selskap som Coca Cola også hatt stor nytte av Internett. Internett har et stort organisasjonspotensial, men spørsmålet er hva som organiseres. Det er ikke nødvendigvis demokrati. Ser man slik på det, kan datateknologien sees på som en verdi-pluralistisk teknologi, sier Aarseth.

Tilgjengelighet og avmakt

Det er ifølge Aarseth lett å se seg blind på enkelte eksempler som underbygger ens eget standpunkt når man er midt inne i en utvikling. Da mister man fort de lange linjene.

- Om noen i dag spør hvorvidt trykketeknologien førte til et skille i maktstukturene - blir det et veldig komplisert spørsmål å svare på, sier Aarseth.

Sivilisasjonsutviklingen er, ifølge Aarseth, en spiral med stadig mer komplekse strukturer, og en stadig mer teknologisk krevende kultur. Han ser ingen brudd i denne utviklingen.

- Det er fort gjort å la seg rive med av urealistiske vyer når det gjelder datateknologien. For tyve år siden var det papirløse kontor en drøm mange trodde på. I dag bruker vi mer papir enn noen gang. Industrigiganten Xerox, som finansierte og utviklet mange av de teknologiene vi regnet med skulle overta for papiret, har ironisk nok tjent mest penger på vår fortsatte bruk av papir, i kopimaskiner og laserskrivere.

- Den nye kommunikasjonsteknologien er heller ikke bare frigjørende?

- Nei, det ville være en veldig naiv tanke. Mange har tvertimot en følelse av avmakt i forhold til kravet om være tilgjengelig på e-post til enhver tid. Dette tilgjengelighetskravet lenker oss i enda sterkere grad til arbeidet, og det oppløser kontorets grenser. På den andre siden kan vi slippe unna undertrykkende strukturer som pendling ved hjelp av den nye kommunikasjonsteknologien, sier Aarseth.

Aarseth understreker at teknologien bare er 20 -30 år gammel, noe som er veldig ungt i et sivilisasjonsperspektiv. Det er et for svakt grunnlag å spå om fremtiden på.

- Om 20 år kan vi begynne å se klart hva som faktisk er nytt og unikt med det digitale - og hva denne teknologien faktisk gjør for de som bruker den i dag, sier Aarseth.

Utredningens siste fase

2003 er Makt - og demokratiutredningens femte og avsluttende år. Et par hundre forskere har vært involvert i arbeidet, 20 bøker og 50 rapporter er hittil utgitt.

- Pussig nok er den blitt hetende maktutredningen på folkemunne, enda utgangspunktet var demokrati, sier professor Siri Meyer ved Senter for europeiske kulturstudier i Bergen. Meyer sitter i Utredningens forkergruppe.

Hovedtema for utredningen er vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse. Tre problemstillinger har særlig vært sentrale: På hvilken måte endres individets muligheter for innflytelse og medvirkning i organisasjons- og samfunnslivet? Hvordan endres det politiske systemet og styringsorganene? Og hvordan endres samspillet mellom individuelle og institusjonelle faktorer?

Kunnskapsmakt

Meyer holder særlig frem de ferske artikkelsamlingene «Maktens tekster» (red. Kjell Lars Berge, Siri Meyer og Tom Are Trippestad) og «Kunnskapsmakt» (red. Siri Meyer og Sissel Myklebust). I forordet til sistnevnte bok skriver Meyer at vitenskapens makt er lite utforsket, og var for eksempel ikke et tema i den forrige Maktutredningen

- Jeg er svært kritisk til mye av den utviklingen vi ser innen forskningspolitikken i dag. Det handler i stadig større grad om penger og om å tilfredsstille det man tror er populært hos oppdragsgivere og den politisk-administrative forvaltningen. Hvis forskerne oppgir sitt eget kunnskapsspråk til fordel for oppdragsgivernes, forvitrer forskersamfunnet. Og det som er mest utsatt, er den humanistiske forskningen. I fremtiden blir det kanskje umulig å drive en kritisk humanistisk forskning, som ikke er suget opp av maktens eget språk, sier Siri Meyer.

I lys av denne utviklingen er det ifølge Meyer gledelig at humanistene ble trukket inn i en utredning som skal undersøke vilkårene for det norske folkestyret.

- At humanistisk forskning inntar arenaen for tradisjonell samfunnsforskning, sier i seg selv også mye om samfunnsutviklingen. Makt og demokrati lar seg ikke lenger studere uavhengig av språk og individer. Demokratiet er jo ikke bare et formelt styringssystem. Det handler også om å komme til orde, om å bli hørt og sett, sier Meyer.