– Vi må klare å skille mellom snille og slemme svulster på et tidlig tidspunkt. Det vil gjøre det mulig å se hvem som har lav og hvem som har høy risiko for tilbakefall.

– Dermed blir det også lettere å gi riktig behandling til hver enkelt pasient, mener professor og overlege Helga Salvesen ved Kvinneklinikken på Haukeland Universitetssykehus og Universitetet i Bergen.

Livmorkreft er den vanligste formen for kreft i underlivet, og hvert år får om lag 600 kvinner diagnosen i Norge.

Operasjon kan helbrede de fleste pasientene, men rundt én av fire får tilbakefall av kreften eller spredning til andre organer. Den videre behandlingen består da av stråleterapi, hormonbehandling og cellegift.

Prognosen er likevel relativt god, og i dag lever åtte av ti livmorkreftpasienter fem år etter diagnosen. Enkelte har imidlertid en spesielt aggressiv kreftsvulst, og av disse dør halvparten i løpet av fem år.

Studerer tusenvis av gener

Gjennom omfattende kartlegging av kreftsvulster fra livmoren har Salvesen og kollegene vist at opphopning av bestemte genfeil kan få betydning for hvordan svulsten utvikler seg.

Disse genfeilene kan føre til at svulsten både vokser og sprer seg raskere.

Hittil har forskerne i Bergen kartlagt 129 gener. I et nytt prosjekt som er finansiert av Strategisk satsing på kreftforskning, skal forskerne i samarbeid med Harvard University kartlegge effekter av forandringer i ytterligere flere tusen gener.

Målet er å bidra til utvikling av nye medikamenter.

– Å kartlegge en svulst er som å se på forsyningslinjene i en krig. Genene er våpenfabrikken mens proteinene er fronten, og fra det ene nivået til det andre foregår det en rekke strategisk viktige operasjoner.

– Men nøyaktig hvor skal man sette inn angrepet hvis man vil ramme motstanderen mest mulig effektivt? Det er det vi prøver å finne ut, forklarer Salvesen.

Vil teste medikamenter

Pasienter med lav risiko for tilbakefall kan slippe å begynne på cellegift. Mange av genene Salvesen og kollegene har sett på, koder for såkalte bindingsseter.

Disse regulerer cellevekst og -død og påvirker hvordan svulsten oppfører seg, og kan dermed potensielt egne seg som mål for medikamenter.

– Hvis vi kan rette behandling mot slike bindingsseter, vil vi kunne ramme kreftcellene hardere enn de friske cellene, forklarer Salvesen.

Basert på denne kunnskapen er flere firmaer i gang med tidlige utprøvingsfaser av medikamenter som virker lovende for målrettet behandling ved livmorkreft.

I første omgang vil slike medikamenter vanligvis bli prøvd på pasienter med utbredt sykdom der man ikke har annen behandling å tilby.

Når medikamentene eventuelt er tilgjengelige for fase 2- og fase 3-studier, det vil si større studier på mennesker, ønsker Salvesen og kollegene å inkludere pasienter i en utprøving.

– Det vil imidlertid ta flere år før medikamentene blir brukt som en del av det vanlige behandlingstilbudet. Først må det avklares at medisinen er tilstrekkelig trygg å bruke og har den virkningen man ønsker, understreker Salvesen.

Færre bivirkninger

Likevel vil det sannsynligvis ikke ta like lang tid før de som har lav risiko for tilbakefall, forhåpentligvis vil kunne nyte godt av forskningen til Salvesen og hennes medarbeidere.

Et mål er å kunne gi pasientene som har gunstige biologiske markører i svulstvevet, så lite behandling som mulig.

– All behandling har bivirkninger, og en kombinasjon av flere behandlinger gir dermed ofte flere bivirkninger. Hvis vi vet hvem som har lav risiko for tilbakefall, kan vi i større grad velge en mindre operasjon uten å fjerne lymfeknuter hos disse.

– I tillegg er vi tryggere hvis vi unnlater å gi tilleggsbehandling til gruppen med lav risiko for at sykdommen tar seg opp på nytt, forklarer Salvesen.

Siden 2001 har Kvinneklinikken ved Haukeland Universitetssykehus bygd opp en stor, unik bank med frosne vevsprøver og blodprøver fra pasienter med gynekologisk kreft.

Disse pasientene er nøye undersøkt, registrert og fulgt opp og er derfor velegnet til den type kartlegging Salvesens forskergruppe gjennomfører.

Som en del av prosjektet vil forskergruppen også etterprøve funnene fra kartleggingene. Målet er å se om ulike markører faktisk kan forutsi sykdomsforløp og eventuell respons på behandling i vanlig klinisk praksis.

Til dette skal de bruke data fra en internasjonal multisenterstudie der vevsprøver fra pasienter og informasjon om sykdommens forløp inkluderes fortløpende.

Lenke:

Forskningsrådets program Strategisk satsing på kreftforskning (KREFTSATSING)