Kreft i magesekken er den nest dødeligste formen for kreft, mye på grunn av at den er så vanskelig å oppdage.

Når symptomene først melder seg, er sykdommen gjerne så fremskredet at prognosene er dårlige.

Men mens det i Norge er liten forekomst av denne krefttypen, samtidig som at antallet pasienter som dør er lav, viser statistikken det motsatte for Costa Rica.

Warner Enrique Alpízar har gjort doktorgradsarbeidet sitt ved Universitetet i Bergen, i et samarbeid mellom Gades Institutt og Finsenlaboratoriet på Rigshospitalet i København.

Da han sammenlignet tilfeller av magekreft i Bergen og i hjemlandet, gjorde han flere interessante oppdagelser.

Ulike bakterietyper

– En anerkjent risikofaktor for magekreft er en bakterietype kalt Helicobacter pylori. Den stavformede bakterien er den eneste som kan vokse og trives i det høye syrenivået i magesekken.

– I Norge har rundt 30 prosent denne bakterien i magesekken, mens det i Costa Rica dreier seg om rundt 85 prosent, sier Alpízar.

Det viser seg også at det finnes ulike utgaver av denne såkalte magesårsbakterien, med en aggressiv variant som kan knyttes til krefttilfeller, og en mindre aggressiv variant.

Mens 60 prosent av de infiserte på Costa Rica hadde den aggressive varianten, hadde bare halvparten av de norske infiserte det.

– Interessant nok viser det seg at utbredelsen av den aggressive bakterien har sammenheng med land hvor det er høy risiko for å dø av magekreft, sier Alpízar.

Dette dreier seg om land som Japan, Korea, Costa Rica, og visse regioner i Kina. Men det er liten fare for at du skal bli smittet på ferie. I høyrisikolandene blir man infisert tidlig i livet, forteller Alpízar.

Kreften lurer kroppen

Når kreften først er oppstått, vokser de ondartede cellene like hissig hos alle pasienter. Men for å komme seg ut av magesekken og angripe andre organer, verver kreftcellene kroppens egne hvite blodlegemer.

– De hvite blodlegemene flokker til kreftcellene, siden målet deres er å angripe og drepe dem. Men kreftcellene sender ut kjemiske signaler som gjør at blodlegemene i stedet begynner å arbeide for dem.

Også en spesiell type bindevevsceller kalt myofibroblaster lar seg ”verve” på denne måten, og samarbeider med kreftcellene og de hvite blodlegemene i å skille ut plasmin.

Dette enzymet er med på å bryte ned vevet slik at kreftcellene lett kan vandre ut av magesekken og inn i resten av kroppen.

Plasmin er en urokinase-reseptor (uPAR), som igjen er en del av det plasminogene aktiveringssystemet. Dette systemet har en rolle i både å bygge opp og bryte ned kroppsvev.

Kan forlenge livet

Warner Enrique Alpízar forteller at dette kan være med å forklare hvorfor noen pasienter med magekreft lever lenger enn andre, selv når andre forhold er identiske.

– Når pasienten har kreftceller som skiller ut uPAR-proteiner, fant vi at de lever kortere enn pasienter hvor kreftcellene ikke gjør det. Denne kunnskapen kan brukes til å vurdere hvor farlig en kreftsvulst vil være for pasienten.

– Om man finner uPAR-positive kreftceller, kan man følge pasienten nøyere, gi mer behandling og forlenge livet til pasienten.

Ved å kombinere denne kunnskapen, kan man forhåpentligvis gjøre det lettere å oppdage kreft i magesekken. Først ved å teste om man har Helicobacter pylori i magen, deretter ved å sjekke om det er den aggressive varianten.

– Ved å kombinere dette med andre biologiske markører som er knyttet til kreft, kan man forutse om pasienten vil utvikle kreft eller ikke, eller fange sykdommen i et tidlig stadium hvor den kan kureres med en operasjon, forteller Alpízar.