Denne artikkelen er produsert og finansiert av CAS - Senter for grunnforskning - les mer.

Selv ikke fra den ene medisineren til den andre er det enkelt å overføre ny kunnskap uten at noe blir borte og noe legges til på veien.
Selv ikke fra den ene medisineren til den andre er det enkelt å overføre ny kunnskap uten at noe blir borte og noe legges til på veien.

Kunnskap kan bli totalt endret når den krysser landegrenser

Nye medisinske funn kan bli tolket og forstått helt forskjellig i ulike kulturer. Nå skal norske forskere lære Verdens helseorganisasjon mer om å overføre ny viten mellom ulike land og folk.

Publisert

Professorene John Ødemark og Eivind Engebretsen har fått et hasteoppdrag fra Verdens helseorganisasjon (WHO). De er nå i gang med å skrive rapport om sine funn i et nytt forskningsprosjekt – allerede før de er ferdige med forskningen.

De to undersøker hvordan medisinsk kunnskap blir overført – mellom leger, mellom land og fra lege til pasient.

Dette trenger WHO å vite mer om i arbeidet for å bedre helsetilstanden til verdens befolkning.

Til daglig arbeider Ødemark og Engebretsen på Universitetet i Oslo. Det siste året har de ledet et prosjekt på CAS – Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi.

Der har de satt sammen et internasjonalt team for å forske på hva som skjer når kunnskap blir overført. Forskerne bruker fagbegrepet kunnskapstranslasjon.

Helse er kultur

– Forskningsfunn er ikke like relevante overalt. Helse er mer og mer et kulturelt spørsmål, sier Engebretsen, som er helseforskeren av de to.

Ødemark, på sin side, er kulturhistoriker.

– Det er jo ikke det som skjer i laboratoriet, som endrer verden. Det er hvordan det blir rullet ut i samfunnet, sier han.

Professor John Ødemark har sammen med professor Eivind Engebretsen ledet prosjektet på CAS – Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi.
Professor John Ødemark har sammen med professor Eivind Engebretsen ledet prosjektet på CAS – Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi.

Engebretsen synes det er verdt å merke seg at en stor organisasjon som WHO ser at de kan bruke kritisk, teoretisk forskning på denne måten.

Rapporten som han skal skrive sammen med Ødemark og professor Trish Greenhalgh ved universitetet i Oxford, skal brukes som bakgrunn for beslutningene i den globale helseorganisasjonen.

Forskjeller om bakterier

Men er ikke kunnskap om kropp, helse og medisin nøyaktig lik over hele verden, da?

John Ødemark bruker P-pillen og nye prevensjonsmidler som eksempel når han forklarer hvorfor det ikke er så enkelt.

– Den som finner opp et nytt prevensjonsmiddel og forteller verden om det, møter også forskjellige reaksjoner og forskjellige holdninger, sier han.

Reaksjonene kan være så forskjellig som disse forenklingene: Legemiddel! tenker forskerne. Nyttig! tenker mange av dem som leser om det nye prevensjonsmiddelet. Men slett ikke alle. Noen tenker: Umoral! Noen tenker: Kvinnefrigjøring! Og noen tenker kanskje: Party!

Eivind Engebretsen forklarer sammenhengen ved å snakke om bakterier som er motstandsdyktige mot antibiotika.

– Du kan ikke ta forskningsfunn om antibiotikaresistens som universelle fakta. I Norge, for eksempel, har vi kunnet bruke antibiotika forsiktig på grunn av et effektivt helsesystem. Et land som India, derimot, har store problemer med resistens. Det går ikke an å ta i bruk forskning om hvordan resistensen kan reduseres, på samme måte i India som i Norge, sier han.

Sosial distansering som eksempel

En del av det som professorene skriver om for WHO, blir en undersøkelse av sosial distansering.

– Forskningsfunn er ikke like relevante overalt. Helse er mer og mer et kulturelt spørsmål, sier Professor Eivind Engebretsen.
– Forskningsfunn er ikke like relevante overalt. Helse er mer og mer et kulturelt spørsmål, sier Professor Eivind Engebretsen.

– Ideen bak praksisen med smittevern er biologisk og medisinsk enkel. Det handler om at virus fra min kropp ikke skal nå frem til din kropp. Og så skjønner vi jo alle at det er visse sosiale og økonomiske forhold som gjør dette vanskelig for store deler av menneskeheten, sier han og peker på fattigdom og trangboddhet.

Men i tillegg spiller kulturen inn: Franskmenn som kysser hverandre på kinnet, irakere som holder hender, italienere som møter hverandre i store, tette grupper, nordamerikanske urinnvånere som er opptatt av at visdom er noe som de gamle lærer bort til de små barna slik at de eldste og de yngste faktisk må sitte tett sammen.

– Slike forhold sitter så dypt i vanen din. Det er dette som gjør det så vanskelig å venne seg til sosial distansering og som gjør at den samme praksisen kan få vidt forskjellig betydning, forklarer John Ødemark.

Flytter kunnskap

Han mener at den måten å tenke kunnskapsoverføring på som har vært utviklet i nyere medisin og kunnskapspolitikk, er litt for enkel. Alle som kunnskapen formidles til, vil bruke den på sin egen måte.

John Ødemark sier at kunnskapen blir endret av dem som tar den i bruk.

– Vi vet noe om hvordan budskap blir forvandlet når den går fra laboratoriet til den praktiserende legen og derfra til pasientens øre, eller når vitenskapen går fra forskeren gjennom journalisten til forskning.no. Vi forteller ulike fortellinger, og det endrer alltid budskapet, sier han.

Han forklarer at det handler mye om å flytte kunnskap og gode erfaringer fra ett sted til et annet. Det som på konsulentnorsk heter «best practice».

– Vi kan ikke flytte den fra én kontekst til en annen uten å tenke på den konteksten den skal flyttes til, sier Ødemark.

Rapporten fra WHO skal etter planen bli offentliggjort i høst.

Fakta om forskningsprosjektet

The Body in Translation: Historicising and Reinventing Medical Humanities and Knowledge Translation

Forskerne undersøker forholdet mellom menneske og natur, medisin og humaniora. De bruker begreper som translasjon og oversettelse av kunnskap for å beskrive hva som skjer når kunnskap, ideer og praksis i medisin og humaniora flyter mellom folk og land og ulike kulturer. Hvordan blir slik kunnskap forstått, oversatt, tolket og brukt?

Forskerne har som mål å tenke helt nytt innen feltet medisinske humaniora, som er kunnskap på tvers av humaniora og medisin. De kombinerer kulturhistorie og vitenskapshistorie med kunnskapsoversettelse (knowledge translation), som forskerne i prosjektet mener er en av de viktigste problemstillingene innen samtidsmedisin. Nå deler de sin innsikt med Verdens helseorganisasjon.

Referanser:

Eivind Engebretsen mfl: Towards a Translational Medical Humanities: Introducing the Cultural Crossings of Care, Medical Humanities, 2020. DOI: 10.1136/medhum-2019-011751

Rapporten «Cultural Contexts of Health: Integrating cultural contexts of health into knowledge translation for health policy-making» fra WHOs Health Evidence Network (HEN) planlegges offentliggjort høsten 2020.