I det gamle Egypt var templene et hjem for guder og ikke for besøkende. Bildet viser en del av tempelkomplekset Karnak, et svært hellig sted i oldtidens Egypt. (Foto: Colourbox)
I det gamle Egypt var templene et hjem for guder og ikke for besøkende. Bildet viser en del av tempelkomplekset Karnak, et svært hellig sted i oldtidens Egypt. (Foto: Colourbox)

Hvorfor forsvant gammelegyptisk religion?

Egyptolog mener nye tolkninger av gudebilder kan gi oss innsikt i hvorfor gammelegyptisk religion døde ut.

Publisert

De aller fleste av oss har sett bilder av den ikoniske arkitekturen, hieroglyfene og relieffene fra oldtidens Egypt. Kanskje er du en av de mange millionene av menneskene som har vandret rundt i Kongenes Dal i Luxor og besøkt den berømte faraoen Tutankhamons grav?

Den ubegripelig gamle historien begeistrer, mye takket være vel bevart arkeologisk materiale og de enorme mengdene gjenstander som er spredt rundt omkring i verden.

Men hvorfor la egypterne denne religionen bak seg?

Janne Arp-Neumann er egyptolog og har tatt turen fra universitetet i Göttingen til Senter for grunnforskning (CAS) i Oslo for å ta del i forskning på utdødde religioner.

Mange religioner og utallige guder

En av de utdødde religionene er gammelegyptisk religion. Eller rettere sagt gammelegyptiske religioner i flertall.

Det var nemlig et så stort spenn av regionale og tidsmessige forskjeller i religionene som fantes i 2000, kanskje 3000 år, på faraoenes tid, at det er fordelaktig å snakke om flere religioner, forklarer hun.

Forskeren Janne Arp-Neumann har ingen tro på at gammelegyptisk religion var uten funksjon i mange generasjoner. (Foto: Camilla Kottum Elmar / CAS)
Forskeren Janne Arp-Neumann har ingen tro på at gammelegyptisk religion var uten funksjon i mange generasjoner. (Foto: Camilla Kottum Elmar / CAS)

I religionene i oldtidens Egypt var det utallige guder, og forståelsen om eksistens og mennesker varierte fra sted til sted.

For eksempel var Maat likevel et sentralt begrep som omhandler hvordan verdensordenen og balansen opprettholdes gjennom en ideal levemåte. Maat var både en gammelegyptisk gudinne og et prinsipp, en basis for verden, sannhet og orden. Maat var en slags beskyttelse mot kaos og et grunnleggende begrep i den gammelegyptiske kulturen.

Faraoen ble oppfattet som bindeleddet mellom gud og menneske. En død farao ble mumifisert og balsamert for å bevare kroppen til et liv etter døden.

Etter det forskerne kjenner til, så ble ikke gammelegyptisk religion forkynt. Templene, som i dag er invadert av turister, var ment som hjem for gudene. Den vanlige befolkningen fikk ikke adgang.

Lå på dødsleie i 1000 år

Janne Arp-Neumann har gjennomgått egyptologers studier av slutten på gammelegyptisk religion.

Populært knyttes denne slutten til kristendommens inntog i landet. Kristendommen skal ha fylt et tomrom etter at gammelegyptisk religion var nede i knestående etter en langvarig svekkelsesprosess som startet allerede under Amarna-perioden 1300 år f.Kr.

– At gammelegyptisk religion lå på dødsleie i mer enn 1000 år gir ikke mening, og at egypternes religion var ikke-funksjonell i mange generasjoner, har jeg ingen tro på, sier Arp-Neumann.

Tvert imot mener hun mye tyder på en kreativ, religiøs aktivitet i den lange perioden fra Amarna til kristendommen inntok regionen.

Gikk alt galt i Amarna-perioden?

Amarna-perioden har populært blitt kalt en revolusjon. Rundt år 1300 år f.kr bygde faraoen Akhenaten, faren til den berømte Tutankhamon, en ny hovedstad midt i ørkenen.

Han tok med seg rundt 50 000 tilflyttere som skulle gå bort fra å tilbe mange guder, til å tilbe solguden Aten.

Statue av faraoen Akhenaten, faren til den berømte Tutankhamon. Denne faraoen bygde en ny hovedstad midt i ørkenen for tilbedere av solguden Aten. (Foto: Maciek67 / Shutterstock / NTB scanpix)
Statue av faraoen Akhenaten, faren til den berømte Tutankhamon. Denne faraoen bygde en ny hovedstad midt i ørkenen for tilbedere av solguden Aten. (Foto: Maciek67 / Shutterstock / NTB scanpix)

Den viktigste forskjellen mellom Amarna og andre perioder er at det er kun guden Aten som er fremstilt i relieffene og arkitekturen, forklarer Arp-Neumann. Gudebildene er også annerledes ved at det inneholder verken mennesket eller dyr, men er selve solskiven.

– Men jeg ville ikke kalt dette revolusjonerende, fordi det hadde ingen langtidseffekt, sier Janne Arp-Neumann.

Det enorme prosjektet ble ingen suksess. Etter farens død forlot Tutankhamon og innbyggerne byen og tilba igjen flere guder.

Amarna-perioden har av egyptologer ofte blitt sett på som perioden da alt gikk galt, staren på at religionen begynte å svekkes, forteller den tyske egyptologen.

Tidligere forskere har tolket ødelagte relieffer som tegn på slutten på tilbedelsen av mange guder og som en tid der man ødela andre gudebilder enn Aten.

Forandringer kan bety religiøs aktivitet

Arp-Neumann er kritisk til denne historien om at Amarna var starten på slutten.

Hun foreslår heller at de endrede monumentene bør ses i lys av at etterfølgerne av Amarna-faraoen ønsket at denne tiden skulle huskes som opprivende og begynnelsen på noe nytt.

Senere befalte nemlig Ramses-kongene at sporene etter faraoen Akhenatens tid skulle slettes fra historien. De la ned en damnation memoriae, en fordømmelse av minne på Akhenaten, og monumentene ble ødelagt.

I tillegg mener hun det skjer endringer hele veien i den gammelegyptiske religionen. Hun mener at endringen med det nye stedet Amarna er ikke så spesiell, sammenliknet med andre endringer i den egyptiske historien. For etableringer av ny hovedstad har skjedd før og etter Amarna. Og at det eksisterer tekster fra Amarna-perioden, som forklarer at Amarna skulle bygges for Aten-tilhengerne, betyr ikke at dette er unikt.

– Til og med stilen på relieffene i Amarna-gravene kalles revolusjonære, siden den skiller seg fra relieffene i tidligere graver. Men det gjør andre sammenliknet med tidligere også. De har alle unike stiler, sier forskeren.

Arp-Neumann tror den enorme mengden arkeologisk materiale har fått oss til å anse denne kulturen, som jo varte i flere tusen år, som statisk. Dermed blir en slik endring, som under Amarna, sett på som revolusjonerende.

– ­Men naturligvis endret egyptisk religion seg, selv om det ikke nødvendigvis var synlig på utsiden. Samtidig betyr ikke tydelige endringer i monumentene at religionen døde ut, mener hun.

Monumentene ble gjenbrukt

Det som ved første øyekast ser ut som ødelagte relieffer er noe av det som er tolket som tegn på at egypterne vendte seg mot religionen.

Arp-Neumann mener imidlertid at disse forandringene må tolkes på nytt, noe som kan ha innvirkning på vår forståelse av hvordan gammelegyptisk religion døde ut.

– Forandringene på monumenter var ikke nødvendigvis gjort med overlegg eller med motivasjon om å gå vekk fra religionen, men kan likeså godt være tegn på kreativ religiøs aktivitet.

Etter den svært produktive tiden rundt Ramses II begynte for eksempel egypterne å tilpasse gamle monumenter istedenfor å lage nye.

Praksisene endret seg. Blant annet hang man tekstiler foran noen av relieffene som pilgrimer tok med deler av hjem.

Plutselig var gudebildene og monumentene tilgjengelige for vanlige folk. Endringer på monumentene kan også ha skjedd ved uhell. Slik ble gudebildene endret.

– Dette ble beskrevet som bevis på religionens forvitring, men vi kjenner ikke til intensjonen bak handlingene. Jeg tolker disse forandringene som en kreativ måte å håndtere det man har, sier hun.

Kultene og templene som var viktige i Ramses-perioden ble lagt bort lenge før kristendommens frammarsj, forteller egyptologen videre, noe som vitner om endringer og religiøs kreativitet.

I tempelet til kong Sethos i Abydos kan man se tydelige hakk på relieffene. Disse har blitt beskrevet som resultat av at kristne ødela hender, føtter og ansikt i tro på at det ville fordrive demoner. Janne Arp-Neumann mener derimot at siden vi ikke kan vite motivasjonen bak handlingen flere tusen år tilbake må vi være åpne for at endringen på relieffene likeså godt kan være et resultat av endrede praksiser. (Foto: Wikimedia Commons, Olaf Tausch, Creative Commons Attribution 3.0 Unported license.)
I tempelet til kong Sethos i Abydos kan man se tydelige hakk på relieffene. Disse har blitt beskrevet som resultat av at kristne ødela hender, føtter og ansikt i tro på at det ville fordrive demoner. Janne Arp-Neumann mener derimot at siden vi ikke kan vite motivasjonen bak handlingen flere tusen år tilbake må vi være åpne for at endringen på relieffene likeså godt kan være et resultat av endrede praksiser. (Foto: Wikimedia Commons, Olaf Tausch, Creative Commons Attribution 3.0 Unported license.)

Bevegelser innad førte til religionens slutt

Isis-kulten i Nilen er ansett som den siste bastionen til gammelegyptisk religion, og skal ha bukket under for kristendommen en gang mellom det fjerde og sjette århundre.

Men siden denne kulten ikke kan spores lenger tilbake enn til 600-tallet f.Kr, og første og siste bevis på kultens eksistens har en tidsramme på 1000 år, var denne kulten faktisk på topp under gresk-romersk tid.

Del av Isis-tempelet på en øy sør for Aswan i Nilen. (Foto: Colourbox)
Del av Isis-tempelet på en øy sør for Aswan i Nilen. (Foto: Colourbox)

Å kalle Isis-kulten gammelegyptisk og ikke kristen sier derfor noe om kontinuitet, forklarer Arp-Neumann.

– Spørsmålet er ikke når disse oppfatningene og praksisene sluttet, men hvordan de transformerte seg. Vi vet bare at gammelegyptisk religion er død i dag, men hvordan og når, vet vi ikke.

Hun mener mye tyder på at det var store bevegelser innad i samfunnene som gjorde at gammelegyptisk religion til slutt forsvant.

– Det er mer overbevisende å tenke at folk aktivt endret sin religion og tok til seg nye praksiser. Kulturell innflytelse og endrede omstendigheter førte til andre tankesett. De var kreative og aktive – ikke passive mottakere. Omstendighetene endret seg, folk endret seg og dermed ble tankesett og tro omarbeidet og fornyet, sier Janne Arp-Neumann.

Referanse:

Bettum, A.: Religion i Det gamle Egypt. Store Norske Leksikon. (2018)

Saken er oppdatert 12.03.19