I sene nattetimer på Botanisk museum kan man av og til høre at det rasler i papir, knirker i dører og skap, suser i rør og tasler og tusler.

Og da forteller eldre professorer de unge studiner at det er Ove Dahl som går igjen.

Ove Christian Dahl (1862–1940) var en av de fremste botanikere landet har sett, utrettelig arbeidende, men også ensom. I dag ville vi nok kalt ham en nerd.

Dahl ble ansatt på Botanisk Museum som assistent i 1893, som konservator fra 1896.

Filologi og botanikk

Han fulgte med da museet flyttet til Tøyen og var offisielt konservator fram til 1925, men var mye sykemeldt de siste årene.

Siste gang han var på Tøyen var i 1922. Fortsatt blir kontoret han hadde av og til omtalt som “Ove Dahls kontor”.

Han vokste opp på Orkdalsøra hvor faren drev landhandel. Etter farens død i 1867, flyttet moren med sine barn først til Trondheim og deretter til Kristiania ettersom barna (dvs. primært de to sønnene) tok utdanning og fikk jobber.

Dahl tok latinartium i Trondheim i 1880 og embetseksamen i filologi i Kristiania seks år senere, i oldnorsk. Samtidig fulgte han Axel Blytts forelesninger i botanikk.

Fire viktige ting

Etter et år som lærer på Hønefoss vendte han seg for alvor mot botanikken. Han jobbet først noen år ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, men kom ganske snart tilbake til Kristiania.

Ove Dahl minnes i første rekke for fire viktige ting: hans arkivstudier, spesielt i Trondheim og København, som danner ryggraden til kunnskapen om vår tidlige botaniske historie, fullføring og utgivelse av Axel Blytts Haandbog i Norges Flora, som konservator på Botanisk museum i Oslo og ikke minst for hans formidable innsats i utforskningen av karplantefloraen i Norge.

Han er blant våre fremste karplantersamlere, som blant annet gav ham tilnavnet Blomster-Dahl. Det totale antall belegg han har samlet ligger nok omkring 30 000.

Lite kjente områder

– I norsk botanikk vil han alltid minnes som en av dem som har tatt de tyngste løft for utforskningen av landets flora, sa professor Jens Holmboe i minnetalen på Vitenskapsakademiet i Oslo i 1941.

Han hadde så å si årlige reisestipendier på noen hundrelapper fra Universitetet i perioden 1890 til 1920, i starten også fra Selskabet i Trondheim.

Han dro konsekvent til områder av landet som var lite kjent i botanisk henseende, se kartet til høyre.

Iikke minst dro han flere ganger til Finnmark. På den tiden var reisene så strabasiøse at selv Lars Monsen måtte blitt imponert.

Et utrolig arbeidsjern

Fylket var nesten vegløst, så elvebåt og apostlenes hester var hovedframkomstmidlene. Myggspray hadde man ikke hørt om.

Han skrev en rekke avhandlinger om sine feltstudier, men hovedverket “Floraen i Finnmark fylke” ble primært fullført av Holmboe og Johannes Lid.

For selv om Ove Dahl må ha vært et utrolig arbeidsjern, var han også en enstøing, ugift som han forble, med hang til nitide arkivstudier og ekstremt lange og ensomme feltøkter.

Likevel kunne han livne til i sosiale lag, spesielt på feltkurs blant “de studerende” og kunne “underholde selskapet med minnerike versifiserte taler”.

Kroken i røkeværelset

Men han slet nok mer enn de fleste, både fysisk og ikke minst psykisk. Han skriver til Lid i 1930: “Søkte å være venner med alle, men blev vel ofte misforstått”.

De siste 18 årene av sitt liv tilbrakte han på Gaustad asyl. Her “forsøker [jeg] dog når leilighet gives at læse litt, men har vanskelig for at gjøre dette på det felles soveværelse med til dels sengeliggende patienter, man henvises til en krok i røkeværelset” (i brev til Ove Arbo Høeg i 1934).

Fra kroken i røkeværelset skriver han også brev til tidligere kolleger på Tøyen og ber stadig om ny forsyning av særtrykk og bøker – han holder seg definitivt oppdatert tross sin sykdom.

Ove Dahl døde i Oslo 17. september 1940.