Tre forskere har undersøkt hva elevene leser og hvordan litteraturen brukes i ungdomsskolen.

– Det er mye fokus på elevenes egen skriving i timene hvor det blir lest og snakket om skjønnlitteratur. Elevenes rolle som forfattere er mye tydeligere og klarere definerte enn elevene som lesere, sier Ida Lodding Gabrielsen.

– Det ser ut til at litteraturen totalt sett får en svært liten og tilbaketrukket plass i norskfaget, forklarer hun.

Stipendiaten ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo har sammen med professor Marte Blikstad-Balas og Michael Tengberg fra Karlstads universitet undersøkt bruken av litteratur.

Studien er basert på videoopptak fra 47 forskjellige klasserom på åttende trinn i ulike deler av landet.

Ulik bruk av skjønnlitterære tekster

Forskerne delte inn litteraturundervisningen i fire hovedkategorier og fant noen praksiser for undervisning som gikk igjen på tvers av klasserommene:

• Undervisning om sjanger og litterære virkemidler
• Individuell stillelesing
• Muntlig eller skriftlige bokpresentasjoner
• Litterære samtaler i klasserommet

Den praksisen som forekom oftest var undervisning der læreren snakket om hva som kjennetegner sjangre og virkemidler.

Den individuelle stillelesingen var elevenes eneste møte med hele romaner. Det ga elevene mulighet til å lese lengre bøker, men ikke til å diskutere hva de hadde lest. Når elevene skulle presentere en bok de hadde lest, var det særlig presentasjonsteknikk som ble lagt vekt på, snarere enn boken de hadde lest.

Litterære samtaler forekom i liten grad i forskernes materiale. Forskerne fremhever samtalene om litteratur mellom lærer og elever som særlig viktige, siden de gir rom for å lese og snakke om litteraturen på måter som kan gi en dypere forståelse av den aktuelle teksten.

I timene med litterære samtaler fikk tekstene elevene leste en sentral plass, gjerne med vekt på både form og innhold. Men dette forekom bare i 8 av de 72 timene.

Sjangertrekkene mest fremtredende i undervisningen

Måten elevene leser og bruker skjønnlitteratur på handler hovedsakelig om å finne, kjenne igjen og lære om sjangertrekk, på bekostning av litteraturens egenverdi.

Sjangertrekk handler om typiske kjennetegn for samme type tekster, som for eksempel at noveller gjerne inneholder få personer.

– I mange timer kunne det elevene leste vært byttet ut med en hvilken som helst annen tekst innenfor samme sjanger, uten at undervisningen, diskusjoner eller oppgaver endret seg, fremhever Gabrielsen.

Et eksempel på hvordan vekten på sjanger og litterære virkemidler kommer foran litteraturen som leses, er en klasse som får i oppgave å streke under gjentagelser i en rekke dikt, uten å snakke om det enkelte diktet eller hva bruken av gjentagelsene hadde å si for akkurat det diktet.

Sjangerkravene elevene ble presentert for fremsto som svært spesifikke. En konsekvens av vekten på generelle sjangertrekk og snevre sjangerkrav er at mye skjønnlitteratur ikke får plass i undervisningen:

– Ingen av klassene i datamaterialet leser tekster som utfordrer tradisjonelle sjangerkonvensjoner. Mange av tekstene ser ut til å bli valgt nettopp fordi de i så stor grad oppfyller undervisningens krav til sjangeren, forteller Gabrielsen.

For eksempel ble det i flere timer lest eksempelnoveller, som er en novelle skrevet av lærebokforfatterne for å illustrere hva en novelle er og elevtekster som oppfyller skolens sjangerkrav, snarere enn publisert litteratur, utdyper Gabrielsen.

Hun legger til at flere norske og nordiske studier de siste årene fremhever potensialet i yngre elevers møter med vanskelig eller utfordrende litteratur. Det kan du lese mer om i artikkelen Elever blir engasjerte av vanskelig litteratur på forskning.no.

– Elevers tilgang på litteratur og litteraturopplevelser er svært ulik og derfor er norsklæreres tilrettelegging av meningsfulle litteraturmøter viktig, poengterer forskeren.

Læreboken styrer

Et gjennomgående funn i studien er at læreboken er styrende for hva lærerne velger å vektlegge i undervisningen og hvilke tekster de presenterer for elevene sine.

– Våre analyser baserer seg på det lærerne sier og gjør i klasserommet, og utover det vet vi lite eller ingenting om bakgrunnen for de valgene lærerne i vår studie har tatt, forteller Gabrielsen.

Men andre studier viser blant annet at mange lærere opplever at tidspress i norskfaget setter begrensninger for den valgfriheten som tross alt ligger i en åpen læreplan, forklarer Gabrielsen.

En del lærere uttrykker også usikkerhet rundt egen kompetanse i norskfaget. Så når undervisningen i stor grad baserer seg på lærebøkenes tekstvalg og forslag til undervisningsopplegg og planer, kan det kanskje forklares med at det er en effektiv og trygg måte å komme gjennom det de må gjennom.

– Når betydningen av skjønnlitteraturen i undervisningen blir redusert, er det viktig at dette blir belyst slik at vi kan diskutere hva vi vil med litteraturundervisningen i ungdomsskolen, sier Gabrielsen.

Referanser:

Ida Lodding Gabrielsen mfl.: "The role of literature in the classroom" How and for what purposes do teachers in lower secondary school use literary texts? L1-Educational Studies in Language and Literature, 2019. (Sammendrag). Doi.org/10.17239/L1ESLL-2019.19.01.13

Ida Lodding Gabrielsen: Virkemidler er det vi bruker for å oppnå sjangertrekkene. Skjønnlitteraturens rolle i 178 norsktimer på ungdomstrinnet (kommende). Norsklæreren: Landslaget for norskundervisning.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Universitetet i Oslo?

Læreplanene i skolen speiler samfunnet

Tre elever i hver klasse kan ikke pluss og minus

– Vi vil halde fram med å lese bøker