Dette er en del av bildet som formidles i boka “Storbyene i kunnskapsøkonomien”. Forfatterne tar for seg de teoretiske begrunnelsene for overgangen til kunnskapssamfunnet og analyserer hvilken rolle bysamfunnet har i en slik økonomi.

Redaktør for boka har vært professor Eirik Vatne ved Norges Handelshøyskole (NHH). Boka er en av i alt fire bøker som utgjør sluttrapporteringen etter forskningsprogrammet “Byutvikling - drivkrefter og planleggingsutfordringer” (2000-2004).

Sentraliseringen synes altså å forsterkes i kunnskapsssamfunnet. Oslo opplever en sterk “brain gain” - på bekostning av de andre byregionene. Siden 1986 har befolkningen økt med nærmere 20 prosent og de som flytter til hovedstadsregionen har høyere utdanning enn de som blir igjen.

Boka svarer blant annet på disse spørsmålene: Hvorfor er det særlig i storbyene at KIFT-næringene vokser? Og hvor i landets fire største byer lokaliseres slike tjenesteforetak? Er foretak i de største byene mer nyskapende enn det vi kan observere i andre deler av landet? Og hva kan lokale og sentrale myndigheter gjøre for å fremme kunnskapsutvikling og nyskaping?

Storbyen som arena for innovasjon og vekst

KIFT-næringene inkluderer telekomunikasjon, informasjonsteknologi, hjelpevirksomhet til finansiell tjenesteyting, forskning og utviklingsarbeid, og konsulent- og rådgivningstjenester.

Disse næringene utgjør i dag det viktigste grunnlaget for byvekst. De velger også helst en sentral lokalisering innenfor byen - i bykjernen eller subsentra. Det er sammensatte årsaker til dette.

Forskningsresultatene viser hva som kjennetegner kunnskapsøkonomien: Krav til høy utdanning, kontinuerlig læring, deling og spredning av kunnskap. Praksisnær læring og nyskaping bygger i stor grad på interaktive prosesser mellom ansatte innenfor ulike fagfelt, foretak og institusjoner.

Byen kan tilby en fysisk nærhet til attraktive partnere, og elektronisk kommunikasjon synes ikke å være fullverdig erstatning for sosiale og kulturelle møtesteder.

I mange tilfeller er også kundenes aktive medvirkning avgjørende i prosjektene. Storbyen synes derfor å ha klare fordeler som sentre for innovasjon og kunnskapsutvikling.

Advarer mot “distriktspolitikk”

Redaktøren argumenterer for forsiktighet når det gjelder å sette i verk en politikk for å hindre at veksten i KIFT-næringene konsentreres i storbyene.

De nye kunnskapsbaserte næringene foretrekker og er i stor grad avhengig av en storbylokalisering med en minste kritisk masse av andre aktører (forskningsmiljøer, forvaltning, andre selskaper) og uformelle og formelle nettverk for informasjonsutveksling og kunnskapsutvikling (såkalt “local buzz”).

Samtidig må de være vel integrert i internasjonale nettverk for å holde seg oppdatert. Preferansen for storby gjelder i særlig grad de mest innovative og ekspansive virksomhetene. I internasjonal sammenheng og i en globalisert kunnskapsøkonomi kvalifiserer selv Oslo-regionen knapt nok som “storby”.

Hovedkontorene i de store selskapene er særlig viktige samarbeidsparter for KIFT-virksomheter. De har primært en rolle i forhold til informasjonshåndtering og fungerer som noder i attraktive og komplekse informasjonsnettverk.

Når 70 av de 100 største selskapene i Norge har hovedkontoret i Oslo-regionen, vil en politikk for å kanalisere veksten i KIFT-næringene til andre regioner lett bli kontraproduktiv, mener Eirik Vatne.