Nærmere 25 år er gått siden lanseringen av boken Kvinner i Akademia – inntrengere i en mannskultur?. I dag ansett som et pionérarbeid, den gang utskjelt både for sin metodebruk og sine forskningsresultater.

I forbindelse med 200-årsjubileet til Universitetet i Oslo, ble Fürst bedt om å holde et foredrag der hun reflekterte over arbeidet. Nå publiseres foredraget i Tidsskrift for kjønnsforskning.

Overraskende resultater

Funnene Fürst gjorde i 1988 var oppsiktsvekkende.

– Jeg fant at det ikke var likebehandling av kjønnene når man skulle ansette forskere i faste stillinger, sier Fürst i dag.

Boken skapte bølger i det vitenskapelige miljøet, og var den første som viste hvordan kvinner og menn ble ulikt behandlet i norsk akademia.

Oppdraget fikk hun av Sekretariatet for kvinneforskning, underlagt NAVF, forløperen til Norges forskningsråd.

Spørsmålet hun skulle utrede var om det kunne forekomme indirekte eller ikke-erkjente former for diskriminering av kvinner som søkte faste vitenskapelige stillinger i akademia.

– Jeg hadde ikke noe kvinneforskningsbakgrunn på den tiden, men var magister i sosiologi med interesse for kjønnsproblematikk. Jeg fant problemstillingen spennende, og mener at jeg gikk til oppgaven med et åpent sinn, sier Fürst.

I første del av boken brukte hun statistikk for å kartlegge antall ansettelser i faste stillinger over en periode ved norske universitet og høyskoler.

Hun hentet også inn data over hvor mange kvinner og menn som hadde søkt på de ulike stillingene, hvor mange som kom videre til intervju, og til slutt hvor mange menn og hvor mange kvinner som fikk fast ansettelse.

Resultatene viste at mannlige søkere hadde langt større sjanse til å bli ansatt i faste stillinger enn kvinnelige søkere.

Dette var oppsiktsvekkende i seg selv, men Fürst gikk videre. Etter å ha gjennomført denne kvantitative analysen, tok hun i bruk kvalitative metoder, og en tekstanalyse, for å kartlegge hva som faktisk skjedde i den trinnvise søknadsprosessen. Denne delen av analysen var knyttet til ansettelser ved Universitetet i Oslo i perioden 1977-1984, og innebar en vurdering av de skriftlige innstillingene fra ansettelseskomiteene.

Ulik vurdering av kvinner og menn

Også her var funnene oppsiktsvekkende.

Fürst fant at språkbruken som ble brukt om mannlige og kvinnelige søkere var systematisk forskjellig. Menn ble gjerne tilskrevet kvaliteter som originalitet, pionérvirksomhet eller innslag av genialitet, mens kvinner ble tilskrevet egenskaper som flid, grundighet og nøyaktighet. Menn ble ofte omtalt som unge og lovende, mens kvinner ble omtalt som tålmodige og utholdende. Slik ble kvinner og menn vektet forskjellig i søknadsprosessen.

Men det sluttet ikke der. Også når det kom til vurdering av den enkelte søkerens forskerkompetanse, var framstillingene forskjellige.

Kvinner ble langt sjeldnere enn menn tilkjent bredde i sin vitenskaplige produksjon, et avgjørende kriterium for å bli ansatt i en fast vitenskaplig stilling. Derimot ble kvinner gjerne tilskrevet sneverhet. Det påfallende var at når kvinner endelig ble innrømmet bredde, ble de likevel rangert bak mannlige søkere, fordi de nå ble sagt å ”spre seg for mye”. Menn ble også sagt å ha andre kvaliteter, som «dybde» eller «indre sammenheng», noe som nå ble viktigere enn bredde.

I dag forteller Fürst at hun ble overrasket over funnene hun gjorde.

– Jeg ble veldig skuffet og overrasket over at systemet ikke virket rettferdig. Det var ikke slik man skulle tro, at ideen om den meritterende norm gjaldt. De fleste ville jo tro at om du har gjort det du skal, publisert det du skal, og er på nivå kvalitetsmessig, så skal du bli vurdert ut i fra dine kvalifikasjoner. Slik var det ikke alltid, sier Fürst.

I det nye essayet som nå publiseres i Tidsskrift for kjønnsforskning, utdyper Fürst hva hun tenkte den gang:

- Jeg må innrømme at jeg ble forskrekket over mange av de sakkyndiges måter å ordlegge seg på og ble opprørt på de kvinnelige søkernes vegne. Jeg hadde ikke ventet dette. Innstillingene hadde ofte en svært nedvurderende tone, de var slett ikke alltid objektive og nøytrale, snarere tvert i mot, skriver hun.

Massiv kritikk

Studien skapte naturlig nok furore. Men i stedet for at funnene ble framhevet som noe man måtte ta hensyn til, ble studien angrepet som uvitenskapelig. Mange nektet å ta resultatene inn over seg, og brukte heller tiden sin på å angripe den kvalitative tekstanalysen som deler av studien bygde på. Enkelte antydet også at Fürst var en dårlig forsker.

– Jeg hadde jo trodd at studien skulle fungere bevisstgjørende, at det skulle bidra til endring. I stedet gikk den helt i vrangstrupen på enkelte av de ansatte, særlig ved matematisk institutt. De forsto nok ikke metoden jeg hadde brukt. I stedet anså de det som et frekt angrep fra en ung, kvinnelig forsker.

I månedene etter publiseringen ble Fürst møtt med bakvaskelser og massiv kritikk. Både funnene som ble gjort, og deler av det kvalitative metodearbeidet, ble ansett som kontroversielt i positivistiske fagkretser. Fürst fikk kritiske brev sendt personlig til seg, og i flere innlegg i tidsskriftet Uniforum (avis utgitt av Universitetet i Oslo, red.anm.) gikk tunge forskere til frontalangrep på studien.

– Det virket som det var en gruppe som var litt ute etter å ta meg. Jeg var ikke forberedt på det i det hele tatt. Jeg var forsker, og nå skulle jeg liksom ut å slåss? Nei, det passet meg dårlig, innrømmer Fürst i dag.

Hun fikk støtte fra de som sto bak prosjektet, og Hanne Haavind og Harriet Holter skrev blant annet debattinnlegg i Uniforum der de forsvarte Fürsts arbeid.

Fürsts analyse hadde vært banebrytende ikke bare i valg av tema, men også i bruk av metode. Tekstanalyse og kvalitative metoder hadde enda ikke fått sitt brede gjennomslag.

– Dette var før Michel Foucaults maktanalyser hadde fått sitt gjennombrudd i Norge. Selv bygde jeg analysen på en positivismekritisk tradisjon, og vitenskapssosiologiske studier hadde vist tilsvarende tendenser i amerikansk akademia, sier Fürst.

Dagens situasjon

Til tross for kritikken fikk Fürsts studie både oppmerksomhet og anerkjennelse. Spesielt i Sverige var man interessert i å ta kritikken på alvor, og nedsatte et offentlig utvalg for å granske om det fantes tilsvarende forskjellsbehandling ved svenske universiteter. I Norge var studien med på å bevisstgjøre akademia om prosesser de fleste ikke var klar over at eksisterte.

– Jeg ville ikke bruke ordet diskriminering i studien, ettersom det lød for bevisst. I stedet antok jeg at det dreide seg om noe ubevisst, noe utilsiktet, noe man ville skjerpe seg på når man ble bevisstgjort problemet, sier Fürst.

– Hvordan er situasjonen i dag i forhold til den gang. Er det skjedd noen framgang?

– Det har jeg ikke forsket på selv, så det er vanskelig for meg å si noe presist om. Men de som forsker på det forteller meg at de er overrasket over hvor lite som har skjedd.

– Da studien min kom ut i 1988, sa mange at man bare måtte ta tiden til hjelp, så ville kjønnsbalansen jevne seg ut. Vi har i dag bra kjønnsbalanse og mange kvinner på doktorgrader og på stipender, men når det kommer til faste stillinger, så blir det problemer, sier hun.

– Det er cirka 21 prosent kvinneandel blant professorer i dag, noe som er en forbedring siden 1988. Men så skyldes også en del av den endringen at dosentstillingene for noen år siden ble gjort om til professorstillinger, sier Fürst.

– I tillegg kommer ordningen for førsteamanuenser med opprykk til professor etter kvalifikasjoner alene (endring i forskrift kom i 2010, red.anm.).

Krav om at kvinner må endre seg

– Fremdeles snakkes det oftest om at det er kvinnene som må endre seg. Det er aldri ansettelseskomiteene det er noe i veien med. I stedet er det kvinnene som ansees å ha problemer. Det er helt i tråd med tradisjonelle forestillinger om kvinner som det svake kjønn, mener Fürst.

– Man glemmer gjerne at det allerede har skjedd en siling av de kvinnene som søker disse stillingene. Kvinner som søker slike stillinger er ikke som gjennomsnittskvinnene. Disse kvinnene har nok spesielle kvalifikasjoner, sier hun.

– Er disse faktorene spesielle for akademia?

– Vi har jo sett liknende kritikk innenfor film- og kulturfeltet, områder vi liker å tro er både åpne og liberale. Men samtidig er det områder hvor det er knapt med midler og stor konkurranse. Slik er det også i akademia. Kanskje har det noe med det å gjøre.

– Hva må til for å redusere de barrierene som eksisterer, for å få flere kvinner inn i faste stillinger i dag?

– Som sagt arbeider jeg ikke med slike spørsmål i dag og er ingen politiker, men det er et faktum at kjønnskvotering har hjulpet. Faktisk viste studien min at økningen som hadde skjedd ved universitetet i Oslo den gang skyldtes bruken av den moderate kjønnskvoteringsregelen. Den tilsier like kvalifikasjoner mellom søkerne før kvinnene prioriteres. Derfor kvoteres ikke kvinner som er dårligere kvalifisert, sier Fürst.

Referanse:

Essayet «Kvinner i Akademia» (1988) – tilbakeblikk og refleksjoner publiseres i Tidsskrift for kjønnsforskning i august.