Vi har AB0. Og vi har RhD, bedre kjent som Rhesus.

Det er de to viktigste blodtypesystemene, men det finnes faktisk mer enn 30 andre. Og det er bra. For jo flere genetiske variasjoner det er i befolkningen, desto større er sannsynligheten for at vi kan tåle sykdommer. Det gjør oss mer motstandsdyktige.

Men Stine, en av videnskab.dks lesere, vil gjerne vite hva forskjellen på blodtypene er. Derfor har hun sendt oss dette spørsmålet:

«Alle vet at det finnes ulike blodtyper. Men hva er egentlig forskjellen? Hvordan kommer det til uttrykk? Blod ser jo likt ut.»

Vi har sendt spørsmålet videre til Torben Barington, som er professor ved Syddansk Universitet.

Betyr vanligvis lite

Blodtyper er strukturer på overflaten av cellene som varierer fra person til person. Genene fra foreldrene dine avgjør hvilken blodtype du får.

AB0- og Rhesus-genene ligger nemlig i kromosomene. Et eksempel: Morten har blodtype A under AB0-systemet, men samtidig er han Rhesus minus under Rhesus-systemet. Det betyr at blodtypen ender med å være A-.

– Blodtyper er arvelige forskjeller i molekyler som sitter i overflaten på de røde blodlegemene. Det kan være proteiner, og som andre proteiner i kroppen er det DNA-et som styrer det, sier Torben Barington.

Det kan være små forskjeller fra person til person som gjør at proteinene er litt ulike. Kanskje er det bare en enkelt aminosyre som er skiftet ut. Men blodtypene kan også være ulike i sukkerartene som ofte dekker proteinene.

I den situasjonen er det enzymene som styrer sukkermolekylene som er ulike. Det betyr ulike blodtyper.

– Vanligvis betyr en slik forskjell ingenting. Røde blodlegemer fungerer like godt uansett blodtype. De gjør jobben sin: transporterer oksygen rundt i kroppen og karbondioksid tilbake til lungene, sier Barington.

Blodtyper er altså arvelige strukturer som sitter på de røde blodlegemenes overflate. En overflate som er satt sammen av mange ulike strukturer som kan variere fra person til person. Dermed kan de danne antistoffer.

Og det er her problemene med ulike blodtyper kan oppstå.

– La meg ta et eksempel, sier Barington.

Hvis man forestiller seg at Søren og Mette, som har ulike blodtyper, får et barn sammen, arver barnet gener fra begge to. Barnet kan arve Sørens, det vil si at fostret i Mettes mage uttrykker litt andre molekyler på overflaten av blodlegemene enn hennes egne.

Kvinner kan produsere antistoffer i forbindelse med fødsler eller aborter fordi det ofte overføres litt blod fra fostret til moren. De kan være skadelige for fosteret fordi de kan ødelegge fostrets blodlegemer.

– Hvis det skjer en blødning fra fostret til Mettes blod, kommer blodlegemene i kontakt med Mettes immunsystem, som kan se forskjellen og oppfatter dem som fremmede. Derfor lager det antistoffer, forklarer Barington:

– Disse antistoffene kan via morkaken komme over i fosteret og binde seg til fostrets blodlegemer. Det kan føre til at blodlegemene brytes ned slik at fosteret kan få blodmangel.

Etter fødselen vil Mette ha antistoffer, men det vil kanskje gå mange år uten at hun legger merke til det. Først senere kan det oppstå problemer, for eksempel ved en blodoverføring, kanskje fordi en donor i blodbanken har den samme varianten av det lille molekylet som Mette har antistoffer mot. Og hvis vi ikke tar hensyn til det i blodbanken, risikerer vi at donorblodet blir destruert av immunsystemet når det kommer inn i Mettes kropp.

Men hvorfor produserer kroppen antistoffer mot blodtyper?

Antistoffer er proteiner som kroppen produserer for å bekjempe infeksjon. Immunsystemet er konstruert til å kunne angripe mikrober som kommer inn i kroppen. Når det dukker fremmede «partikler» opp i blodet, begynner kroppen å produsere antistoffer. Det skjer uansett om de fremmede partiklene er bakterier, virus eller blodlegemer med fremmede blodtypestrukturer.

Ingen grunn til bekymring

Men det er ikke noe vi bør bekymre oss for, påpeker Barington. I vårt daglige liv er det ingen grunn til å tenke på hvilken blodtype vi har. Heller ikke hvis du er gravid, som i eksempelet med Mette.

– Det er et system rundt gravide som sørger for at de får riktig behandling selv om de ikke vet blodtypen sin. Kvinner blir i begynnelsen av graviditeten tilbudt en blodtypebestemmelse. Alle kvinner som er Rhesus minus, får tilbudt ytterligere analyser når de er 25 uker på vei, sier Barington.

Da er det imidlertid ikke kvinnens, men fosterets blodtype som blir undersøkt. Det skjer ved å finne DNA fra fosteret i morens blod.

– Hvis fosteret er Rhesus pluss, altså har RhD på blodlegemene sine, er det en fare for at kvinnens immunsystem produserer antistoffer mot fosterets blodlegemer. For å unngå det kan kvinnen få et legemiddel rettet mot RhD. Det gjør at immunsystemet hennes ikke oppdager RhD på fosterets blodlegemer og dermed ikke lager antistoffer mot det, forklarer Barington.

Ved en blodoverføring

Blodtyper er også relevant ved en blodoverføring. Blodtypene til giver og mottaker må passe.

– Det kan også spille en rolle når man transplanterer vev, for eksempel en nyre. Da vil blodtyper også bli aktuelt – særlig AB0-blodtypene som skyldes forskjeller i sukkerarter på overflaten av cellene, ikke bare på røde blodlegemer, men på alle celler. Det vil være et problem hvis en nyre fra en person med blodtype A gis til en person med blodtype 0 fordi alle med blodtype 0 har antistoffer mot A. Det fører til avstøting av nyren, så det vil ikke fungere, forklarer Barington.

Men før en eventuell nyretransplantasjon vil det alltid bli sjekket.

Så det har altså ingen spesiell relevans for den enkelte å kjenne sin egen blodtype.

– Mange blodgivere vet hvilken blodtype de har, men ellers har det ingen praktisk betydning i hverdagen, understreker Barington.

Det har eksistert flere blodtyper

Forskjellene i proteiner finnes ikke for å gjøre det vanskelig å foreta blodoverføringer eller for å plage gravide. Det er selvfølgelig en grunn til at de har dukket opp gjennom evolusjonen. I løpet av menneskets utvikling har det utvilsomt eksistert mange blodtyper som vi ikke ser spor av i dag fordi genene har vist seg å være uhensiktsmessige.

Det har altså vært en fordel at vi er ulike. For jo flere genetiske variasjoner det er i en befolkning, desto større er sannsynligheten for at vi som art kan klare oss gjennom sykdommer. Det gjør oss mer motstandsdyktige. Også mot epidemier som covid-19.

– Virus og bakterier må hekte seg fast på overflaten av celler. Da kan det være en fordel at den overflaten er uvanlig. Noen blodtyper har oppstått fordi de har vært fordelaktige en gang, sier Barington.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

Hvorfor tror noen at blodtypen bestemmer personligheten?

SPØR EN FORSKER: Blodtypeteoriens historie tar oss hele veien fra de gamle grekernes teorier om personlighetens gåte til svindelforskning i kolonitidens Japan.