Rundt 70 millioner barn står uten et skoletilbud i verden i dag, men utdanning er ikke lenger prioritert i norsk bistandspolitikk.

På begynnelsen av dette tiåret gikk Norge høyt ut og sa at utdanningen står helt sentralt i bistandspolitikken.

Målet var at 15 prosent av norsk bistand skulle gå til utdanning innen 2015. Frem mot 2006 økte bistandsmidlene til utdanning, men siden har det bare gått nedover.

I dag går under 10 prosent direkte til utdanningsprosjekter, mot 12 prosent i 2006.

Norge svikter

– Norge svikter utdanning i utviklingslandene, sier høgskolelektor Karen B. Feldberg i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo. Hun har jobbet med bistand og utdanning i en årrekke og er bekymret over utviklingen.

Tidligere hadde Norge utdanningsrådgivere ved ambassader i en rekke utviklingsland. Rådgiverne samarbeidet med lokale eksperter om å utvikle det nasjonale utdanningssystemet. Nå er alle borte.

– Det er synd at vi ikke har holdt fast med utdanningssatsingen, når vi allerede har satset så mye. Det tar nemlig tid å få resultater, sier hun.

Utviklingen er stikk i strid med hva profilerte bistandskritikere, som blant annet Paul Collier og Roger Riddel, tross alt mener fungerer i bistandspolitikken, nemlig langsiktig satsing på utdanning.

En tikkende bombe

Etter at tusensårsmålene ble vedtatt har det skjedd en storsatsing på grunnskoleutdanning i utviklingsland, og det har gitt gode resultater.

Men både videregående opplæring og høyere utdanning er forsømte områder, størsteparten av bistandspengene har nemlig gått til grunnskolen.

– Hva skjer når de første ungdomsgruppene som har fått grunnskoleutdanning er ferdige og ikke får et nytt utdanningstilbud?

– Jo, i land etter land blir mange av disse ungdommene rekruttert til kriminalitet, narkohandel og soldattjeneste, sier Feldberg.

– Det er en stor ubalanse i utdanningssystemet. Disse ungdommene er en tikkende bombe.

Organisasjoner og utdanning

Selv om Norad støtter utdanningsprosjekter gjennom bevilgninger til frivillige organisasjoner som Redd Barna og Kirkens Nødhjelp, så er dette enkeltprosjekter uten et nasjonalt perspektiv.

– Vi trenger også prosjekter som handler om utvikling av nasjonale utdanningssystemer. Det prioriteres ikke lenger i bistandspolitikken, sier Feldberg.

I tillegg har de frivillige organisasjonene mindre oppmerksomhet på utdanning enn tidligere. Utdanning er nemlig ikke lenger ”mote” i bistandspolitikken.

– Organisasjonene konkurrerer seg i mellom om midler fra Norad, derfor spesialiserer de seg på sine kjerneområder. Det går på bekostning av utdanningssatsingen, mener hun.

Utdanning tar tid

Det er flere forklaringer på hvorfor utdanning ikke lenger står høyt på den bistandspolitiske agendaen.

Bistandspolitikken har fått mye kritikk for mangel på resultater. Derfor har politikerne, slik Feldberg ser det, blitt mer opptatt av å vise til konkrete resultater.

Det gjør at bistanden i økende grad rettes mot områder hvor det er lettere å få målbare resultater, som for eksempel regnskogsbevaring og vaksinasjonsprogrammer.

– Problemet er at utdanningsprosjekter tar lang tid. Det tar en hel generasjon, sier hun.

En ting er å bygge selve skolebygningen. Det går som regel ganske greit selv i fattige land gjennom dugnad. Å skulle fylle disse bygningene med lærere, bøker og materiell og ikke minst å bygge ut en lærerutdanning, det er mye vanskeligere og tar mye lenger tid.

Det tar også tid å øke bevisstheten hos foreldrene om at utdanning er bra for barna, og å overbevise dem om å sende barna på skole.

Kunnskap om små skoler

Så hva kan skolevesenet i ett av verdens rikeste land lære noen av verdens fattigste land? Mye, mener Feldberg.

Det viktigste er å bidra til økt oppmerksomhet på utdanningens betydning gjennom våre prioriteringer.

– Vi har en kompetanse og kunnskap om utdanning som er viktig for utviklingslandene, sier Feldberg.

Hun peker på kompetansen vi blant annet har på aldersblandede klasser, og det desentraliserte skolesystemet på grunn av vårt bosettingsmønster.

– Vi har erfaring med å drive skoler på små steder hvor utdanningen må tilpasses de lokale forholdene. Det er kunnskap mange av utviklingslandene trenger.

Hun har selv erfart i samtaler med rektorer og lærere i disse landene at vi har mye felles – til tross for kulturforskjellene og store finansielle forskjeller.

Heller olje enn utdanning

Budskapet fra norske bistandsmyndigheter er at Norge skal drive bistand på de områdene hvor vi har spesielle forutsetninger, som oljekunnskap, miljø og menneskerettigheter. Det rammer utdanningssatsingen.

– Det kan synes som om dagens regjering her et sterkt behov for å markere sin egen bistandsagenda og skille seg fra Bondevik-regjeringen som satset mye på utdanning, sier Feldberg.

Det er i hvert fall ingen bistandsfaglige grunner til å satse mindre på utdanning, påpeker Feldberg. Utdanning er en forutsetning for gode utviklingsprosesser, for å sette folk i stand til å klare seg selv, for å gi folk egen styrke.

– Utdanning gir folk muligheten til selv å skape seg bedre liv. På den måten er utdanning også viktig for å unngå at bistand gjør mottakerlandene passive og avhengige av bistand.