– Hvem som får tilgang til rent drikkevann og hvem som ikke får det, er en politisk avgjørelse.

Det sier studenten som gjorde feltarbeid for en mastergrad i statsvitenskap i et svært fattig område nord for Malawis største by Blantyre.

– Politikere sørger for at det blir at det boret i deres distrikter, mens bistandsorganisasjoner borer på lett tilgjengelige steder, hevder Bello.

– Umenneskelige liv

I landsbyen Katchakhwala, en av seks landsbyer der Bello gjennomførte intervjuer, fantes det ingen vei. Og ingen brønn.

– I regntiden drakk landsbybeboerne fra elven sammen med kyr og geiter. Jeg sa at de måtte koke vannet, men ofte drakk de det direkte.

Når regntiden var over og elven tørket inn, brukte kvinnene i landsbyen minst tre timer hver dag på å hente vann fra den nærmeste brønnen.

Ironisk nok ligger Nkuladammen, som forsyner hele Blantyre med vann, bare noen kilometer unna. Vannledningene ligger bokstavelig talt under landsbybeboernes føtter.

Bello forteller at da hun besøkte landsbyen hadde ikke innbyggerne vasket seg på ukevis. Hun kunne ha skrapet skitten fra klærne deres, og mange hadde hudutslett. Bello karakteriserer livene deres som umenneskelige.

Borer etter resultat

Bello valgte feltarbeidet etter å ha observert at det noen steder fantes flere brønner enn nødvendig, mens det andre steder ikke var noen. Den nasjonale statistikken ga imidlertid inntrykk av at Malawi hadde en god utvikling innen vannsikkerhet.

– Etter et tiår med desentraliseringspolitikk i Malawi, der det er innbyggernes uttalte behov som skal styre den utviklingspolitiske retningen – hvorfor hadde da ikke disse stedene vann? Ba de ikke om å få det?

Bello gjennomførte en kvalitativ studie i områder som enten var støttet av UNICEF eller av det verdensbankfinansierte Malawi Social Action Fund (MASAF).

– Jeg spurte UNICEF hvilke kriterier de brukte for utvelgelse. Det eneste svaret jeg fikk, var at de ville se resultater. “Så hvis dere boret i Katchakhwala, ville det ikke ha blitt et resultat?” spurte jeg dem, men jeg fikk ikke noe svar.

– Bedre ekteskap

Emma Bello har reist tilbake til Katchakhwala fordi hun har hørt at det faktisk har blitt boret en brønn her.

– Å se dette gjør hjertet mitt glad, stråler hun i det hun ser brønnen der flere kvinner er i ferd med å pumpe opp vann. En ung gutt vasker klær i kummene. UNICEF November 2009 står risset inn i sementkonstruksjonen.

– Denne brønnen har forbedret ekteskapene våre, sier landsbykvinnen Maria Nankhoma John.

Før måtte kvinnene forlate hjemmet rundt midnatt og gå i halvannen time, oftest med en baby på ryggen, til nærmeste brønn. Og så, med vannbøtten på hodet, starte på den farefulle ferden hjem i mørket. Slanger og kriminelle var en utfordring, og hjemme skapte ektemennene problemer fordi de ikke skjønte hvorfor kvinnene måtte gå på natten.

– Men vi måtte, sier Maria Nankhoma John.

– På dagtid var det så mange som sto i kø at vi ville bruke hele dagen bare på å hente vann.

Databank

Så hvordan bør vannpolitikken i Malawi forbedres? Emma Bello har tre forslag:

– Det bør lages en databank som ikke bare viser hvor mange brønner som finnes, men også hvor de er lokalisert. Så burde koordineringen mellom de forskjellige organisasjonene som jobber med feltet forbedres. Og, for det tredje, utviklingsarbeid og politikk bør skilles.

Bello er i gang med det andre året av mastergraden. Graden er et samarbeid mellom universitetet i Malawi og Universitetet i Bergen, og er finansiert av Norad’s Programme for Master Studies (NOMA).

Mastergraden, den første i statsvitenskap på universitetet, ble opprettet i 2007 etter at de to institusjonene tidligere hadde samarbeidet om et forskningsprosjekt finansiert av Nasjonalt program for utvikling, forskning og utdanning (NUFU).

Et viktig resultat fra dette samarbeidet var utgivelsen av den første læreboken i statsvitenskap i Malawi.

Målet er å tiltrekke seg gode studenter innen privat og offentlig forvaltning. Det har de lyktes med: Studentene har kommet fra utenriksdepartementet, fra antikorrupsjonsbyrået, forskjellige medieinstitusjoner og statlige institusjoner, som for eksempel Emma Bello.

Ønsker flere kvinner

Programansvarlig ved Universitetet i Malawi, Dr. Asiyati Chiweza, forteller at de er spesielt opptatt av å rekruttere kvinnelige studenter.

– Vi har så mange vakre likestillingsstrategier i dette landet, men de lar seg sjelden omforme i praksis. Jeg ba de involverte mannlige akademikerne om å være fleksible overfor de kvinnelige studentene. De har vært svært forståelsesfulle, og det har gjort det mulig blant annet for Emma å få et barn i løpet av studietiden, sier Chiweza.

– I Malawi, hvis du vil gjøre det godt som kvinne, må du være best. Og likevel – du kan ha viljen og interessen, men har du ikke muligheten kommer du ingen vei.

Emma Bello er en av dem som har fått muligheten. Hun ønsker å fortsette med en PhD etter hvert. Og hun vil forbli i hjemlandet.

– Jeg må være her for å hjelpe de fattige i Malawi, sier hun.