En sterk syntetisk variant av det naturlig klebrige sekretet som en liten skapning i sjøen bruker til husbygging, viser lovende takter i laboratorieforsøk.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den lille ormen Phragmatopoma californica lager sitt krypinn med tentaklene, som fanger inn biter av sand og skjell fra vannet og setter dem sammen med sitt eget naturlige lim. (Foto: Fred Hayes, University of Utah)
Enda en god ting fra havet; det nye limet er allerede minst like sterkt som de kraftigste tilgjengelige tuber i butikkhyllene.
Forskningen ble denne uken presentert på National Meeting of the American Chemical Society (ACS), det 238. i rekken. Det er tidligere publisert en studie i tidsskriftet Macromolecular Biosciences.
Dette er imidlertid ikke et nytt universallim for modellfly og skoslåer, og det er uvisst når det kan tas i bruk.
Men; forskerne bak studien håper at limet kan benyttes ved mindre, men kompliserte brudd i menneskekroppen, som i dag må heles med eksempelvis metallskruer og -bolter. Lim vil kunne gi en mer presis og skånsom rekonstruksjon.
Vil kroppen ha limet?
Det har vært litt av en utfordring å finne fram til et vannbasert sterkt klebemiddel - som ikke løste seg opp i et vått miljø (som inni kroppen) - og som var i stand til å feste seg på våte objekter.
- Vi er veldig optimistiske med tanke på dette syntetiske limet.
Førsteamanuensis Russell Stewart ved University of Uath ses bak en del av en koloni av sandslottormer. I hvert av de små rørene bor det en liten P. californica. (Foto: Fred Hayes, University of Utah)
- Biokompabilitet er en av de store utfordringene når vi skal lage et slikt lim. Hver gang du plasserer noe kunstig i kroppen, er det en mulighet for at kroppen vil reagere på det og ødelegge vevet rundt.
- Dette er noe vi overvåker nøye, men så langt har vi ikke sett noen slike problemer, sier forsker Russell Stewart ved University of Utah, i en pressemelding fra American Chemical Society.
Det antas at den kunstig framstilte varianten kan bli testet på dyr om et par års tid, og at limet kan bli testet og brukt på mennesker om 5-10 år. Liten byggmester
Russel mener den kunstige varianten representerer et ideelt, men enn så lenge temmelig uutforsket område for klebemidler som kan sprøytes inn i bruddsteder.
Tanken om å lage slike midler til bruk i legevitenskapen er ikke ny, og blant annet muslinger er blitt utforsket på 1980-tallet, uten noe gjennombrudd.
Nå er den lille ormen Phragmatopoma californica i søkelyset. Den lever i sandslottliknende kolonier, der hvert hus er rørformet, langs kysten av California i USA.
Avbildning i elektronmikroskop av to glassperler som sandslottormen har limt sammen. Herdet lim kan ses mellom perlene. (Foto: Russell Stewart, University of Utah)
Et fullt utviklet eksemplar av arten er 2,5 centimeter langt. P. californica bruker blant annet skjellbiter til å lage sine rørformede krypinn, og den skiller ut to små limklatter for hver lille byggesten som brukes. Alt dette skjer under vann.
- De forlater ikke røret sitt, men har dusinvis av tentakler, som brukes for å fange inn byggematerialer og mat med, sier Stewart.
Tentakler holder materialet fast i rundt 25 sekunder for å se om festet er godt nok. Det naturlige limsekretet er laget slik at det herder rundt 30 sekunder etter at det er skilt ut av kroppen.
Ved mindre brudd
Annonse
Limet forskerne utvikler kan sannsynligvis ikke benyttes for å reparere store brudd i armer og ben.
Men de ser for seg at limet kan brukes når små beinfragmenter i ødelagte knær, håndledd, ankler og albuer skal settes på plass igjen. Eller ved bruddskader i ansiktet.
- Hvis en lege gjenoppbygger et ledd med skruer og bolter, vil man generelt ikke utsette leddet for noen vektbelastning før det er helet, sier han.
- Vi har ikke som mål å sørge for at leddet tåler vekt i det øyeblikket det er limt. Målet er at limet skal holde beina sammen på riktig måte til de er i orden igjen.
- Vi håper å lage limet slik at det erstattes av naturlig beinvekst over tid, har Stewart tidligere uttalt i en pressemelding fra University of Utah.
