Et dumt spørsmål

UNDER RADAREN: Hvorfor vil ikke fysikerne svare?

Publisert
 (Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no/forskning.no))
(Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no/forskning.no))

Blipp som glapp


 

I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.

Fra tid til annen møter jeg store internasjonale forskerstjerner på konferanser.

Når stjernen er en fysiker, har jeg i det siste dristet meg til å stille et naivt spørsmål, som jeg snart skal avsløre.

Forskerstjernen svarer som regel i vage vendinger, vennlig og overbærende.

Jeg har stått igjen med en følelse av å ha dummet meg ut, skapt en dårlig stemning.

Steven & Lee

Derfor ble jeg spesielt fornøyd over å finne et gammelt klipp fra BBC World Service på YouTube, i serien HardTalk.

Intervjueren Steven Sackur er en brite med stiv overleppe og lett arroganse tilpasset programmets nådeløse stil.

Nå er han imidlertid min helt, for han stilte flott og freidig mitt naive spørsmål til den mest åpne og søkende sjelen i fysikkverdenen jeg vet om, amerikaneren Lee Smolin.

18 minutter ute i intervjuet argumenterer Smolin rundt fysikeres lengsel og streben etter den forente teorien for alt.

Denne teorien skal forene det store perspektivet i Einsteins relativitetsteori om blant annet tyngdekraften, med det mikroskopiske perspektivet i kvantefysikken:

– La oss overlate det til fremtidige generasjoner

Sackur: Hva om … hva om det faktisk ikke finnes en forent teori for alt? Hva om det ikke er noen regler som styrer alt? (..) Har du tenkt på det?

Smolin: Selvfølgelig har jeg det, Jeg tenker at de må finnes, fordi naturen er en enhet. Det er en verden.

Sackur: Så langt du vet … ?

Smolin: Godt poeng, men ikke desto mindre er det minst én verden. Og i den verdenen vi lever i, faller ting ned og de er laget av atomer. Og jeg ville like å ha et bilde av naturen som lar meg forstå begge deler med det samme begrepsapparatet. (..)

Sackur: Du ville like det. Det er poenget, ikke sant? Du vil ha en følelse av design, du vil tro at alt henger sammen.

Smolin: Ja.

Sackur: Men hva om det ikke er slik?

(Lang pause)

Smolin: La oss overlate til folk i framtidige generasjoner å finne ut av det. Du skjønner, jeg tror ikke at vitenskapen søker mot de største spørsmålene. (..) Det er svært interessante filosofer på begge sider av slike ultimate spørsmål. Min oppgave som fysiker er å ta det neste skrittet.

– Can't do shit

Smolin vil altså heller ikke svare. Selv denne åpne og spørrende fysikeren skyver spørsmålet foran seg til framtidige generasjoner, eller overlater det til filosofer.

Men Smolin er ikke bare fysiker. Han arbeider også ved avdelingen for filosofi på Universitetet i Toronto. Så hvorfor møter han ikke seg selv i døra og forsøker på et svar?

Selv det journalistiske lokomotivet Stephen Sackur sporer av, og havner i grøfta med oppfølgingsspørsmål rundt pengebruken ved Large Hadron Collider på CERN i Genéve.

Følte han også at spørsmålet var upassende og dumt? En av kommentarene til YouTube-klippet dytter ham i alle fall i den retningen:

[Sackur] can't do shit. He acts like he knows something lol. Let the real theoretical physicist fucking talk.

Det er kommentarskriveren som ikke har skjønt en skitt. Journalistens oppgave er ikke å vite. Journalistens oppgave er å stille spørsmål. Også dumme spørsmål.

Men journalisten kan ha tanker bak det dumme spørsmålet. Og de tankene er ikke dumme. I alle fall ikke nødvendigvis. Her er mine.

Ockhams barberkniv

Den engelske middelaldermunken William of Ockham formulerte sitt prinsipp om at vitenskapelige hypoteser bør barberes ned, slik at de blir så enkle og elegante som mulig.

Derfor kalles prinsippet for Ockhams barberkniv. Barberkniven skulle i utgangspunktet skjære vekk viltvoksende metafysikk og annen overtro.

Med andre ord: Den skulle hindre at  den blågrå småsteinslukeren ble innført som forklaring på at små steiner som blir sluppet ned i dype hull, ikke dukker opp i Kina.

William av Ockham, fra et manuskript av Ockhams Summa Logicae, 1341. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))
William av Ockham, fra et manuskript av Ockhams Summa Logicae, 1341. (Foto: (Bilde: Wikimedia Commons))

Store jafs av virkeligheten

Prinsippet følges fortsatt. Når Smolin lengter etter én teori for alt, følger han en lang tradisjon. Og ikke uten grunn.

Ockhams barberkniv skar ikke bare vekk rufsete overtro. Den blottla potente kjevemuskler som lot oss ta store jafs av virkeligheten.

Vi fordøyde det vi hadde lært, slik at vi kunne gripe og begripe verden med kraftige teknologiske verktøy for ånd og hånd.

For eksempel verktøyene som lar meg skrive dette, og lar deg lese det.

Skjære av seg hodet

Men likevel kan det hende at disse verktøyene nå er i ferd med å miste sin kraft. Rørleggertenger er fine så lenge du skal fikse en vannlekkasje. De kommer til kort når du skal fikse urinlekkasje.

Eksempelet er ikke tilfeldig valgt. Livet selv kan vise oss at Ockhams barberkniv ikke alltid er det beste redskapet.

For å bruke et ordtak: Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet. Eller tankene.

Forenklet skjelett

For mange år sida satt jeg på en sykepleierskole og pugget latinske navn på knokler. Hånden og foten var de verste, med 26 knokler.

For å slippe ut litt damp, skrev jeg et innlegg i skoleavisa med et forslag til et forenklet skjelett. Foten var tilgodesett med en stor knokkel, tilpasset moderne fotformsko. Dette var på nittensyttitallet.

Forslaget mitt var jo egentlig i den gode tradisjonen av Ockhams barberkniv. Det vant likevel ingen tilslutning. Og godt er vel det.

Det er en jungel der ute

For livet selv roter det virkelig til. Zoologien, botanikken og biologien er på mange måter i en kreativ krisetid.

Gamle lærebøker inneholdt sirlige kart med klassifikasjonssystemer. Nå viser genteknologien at disse klart avgrensede systemene har store svakheter.

Arter med forskjellige ytre kjennetegn er likevel genetisk beslektede.  Arter glir over i hverandre.

Det er en jungel der ute, for ikke å si en tropisk regnskog, med myriader av hittil uoppdagede kryp som kravler på kryss og tvers av klassifikasjonssystemene.

Hvor slutter jeg?

Genetikerne har det ikke lettere. Det enkle bildet av DNA som en oppskriftsbok, og vi som de ferdig serverte rettene, roter seg til i et epigenetisk samspill mellom arv og miljø, for ikke å snakke om samspill mellom arter og den såkalte døde materien.

For hvor slutter jeg, og hvor begynner resten av verden? Er tarmfloraen en del av meg? Hudfloraen? Maten jeg spiser? Luften jeg puster?

Mye tyder på at de siste spørsmålene må besvares med usikre ja.

Hvor slutter mennesket, og hvor begynner omgivelsene? (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))
Hvor slutter mennesket, og hvor begynner omgivelsene? (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))

Enkle regler – komplisert spill

Likevel – zoologene, botanikerne og biologene har det enklere enn fysikerne. Livet utfolder seg komplekst og uoversiktlig, men kan sees som et stort spill.

Dette spillet har forholdsvis enkle grunnregler. Disse grunnreglene kan formuleres og barberes rene og enkle med Ockhams barberkniv.

Men biologer tar fysikk og kjemi, atomer og molekyler, for gitt. Det kan ikke fysikerne. Fysikerne forsøker å si noe meningsfullt om nettopp atomer og hva atomer er laget av.

Fysikernes store problem i så måte er at de er fysikere. For hva er en fysiker? Fysikeren er ett av de nesten uendelig komplekse resultatene av det store livsspillet.

Dypt behov

Dette livsspillet har frambragt menneskehjernen. Blant menneskehjernens store evolusjonære fortrinn er at den kan forenkle, kategorisere og abstrahere en rotete virkelighet.

Når Lee Smolin sier at han ønsker seg et syn på naturen som tillater ham å forstå både teorien for det veldig store og det mikroskopisk lite i samme begrepsapparat, lystrer han dette dypt nedlagte behovet som har gjort mennesket til en av evolusjonens store vinnere.

Med andre ord: Vår evne til å gripe og begripe verden med enkle, elegante teorier, blottlagte med Ockhams barberkniv, er til gagn for oss. Den har gitt oss luft under vingene, og mat på bordet.

Vi spør, elektronene svarer

Men teorier er stilisert virkelighet, tolket virkelighet, virkelighet i menneskets bilde. Og mennesket er selv en del av denne virkeligheten.

Naturvitenskapens innførte illusjonen av den objektive forskeren, som betrakter og observerer verden utenfra med sine eksperimenter.

Men som kvantefysikken har vist oss, så er dette et selvbedrag. Elektroner og andre små partikler påvirkes av våre observasjoner. Vi spør, og de svarer, men svarene avhenger av våre spørsmål.

Vi bygger oppover og nedover

Naturvitenskapen kan også sees som en høy bygning. Hver etasje har teorier og tolkninger. Etasjen over lager teorier basert på vedtatte sannheter i etasjen under, slik biologene tar fysikk og kjemi for gitt. Etasjene er abstraksjonsnivåer.

Hverdagsvirkeligheten er i den midterste etasjen på bakkenivå. Det er her vi bor til daglig.

Kroppene våre er laget for intuitivt å oppleve og tolke verden i denne etasjen. Det var her de første forsøk på naturvitenskap startet.

Så har vi bygget oss oppover og nedover. Den foreløpig øverste etasjen tilhører hjerneforskningen. Det endelige målet til hjerneforskningen er å forstå hvordan vi kan forstå.

Fysikere har derimot gravd ut nye etasjer nedover. Fysikeren prøver å forstå virkeligheten som hverdagsvirkeligheten hviler på.

Under kjellergulvet

Nå prøver fysikeren å hakke seg videre, ned til teorien for alt. Men hva får fysikeren se gjennom hullet i gulvet?

Fysikeren titter ned gjennom et hull i taket i den øverste etasjen. Fysikeren ser sine egne tanker, sine egne ønsker. Bygningen er som et stort hjul, uten begynnelse og uten slutt.

Jeg kommer til å fortsette å stille det dumme spørsmålet mitt. Jeg håper andre gjør det samme. Kanskje kan mange nok dumme spørsmål få hjulet til å rulle.