- Jag trivs best i öppna landskap, synger Ulf Lundell. Det gjelder nok også dagens hester, som både anatomisk og fysiologisk er tilpasset et liv på gresskledte sletter.

Men overraskende nok foretrakk hestens forfedre ikke slettelandskap.

Tennene avslører at hestens tidligste forfedre i Nord-Amerika for 55 millioner år siden spiste frukt og bær.

Senere, i eocen- og oligocen-epoken for 34 til 23 millioner år siden, levde hesteforfedrene av busker og blad.

Først for 18 millioner år siden, i miocen-tiden, dukket de første gressetende hesteforfedrene opp, i underfamilien Equinae. Det er fra denne underfamilien at moderne hester stammer.

Grei tilgang på mat

Det fantes store gressletter i Nord-Amerika flere millioner år før Equinae dukket opp. Men hestens forfedre klarte seg uten gress.

- Det virker som om hestens forfedre hadde grei tilgang på mat, og ikke trengte å våge seg ut på det åpne slettelandskapet for å spise, sier Matthew C. Mihlbachler, forsker og førsteforfatter i et nytt arbeid om hestens utvikling.

Men det må ha vært perioder da det evolusjonære presset for å spise gress var høyt. Det er etter en slik periode at underfamilien som den moderne hesten hører til, dukker opp.

Standardisert mål på tannslitasje

Det er hesteforfedrenes tenner som avslører dietten, og dermed også levestedet, slik den var for millioner av år siden i Nord-Amerika.

Høyden og skarpheten på tennene er et mål på slitasjen som de utsettes for i løpet av et dyrs liv. Denne slitasjen kalles for mesoslitasje, og indikerer hva slags mat dyret spiste, og hvilket miljø det levde i.

For å kunne måle mesoslitasjen til hestens forfedre nøyaktig, laget forskerne et standardisert mål på mesoslitasje. Det gikk fra høye og skarpe tenner til lave og butte tenner (se bilde).

Ved hjelp av det standardiserte målet, undersøkte forskerne alle fossilene til hestens forfedre i Det amerikanske museet for naturhistorie (American Museum of Natural History), nesten 6500 fossiler.

For å ha flere eksempler fra hver tidsperiode, analyserte de også fossiler fra Yales Peabody Museum.

Ikke jevn endring over tid

Å spise gress sliter mer på tennene enn blader og frukt. Det samme gjør sand og småstein som gjerne følger med i gresset når dyret beiter. Dermed trenger dyret høyere og skarpere tenner som ikke slites bort av maten.

Tidligere undersøkelser indikerer at hestens forfedre generelt gikk fra å ha lave og butte tenner til å ha høye og skarpe tenner, som dagens hester har.

Men den nye undersøkelsen viser at endringen i tannstruktur og diett hos hestens forfedre ikke foregikk jevnt over tid. Hestens forfedre hadde lenge lave og butte tenner.

Press for å leve i åpent landskap

- Til og med da den globale temperaturen sank, og gresslettene spredte seg på det amerikanske kontinentet, dro ikke hestens forfedre ut i åpent landskap for å finne mat, sier Mihlbachler.

Kun da det oppstod et sterkt evolusjonsmessig press for å søke mat ute på slettene, gjorde hestens forfedre det.

Først da fikk hestens forfedre høye og skarpe tenner for å kunne spise gress, og tilpasset seg et liv i åpent landskap også på andre måter.

Referanse:

“Dietary Change and Evolution of Horses in North America,” by M.C. Mihlbachler; N. Solounias at New York College of Osteopathic Medicine in Old Westbury, NY.