Hva er instinkt?

SPØR EN FORSKER: David Attenborough forklarer stadig rar oppførsel hos dyr med at den er instinktiv. Men hva er egentlig instinkt? Kan man i det hele tatt snakke om et slikt konsept?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

"Når små skillpadder setter ivei, er det instinktet som driver dem mot vannet (Foto: Flickr Creative Commons / TurtleDude)"

En skilpaddebaby stikker hodet ut av sanden. Den retter nesen mot havet og setter av gårde for å starte livet. Instinktivt.

Men hva er det egentlig som skjer i hjernen til den lille skilpadden? Hvordan vet den at den burde bevege seg mot havet? Med andre ord: hva er instinkt? Det er et spørsmål atferds- og evolusjonsbiologer har forsøkt å svare på i flere tiår.

Instinkt er et debattert og utskjelt begrep i både biologien og psykologien – men det kan være nyttig for en bedre forståelse av både dyrs og menneskers atferd.

Påvirkning utløser atferd

Den enkleste definisjonen på instinkt er atferd som er lik hos alle individer av en art og ikke lært hos enkeltindividet.

– Man vet ikke helt hva som skjer i hjernen når atferd utløses, men i grove trekk blir biologisk viktige stimuli registrert og tolket i den sensoriske hjernebarken.

Det forklarer Bjarne O. Braastad, professor i etologi, eller atferdsbiologi, ved Universitet for miljø- og biovitenskap på Ås.

– Hvis påvirkningen er av rett type, og dyret er i rett tilstand – det vil si at dyret ikke har viktigere ting å gjøre – vil en atferd utløses.

– Mange instinkthandlinger, særlig hos fugler og virvelløse dyr, kan utløses av såkalte nøkkelstimuli – enkle, karakteristiske signaler som det er viktig for dyret å reagere på.

– Det kan være for eksempel synet av et rovdyr, sterke farger hos giftige dyr, en make, et avkom, matkilder og så videre. Mange deler av hjernen kan være involvert, alt etter om atferden kan påvirkes av følelser og/eller hukommelse, forteller Braastad.

Fastlagte mønstre i hjernen

De første som forsøkte å definere og forklare instinkt var etologiens grunnleggere.

Konrad Lorenz, Nikolaas Tinbergen og Karl von Frisch jobbet i mellomkrigstiden nettopp med det å forklare hva som påvirker et dyrs atferd. I 1973 ble de tildelt Nobelprisen i fysiologi og medisin for arbeidet.

Gjennom forskjellige eksperimenter med fugler, både i fangenskap og i vill tilstand, viste de at visse typer atferd ble styrt at det de kalte et fastlagt atferdsmønster. I Lorenz tilfelle handlet det om hva nyfødte gjess tok seg til.

"Konrad Lorenz med sine gjess - som han arbeidet med hele livet. (Foto: Photobucket.com)"

Lorenz fant ut at en gåsunge ville knytte seg til det første objektet som beveget seg i nærheten av den rett etter at den ble født – det være seg en voksen gås eller en trekloss som ble trukket i en snor.

Ungen ville så være nervøs og urolig når objektet ble borte, for så å bli roligere dersom treklossen eller gåsemoren kom tilbake igjen.

Dermed konkluderte Lorenz med at å knytte seg til det første som rører seg var et fast atferdsmønster som skyldes hjernens reaksjon på bevegelse i minuttene etter klekking.

Denne reaksjonen ble kalt ”innate releasing mechanism”, eller medfødt utløsermekanisme.

Darwin var motstander

Lorenz og kollegenes arbeid fikk ikke være i fred lenge. På 1950-tallet ble så definisjonen av instinkt bestridt av biologer i både USA og Sovjetunionen.

I USA passet tanken om instinkt dårlig med ideen om et individ som står fritt til å forme sin egen fremtid, mens i Sovjetunionen mente man instinktiv atferd kunne hindre den tilpasningen til samfunnets behov som kommunismen krevde.

I år feires Darwins 200-årsdag. Hans evolusjonslære lever i beste velgående.

De amerikanske og russiske forskerne var imidlertid ikke de første til å kritisere konseptet. For selv Darwin nektet å definere instinkt i sin bok On the Origin of Species. Der skriver han:

“I will not attempt any definition of instinct. […] An action, which we ourselves require experience to enable us to perform, when performed by an animal, more especially by a very young one, without experience, and when performed by many individuals in the same way, without their knowing for what purpose it is performed, is usually said to be instinctive. But I could show that none of these characters are universal. A little dose of judgment or reason […] often comes into play, even with animals low in the scale of nature.”

Darwin mente altså at konseptet var for mangslungent til å kunne defineres. Og der finner vi det store problemet med konseptet instinkt: Hvordan kan vi være sikker på at noe ikke er lært?

Ikke noe klart skille

– Ta for eksempel fuglesang, sier Helene Lampe, professor i atferdsbiologi ved Universitetet i Oslo.

"Fuglesang er et godt eksempel på atferd som påvirkes av både instinkt og læring. (Foto: Flickr Creative Commons / Kevin Cole)"

– Om en fugl hører andres sang mens den vokser opp blant sine egne, så lærer den bare sin egen sang. Men om den vokser opp hos en fremmed art, dersom egget havner i feil rede, da kan de lære seg den andre arten sin sang.

Alt befinner seg derfor et sted mellom instinkt og miljø – ingenting er 100 prosent det ene eller det andre.

Braastad fra UMB mener man må skille mellom atferden i seg selv og hva som utløser den:

– Mange typer atferd er instinktive i form, altså hvordan atferden utføres. Men læring kan påvirke når denne atferden bør brukes.

Menneskelig læring hindrer instinkt

Én ting er dyr – vi kan godta at gjess og katter til en viss grad får valgmulighetene begrenset av instinktiv atferd. Men hva med mennesker? Er vi styrt av instinkt?

Svaret fra evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair ved NTNU er nei – og av samme grunn som i dyreriket:.

– De fleste evolverte atferdene – for eksempel genetiske mekanismer som hjelper oss med læring – kan påvirkes av miljøet.

– De har blitt utviklet nettopp for å behandle input fra miljøet. Holdningen innen evolusjonspsykologien er derfor at det knapt finnes noen relevante mentale mekanismer som ikke er avhengige av stimulering.

Læring er en stor del av et menneskes liv, og det er derfor kun i svært få tilfeller man kan snakke om instinkt med noen som helst relevans.

Men hva med babyers gripe- og sugerefleks? Eller det at vi instinktivt trekker hånden bort når vi brenner oss på ovnen?

– Det er reflekser. I tilfellet med hånden går det en nervebue fra smertereseptorer i hånden direkte til motoriske nerver, slik at signalet ikke behandles mentalt før atferden igangsettes – selv om det kort etter også behandles i hjernen, forklarer Kennair.

For ham er det derfor vanskelig å snakke om instinkt som et nyttig begrep:

– Å diskutere instinkt minner om det som foregikk i psykologien for 80-90 år siden. Det er ingen som gjør det lenger.

–  En gang var det en journalist som ville vite hva som kom til å skje om man puttet et steinaldermenneske inn i dagens samfunn.

Det er det samme som ville skjedd dersom man satte et nåtidsmenneske fra et stammesamfunn på Ny-Guinea inn i en vanlig norsk kontekst, forteller Kennair.

"Leif Edward Ottesen Kennair (Foto: NTNU)"

– Om personen var nyfødt ville det vært helt problemfritt, mens et eldre individ ville trengt noe mer tilpasning. Det ville allikevel gått helt fint, fordi personen ville respondere på kulturen – og ikke kun vært drevet av instinktene.

Dagligtalen henger ikke med

Dagens etologer og evolusjonsbiologer forsøker stort sett å unngå å bruke ordet instinkt. Men om konseptet instinkt ikke lenger brukes av etologene – hvorfor lever det da i beste velgående i dokumentarer og på Norge Rundt?

– Dagligtalen henger ikke helt med forskningen, forklarer Lampe.

– Et konsept man har forkastet fordi det er for unøyaktig blant forskere, kan fortsatt fungere i dagligtalen, når man ikke har like stort behov for presisjon.

For Kennair handler instinkt i dagligtalen om skillet mellom miljø og arv – et stadig tilbakevendende tema:

– Det er et av de store problemene for debatten. Enkelte har ikke plass til biologi i sine forklaringer – men det er nærmest ingen som ikke har plass til miljø.

Og når instinkt nesten alltid er påvirket av miljø, passer det dårlig for forskere å bruke begrepet.

Naturen kan være en del

Kennair mener imidlertid det er viktig å huske på at natur er en del av forklaringen.

– Ta for eksempel regler og normer som hindrer incest – slike finnes i nesten alle kulturer og samfunn. Det har også med evolverte mentale mekanismer å gjøre, men begrunnelsen som gis er at reglene er en del av kulturen.

– I slike situasjoner er det viktig å huske på at reglene kan analyseres ut ifra andre perspektiver.

"Professor Helene Lampe (Foto: CEES/UiO)"

Å forklare hva instinkt er handler derfor om å forklare hva som er lært og hva som er medfødt, hva som er refleks og hva som er planlagt.

Å sette slike skiller bastant har vist seg å være nytteløst, for overgangene er glidende. Hvordan etologene ser på konseptet har dessuten forandret seg i takt med samfunnsutviklingen.

– Synet på instinkt versus miljø har utviklet seg med samfunnet. Rett etter Darwin ble mye forklart som medfødt, mens det så kom under angrep med 1970-tallets sosiobiologi. I dag har pendelen svingt litt tilbake igjen, slik at man gjerne forklarer atferd som en kombinasjon av de to, forteller Lampe.

Så hva med den lille skilpadden som strever sin vei mot havet?

Der satte hjernebarken i gang en reaksjon på grunn av sanden, havluften eller en annen form for spesifikk påvirkning den fikk da den stakk hodet ut av skallet – og så la den på vei nedover mot vannkanten.

Hva han lærte på veien, er en annen historie.

Kilder:

Bateson, Patrick (2000) “Taking the Stink out of Instinct” I Steven og Hilary Rose (red) Alas, Poor Darwin: Arguments Against Evolutionary Psychology 

Darwin, Charles (1859) The Origin of Species

Powered by Labrador CMS