For tusenvis av år siden var vi ikke alene. Vi, Homo sapiens, har delt jorden med neandertalerne og de andre hominidene.

Men etter hvert fikk vi utkonkurrert de andre i menneskeslekten. Nå er det bare oss igjen.

Er det potensial for at vi selv kan spalte oss til andre utgaver slik at fetter-kusine-festen blir litt mindre ensom?

Det vil Tukan, en av våre lesere, gjerne vite. I en e-post til videnskab.dk-redaksjonen har han spurt:

«Evolusjonen gjør at det med tiden kan oppstå en ny art ut fra den arten vi som mennesker tilhører, Homo sapiens. Kan vi allerede nå se tegn på at dette vil skje? Og kan vi uten noen måte forutsi hvordan denne framtidsarten vil komme til å se ut og skille seg fra mennesket?»

Slik blir en ny menneskeart til

Teoretisk kan det oppstå en ny menneskeart, kanskje flere. Ingen arter er konstante, heller ikke mennesket. Genene våre muterer hele tiden, og hvis den genetiske forskjellen mellom ulike grupper blir stor nok, kan det oppstå en ny art.

Slik svarer Jesper Givskov Sørensen, som er professor i biologi ved Aarhus Universitet. Han legger imidlertid til at det likevel skal en del til før vi ser en ny type menneske.

– Mutasjoner i genene er drivstoffet i evolusjonen, men det er ikke nok til artsdannelse. Først når mutasjoner via seleksjon får fordelaktige egenskaper eller via tilfeldigheter har spredt seg til hele befolkningen, har man forutsetning for den genetiske forskjellen mellom befolkninger som kan føre til artsdannelse.

Mutasjonene skjer hele tiden. Det er derfor også feil å si at mennesket stammer fra apene. Vi har bare en felles stamfar. For apene utvikler seg også hele tiden, påpeker forskeren.

Nye gjester til fetter-kusine-festen

Hvis genetiske avvik skal være så store at de fører til en ny art, krever det at befolkningen er genetisk isolert. For eksempel at den lever på et relativt begrenset område.

Historisk har mennesket vært mer atskilt. Det har tidligere til det Jesper Givskov Sørensen kaller morfologiske forskjeller. Forskjeller i hudfarge, øyestilling eller nesenes bredde. Det man en gang kalte for raser.

– Selv om vi ser ulike ut, er det utrolig liten forskjell mellom mennesker. Når vi blander oss så mye som vi gjør i dag, reduserer vi den forskjellen som er igjen.

Sannsynligheten for artsdannelse reduseres i takt med globaliseringen.

– Så det er ikke noe nytt på trappene slik menneskearten ser ut akkurat nå. Det vil kreve at befolkninger var genetisk isolert i hundretusenvis av år for at vi kunne begynne å snakke om nye arter, forteller professoren.

Blir vi til fisk igjen?

I filmen Waterworld fra 1995 utvikler skuespilleren Kevin Costner gjeller og svømmehud mellom tærne. Mutasjonene tilpasser Costner til en våtere verden etter at polisen har smeltet. Kan man forestille seg at mennesket gjør det samme for å tilpasse seg klimaendringene?

Det avviser Sørensen.

– Hvis vi får bruk for en egenskap, utvikler vi den ikke automatisk. Det oppstår tilfeldig, som en ofte uperfekt løsning på et problem.

Sørensen tar oss med inn i forskerens mentale verksted. Her forklarer han hva artenes utvikling egentlig er.

– Evolusjon er litt som å bygge om en familiebil til en formel 1-racer. Man må få en tilfeldig del av gangen. Bilen må kunne kjøre raskere hver gang man oppdaterer den. Kanskje får du et tannhjul, men du trengte en skrue. Det gjør at du får bygget et ganske spesielt system noen ganger.

Et vesen kan – som bilen – ikke slippe unna utgangspunktet. Sjiraffen er et utmerket eksempel på merkverdig evolusjon. Den har strukket halsen sin høyere og høyere mot trærnes kroner i tusenvis av år. Det har betydd nerver som tar omveier på flere meter i halsen, forteller Sørensen.

– Evolusjon har ikke noen plan. Mens det i prinsippet er mulig at det kan skje en slik mutasjon som i Waterworld, er det veldig usannsynlig. Og så må man kunne bruke den til noe når den skjer. Hvis det nå er en i ørkenen som får gjeller, er det ganske unyttig, sier professoren.

– Det er mer sannsynlig at den som fikk gjeller, hadde en ulempe og døde sammen med mutasjonen.

Kulturell evolusjon i stedet for biologisk

– Det er helt klart noe i mennesket som gjør at evolusjonen vår oppfører seg annerledes. Man kan si at det er de samme mekanismene som i andre dyr, pluss kultur, sier Thomas Mailund, evolusjonsforsker ved Aarhus Universitet, i videnskab.dk-artikkelen Hvordan ser mennesket ut om en million år.

Kulturen kan faktisk skape et større press på evolusjonen enn naturen. Kunnskap om landbruket utkonkurrerte steinaldersamfunnene for tusenvis av år siden. Det var ikke fordi bøndene nødvendigvis hadde bedre gener. De hadde bare bedre teknologi.

Derfor er det også vanskelig å vite hvordan mennesket kommer til å se ut om en million år, påpeker Mailund. For det kommer an på hva oppfinnerne kommer opp med.

Det samme gjelder evolusjonen i dag. Vi tar på klær om vinteren i stedet for å utvikle kroppen. Når ozonlaget blir tynnere, bruker vi solkrem for å beskytte oss mot uv-stråling, sier Jesper Givskov Sørensen. Da dør vi ikke av hudkreft.

Velferdsstaten her i de rike landene i nord holder liv i barna og sørger for at flere har muligheter for å klare seg. Det setter – helt etter planen – en stopper for den biologiske konkurransen.

– Det skjer ikke en hel masse biologisk med mennesket, for vi har ikke behov for å endre oss fysisk. Men vi har behov for å endre atferd.

Men slik vil det ikke være hvis vi reiser ut i universet.

Lykkes det for den amerikanske forretningsmannen Elon Musk å etablere en koloni på Mars, er forutsetningene for evolusjon til stede.

Det kreves raskere endringer i den genetiske sammensetningen hvis man bare er hundre individer, sier Sørensen. Og derfra kan det gå fort.

Hvis det ikke er tilfeldig hvem som overlever – noen tåler kanskje kosmisk stråling bedre enn andre – vil man se en endring i mennesket. Men de skal endre seg relativt mye før det blir til en annen art.

– Framtidens menneskearter er kanskje høyere, lavere, mørkere eller lysere enn vi er nå, sier Sørensen.

Thomas Mailund spår at mennesket på Mars trolig vil bli lavere enn oss. Rombasene er små, og det blir dårlig tilgang på mat.

– På små isolerte øyer på jorden er det en tendens til at dyr blir mindre når det er knapphet på mat. Det så man blant annet på øya Flores, der både mennesker og elefanter ble mindre og mindre med tiden. Det samme kan man forestille seg kommer til å gjelde på Mars. Da vil Mars-boerne også bli mindre over tusenvis av år, sier Mailund.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.