Et nytt dataprogram kan hjelpe ulveforskerne kjenne igjen individuelle ulver bare på lyden. Norsk forsker er forsiktig entusiastisk til bruk av teknologien i vår villmark.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Å, er det Birgit som roper? Forskere har brukt et dataprogram til å kjenne igjen individuelle ulver på ulene deres. (Foto: Colourbox)
En tur i skogen er ofte sørgelig blottet for villdyrmøter, i hvert fall om du ikke er trent spesialist. Og selv for dem kan det være vanskelig å finne dyrene de skal registrere og studere.
Ulven er et godt eksempel: Det blir stadig het debatt om rovdyrets rett til å leve i norsk natur, og det blir ikke enklere av at vi ikke vet nøyaktig hvor mange ulv som er her.
Norske ulver streifer over grensa til Sverige og tilbake igjen litt som de føler for det, og det er dessuten notorisk vanskelig å telle sky rovdyr.
Men ulven lager lyd. Så hvorfor ikke bruke den?
Et dataprogram har nå analysert ulvehyl, både fra individuelle ulver og fra flokkens fellessang, og funnet ut nøyaktig hvilken ulv som lager de forskjellige lydene. Forskerne kunne kjenne igjen enkeltulver, kun ved hjelp av ulet, med 100 prosent nøyaktighet.
– Dette er veldig spennende resultater, og jeg ser absolutt en mulighet for at vi kan bruke noe sånt i fremtida, sier Petter Wabakken, forsker ved Høgskolen i Hedmark og norsk prosjektleder i det skandinaviske ulveregistreringsprosjektet SKANDULV.
Stor nøyaktighet for flokkuling og individuelle rop
Forskere fra Nottingham Trent University i Storbritannia testet et lydgjenkjenningsprogram på 67 ulvehyl fra ti individer tatt opp i Algonquin-parken i Canada.
Ulven der heter østlige tømmerulv, og er en litt annen variant enn den norske, som kalles vanlig ulv. Østlig tømmerulv er mindre, og lever typisk i mindre flokker, men atferden til de to ulvetypene er stort sett sammenlignbar.
Da dataprogrammet fikk individuelle hyl å jobbe med, klarte det å gjenkjenne den individuelle ulven 100 prosent av gangene.
Forskerne testet dessuten om programmet klarte å plukke ut individuelle ulver fra flokkuling.
Selv i et slikt sammensurium, og med bakgrunnsstøy fra elver og vind, identifiserte programmet riktig ulv med over 97 prosents nøyaktighet.
I Algonquin-parken i Canada strekker skogen seg så langt øyet kan se, og det kan være vanskelig å se ulven. Men ikke nødvendigvis å høre den. (Foto: Hanne Østli Jakobsen)
Både tone og volum spiller inn
Også tidligere forskere har studert ulvens ulinger, og brukt den til å identifisere individer. En studie britene refererer til klarte å identifisere riktig ulv med 76 prosents nøyaktighet, eller i tre av fire tilfeller.
Et problem har vært at tidligere studier bare har brukt frekvensen, altså hvilken tone ulven uler i.
Annonse
Denne gangen har britene også inkludert volumet – hvor høyt ulven synger – i analysen. Det er antageligvis det som har gjort utslaget. Det er nemlig først nylig at forskerne har oppdaget at volumet på ulvehylet kan være et individuelt kjennetegn.
– Det er litt som språk: Om du legger trykket i setningen på forskjellige steder, lager du forskjellige lyder, sier Holly Root-Gutteridge, en av forskerne bak studien, i et intervju hos BBC News.
Nyttig for forvaltning og forskning
I Skandinavia overvåkes ulven i forskningsprogrammet SKANDULV. Ifølge den nyeste rapporten fra prosjektet var det registrert mellom 48 og 57 ulver i Norge i januar i år. Et sted mellom 38 og 41 av dem var kun observert på norsk side.
Kan britenes program hjelpe til med å presisere de tallene ytterligere? Wabakken tror det – i fremtiden:
– Forskerne har noen viktige poenger og de har gjort noen viktige oppdagelser. Det kan være nyttig, både for forvaltning og også for forskningen, sier han.
– Vi vet for eksempel lite om overlevelse i valpekullene som blir født. Om det også er mulig å skille valpene på lyden, kan det gjøre at vi kan følge flokkene mye bedre på sommerstid og lære mye om overlevelse.
Om sommeren ligger det nemlig ikke snø på bakken, og forskerne følger gjerne spor i snøen for å finne ulvene. Med en mikrofon utenfor hiet og et program som kjenner igjen valpene på lyden kan kanskje ungene følges enklere.
Om det er mulig å kjenne igjen unge så vel som voksne på lyden, kan det hjelpe oss finne ut av hvilke unger som overlever i flokken. (Foto: Colourbox)
Stillhet er et problem
Ulveforskeren har imidlertid noen reservasjoner. Han synes for eksempel det er rart at britene ikke refererer til noen av Fred Harringtons studier i artikkelen. Harrington er verdensledende når det gjelder ulver og ulveuling, og ville vært naturlig å lene seg på i analysen.
Annonse
Dessuten har lydbasert registrering en åpenbar ulempe: Det hender – og ikke så rent sjelden heller – at dyra holder kjeft.
– Det er ikke slik at ulver uler til faste tider, når vi vil ha opptak. Man kan iblant provosere dem til å svare, om man uler selv, men ofte velger de ikke å svare, påpeker han.
Enorme norske revir
– Et praktisk problem i Norge og Skandinavia er også at våre ulver bruker rekordstore arealer. I de områdene de har sett på i Canada vil de kanskje ha åtte flokker i områder der vi bare har én, sier Wabakken.
De største norske flokkene har et revir som dekker nærmere ti mil i luftlinje, forteller ham. Da er det ikke bare å sette ut en mikrofon et vilkårlig sted, og håpe at en ulende ulv streifer forbi sånn noenlunde regelmessig.
– Det er dessuten viktig at du vet det er ulv du teller, og ikke hund. Polarhunder uler også. Dette programmet skiller ulvene fra hverandre når man vet det er ulv man hører på, men i det daglige kan det være et vel så stort problem å skille ulv fra hund, sier Wabakken.
– Jo flere metoder, jo bedre
I dag registreres norsk ulv både ved at forskerne følger sporene deres på snø, ved hjelp av DNA fra avføringsprøver og ved hjelp av radiomerking av noen individer. Wabakken tror lydregistreringer kan bli en fjerde metode å holde oppsikt med og lære nytt om rovdyrene.
– Så riktige tall som mulig på antall dyr er viktig å ha i bunn når man diskuterer forvaltning, bevaring og konflikter av ulv. Det å telle dyr er ikke alltid like lett, så jo flere uavhengige metoder du kan benytte deg av, jo mer pålitelige tall får du, sier han.
Slike programmer vil antageligvis aldri erstatte forskere som vandrer ut i skogen og risper seg til blods på kvister for å undersøke hva som finnes der ute. Men det trenger de heller ikke.
– Dette vil aldri bli den eneste metoden, men jeg tror det kan bli et viktig supplement til måten vi jobber på i fremtiden, avslutter Wabakken.
