Genteknologi i garasjen

Drew Endy er geningeniøren som tar genteknologien til garasjen. Med non-profit-foretaket BioBricks vil han gjøre syntetisk biologi til allemannseie.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I dag kan vi få en banan til å lukte peppermynte og vi kan få peppermynte til å lukte banan.

Om noen år har du kanskje et lite apparat hjemme hos deg selv som lager akkurat den parfymeduften du vil ha ved hjelp av forskjellige bakterier.

Eller du kan spise et middel som gjør at du bare med et blikk på avføringen din og hvilken farge den har, kan konstatere om du er syk og hvilken sykdom du lider av.

Byggesteiner

Drew Endy har startet non-profit foretaket BioBricks sammen med forskerkolleger ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Dette foretaket gjør noe helt nytt.

Grunnideen er at biologiske deler  - altså DNA-sekvenser - som kan brukes til å bygge organismer med nye egenskaper, skal være tilgjengelige for alle.

Han har tro på at teknologien kan brukes til en rekke nyttige formål. Endy ser for seg at DNA-byggesteinene for eksempel kan sette noen i stand til å lage fremtidens malariamedisin enkelt og rimelig.

Andre frykter at det vil gjøre verden enklere for bioterrorister.

Tidligere denne måneden var Andy i Oslo for å snakke om syntetisk biologi, invitert av Bioteknologinemnda sammen med Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo (UiO) og stiftelsen Fritt Ord.

Revolusjon

– Syntetisk biologi vil revolusjonere måten vi jobber med biologisk materiale på, sa Endy i sitt foredrag.

Det mener han først og fremst vil skje gjennom en genteknologisk verktøyrevolusjon. Mye handler ganske enkelt om standardisering av deler - av verktøyet som behøves for å utføre jobben, og av arbeidsmetodene som benyttes.

Geningeniøren avfeier ikke at man bør ta sikkerhetshensyn. Han ønsker ikke at militære skal få benytte syntetisk biologi. Men han lar mer enn gjerne ungdommer få slippe løs med reagensrørene.

Det har han selv tatt initiativet til – og lyktes stort.

Ungdom bygger gener

Endy er nemlig mannen som har inspirert hundrevis av ambisiøse ungdommer i USA, Europa og Asia til å kaste seg over de nye mulighetene som skapes gjennom syntetisk biologi, og delta i iGEM (International Genetically Engineered Machine competition).

Dette er en internasjonal konkurranse i syntetisk genbygging, hvor studentene som deltar må ha midler til å bestille et sett med biologiske deler, og deretter utfordres til å sette dem sammen i levende celler med helt nye egenskaper.

Det hele begynte med et sommerkurs ved MIT i 2003, der en gruppe studenter lærte hvordan de kan få celler til å blinke.

Nå i 2010 var 130 ulike studentteam påmeldt iGEM, men ingen norske. Teamene kan vise fram alt fra bakterier som lager bananlukt til biosensorer for arsenikk.

En gruppe studenter ved Stockholms universitet har som mål å hjelpe pasienter med hudsykdommen vitiligo, som rammer 1–2 prosent av verdens befolkning.

Ungdommene som deltar i iGEM-konkurransen har bare i 2010 lagd 1 500 nye gensekvenser. Alt de lager deler de med hverandre i tråd med “open source”-prinsippet.

– Over hele verden finnes det nå forskergrupper som holder på med dette. Jeg ser at dette er en måte der både studenter og lærere lærer noe nytt og produserer god vitenskap, sa Endy da han var i Oslo.

Få reagerer

Sissel Rogne, direktør i Bioteknologinemnda, fulgte opp Endys innlegg:

(Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

– For noen år siden hadde vi en bred debatt om hva genteknologien kunne utvikle seg til. Mange var redde og krevde forbud. Nå er vi kommet dit at vi faktisk kan lage syntetisk liv, og knapt noen later til å reagere, konstaterte hun.

Sammen med Lars Ødegård, leder i Bioteknologinemnda, har hun skrevet kronikken Genteknologi på postordre (Aftenposten), som er meget kritisk til utviklingen.

Professor Inger Sandlie ved UiO var også med i diskusjonen med Endy. Hun tror at “å bestille gener i posten” kommer til Norge ganske snart. Allerede neste år kan det dukke opp kurs i syntetisk biologi ved norske universiteter, mener Sandlie.

Endy spurte seg selv:

– Hva blir genteknologien til den dagen vi er i stand til å praktisere alt vi nå forestiller oss og enda mye annet?

Han svarte:

Drew Endy fortalte 150 tilhørere ved UiO om de nye mulighetene syntetisk biologi gir. (Foto: Olve Moldestad)

– Jeg vet ikke.

Kamp mot mygg

– Jeg vet at jeg står for noe som er veldig omstridt blant dagens biologer, sier Endy.

Det er mye av årsaken til at han i stedet har vendt seg til helt unge forskere.

– Unge studenter har en bedre evne til å gripe dette nye enn etablerte forskere, sier han.

– Ta en sykdom som malaria. I dag lages den mest effektive medisinen mot malaria av det kostbare plantestoffet artemisinin, som vi nå endelig er i stand til å få gjærceller til å lage kunstig. Prisen for denne forskningen er 25 millioner dollar.

– Problemet er bare at malariamyggen raskt vil bli resistent mot artemisinin. Kanskje har vi pengene som behøves for å fortsette et kostbart kappløp med myggen. Men har vi alle forskerne som må til for å gjøre det?

– Jeg tror dette kanskje kan løses mye smartere og enklere ved hjelp av syntetisk biologi, sier han.

Mer miljøvennlig energi

Mye i verden har gått framover de siste 30 årene. Men innen genteknologien har det i virkeligheten skjedd lite i løpet av de siste tiårene, mener amerikaneren.

– Tenk på hvilke fantastiske fremskritt som er gjort innen IT i løpet av 30 år. Innenfor genkonstruksjon befinner vi oss fortsatt på hullkort-stadiet. Nå er tiden inne for å gå videre, mener Endy.

Han tror mye vil skje raskt de nærmeste årene framover.

– Om ti år kan brødgjær hjelpe oss med å produsere en rekke produkter vi i dag må bruke planter til. Syntetisk biologi kan gjøre mange produkter mer miljøvennlige. Kanskje kan vekster med nye og rekonstruerte egenskaper løse verdens energiproblemer.

Sissel Rogne mener Endy utfordrer oss. Likevel sier hun:

– Jeg frykter ikke selve teknikken syntetisk biologi. Får vi en opplyst debatt om temaet, tror jeg vi kan reagere riktig på dette.

Rogne mener det verste som kan skje er at vi ikke snakker om det.

Powered by Labrador CMS