Larven av løvskognonnen (Lymantria dispar) har begynt å oppføre seg rart.

Når sola stiger over skogen, klatrer hun ikke ned fra stammen for å gjemme seg i et hull i barken eller i jorda, slik det sømmer seg for en som lett kan bli spist av mus eller biller.

Nei, hun klatrer isteden søvngjengersk opp mot toppen av treet. Der oppe fortsetter hun å gumle i seg av løvverket, som om det fortsatt var natt. Så svelger hun sin siste bit og dør. Hva har skjedd?

Tretoppsyken

Larven er infisert av et virus som har tatt kontroll over henne. Tyskerne kaller det Wipfelkrankheit, tretoppsyken. Og løvskognonnen lever i de tyske skogene, og andre steder i Mellom-Europa og Nord-Amerika.

Tretoppsyken har vært kjent i over hundre år, men nå har amerikanske forskere funnet ut hvordan viruset tar kontroll over løvskognonnen.

Styres av gen

Larven gjennomgår opptil fem hamskifter, adskilt med perioder av vekst og omdanning, før den blir sommerfugl. Før hvert hamskifte slutter larven å spise. Prosessen styres av et hormon.

Dette hormonet blir hemmet av et gen fra et stavformet virus som kalles baculovirus. Dermed fortsetter altså larven å spise, og klatrer i tillegg til topps for å dø.

[gallery:1]

Dråpesmitte

Men hvorfor til topps? Når larven dør, går den i oppløsning og blir en seig væske. Væsken er full av baculovirus.

Når det regner, drypper væsken ned på løvverket og infiserer friske larver. Slik klarer viruset å spre seg ved å ta kontroll over vertsorganismen, for så å la det naturlige forfall og denne spesielle varianten av dråpesmitte sørge for resten.

Døden i en brusflaske

For å finne ut av denne mekanismen, laget forskerne et forsøk der larvene ble lagt inn i brusflasker med netting som de kunne klatre i.

Så infiserte de larvene med to varianter av baculoviruset. Den ene varianten hadde genet som heter egt, den andre ikke.

I begge tilfelle døde larvene av viruset. Men bare virus som hadde egt-genet, fikk larven til å klatre.

Disse resultatene viser at gener også kan kode egenskaper i andre organismer enn den genene kommer fra, slår forskerne fast i artikkelen som publiseres i tidsskriftet Science.

Referanse:

Kelli Hoover, Michael Grove, Matthew Gardner, David P. Hughes, James McNeil, James Slavicek: A Gene for an Extended Phenotype, Science, Vol 333, 9. september 2011, s. 1401