Er dette en ny art for vitenskapen, eller er det bare en variasjon hos en art vi kjenner fra før?

Dette er et typisk spørsmål i laboratoriet til oss som sitter med individer hentet fra et område som er lite undersøkt. Hvis vi finner ut at individene representerer en ny art, starter prosessen med å gi arten et navn. Vi må beskrive en art som ny for vitenskapen.

• Les også: Hva er egentlig en art?

Et eksempel som kan illustrere prosessen med å gi arter nytt navn, er flerbørstemarken Scalibregma hanseni som vi beskrev i 2014. Sammen med Eivind Oug og Jon Kongsrud hadde jeg jobbet med flerbørstemark fra dype deler av Norskehavet.  

Norske havområder skjuler mye uoppdaget. En velkjent art fra kyst- og sokkelområder er Scalibregma inflatum som Heinrich Rathke beskrev i 1843. Da vi hadde mye nyinnsamlet materiale fra det kalde vannet i dyphavet på kontinentalskråningen, så vi at individene fra dette området tydelig skilte seg ut fra S. inflatum gjennom morfologiske forskjeller, det vil si forskjeller i form, størrelse eller struktur.

Vi tok bilder og laget tegninger og en detaljert beskrivelse av artens ytre morfologi. I dette tilfellet var S. inflatum nylig rebeskrevet så det fantes en moderne og nøyaktig beskrivelse å sammenligne med.

Oppdagelsen

For mange høres det nok eksotisk ut å beskrive arter som er nyoppdaget og hittil har vært ukjent for vitenskapen. Vi beskriver en ny art når kunnskapen om det biologiske mangfoldet krever det eller når kunnskapen om de artene vi har kjent, viser at det er biologiske forskjeller som gjør at vi må skille en art fra en annen.

Det å beskrive en art som ny vil ofte bety at vi endrer oppfatning av en kjent art. For å kunne skille den nye og den kjente, den «gamle» arten, fra hverandre, må gjerne den kjente arten beskrives på nytt med den oppdaterte kunnskapen som gjør at vi kan skille den gamle fra den nye arten. Vi gjør en formell rebeskrivelse av den gamle arten.

Et viktig poeng med å oppdage og beskrive en ny art, er at det nye er selve oppdagelsen. Arten har vært i naturen lenge. Det er ikke det at den plutselig har oppstått som gjør at vi finner en ny art. Det ser vi når vi finner nye arter på steder som er godt undersøkt. I andre tilfeller dukker nye arter opp på steder som aldri er undersøkt, eller som er dårlig undersøkt. De har «alltid» vært der, det er bare vi som ikke har funnet dem enda.

Arten får et nytt navn

Og når vi først hadde funnet det vi mente var en ny flerbørstemark fra de dype delene av Norskehavet, måtte vi finne ut hva den skulle hete.

Det å gi en art et vitenskapelig navn betyr at vi må følge et sett med regler. De kalles nomenklaturreglene og er nedfelt i «Den zoologiske koden» (The International Code of Zoological Nomenclature). Et navn skal være på latin, etter tradisjonen den svenske naturforskeren Carl von Linné startet i 1758. Vi har en art som hører hjemme i slekta Scalibregma som skal ha et nytt navn. Nå starter prosessen.

Forskningslitteraturen forteller at det ble beskrevet en art av Gerhard Armauer Hansen med navnet Scalibregma abyssorum. Dette navnet ble av naturforskerne som kom etter Hansen betraktet som morfologisk variasjon av S. inflatum. Vi sier at navnet Hansen introduserte ble et synonym til S. inflatum. Dette kompliserer prosedyren. Da må vi undersøke de originale individene til Hansen også, ikke bare de artene vi kjenner godt. Hansen laget et godt navn for arten. Den lever nemlig i dyphavet, i det man kan kalle en abyss.

Oppkaller etter trekk eller for å hedre

Det viser seg at Hansens originale individ for S. abyssorum ikke stemmer overens med beskrivelsen hans. Her må det ha skjedd noe med materialet i tidens løp. Beskrivelsen til Hansen fra 1879 er ikke detaljert nok til at vi kan si om vår nyoppdagelse er identisk med hans S. abyssorum. Konklusjonen blir at vi må gi vår art et nytt navn. For å hedre Hansens arbeid med flerbørstemark i Norskehavet og denne ene arten hvis navn forblir ubesvart, velger vi å kalle opp vår nye art etter Hansen, Scalibregma hanseni.

• Les også: Rumpehumor og forskersjalusi avsløres i navn på arter

Et godt prinsipp ved å sette navn på nye arter er å gi de et navn som peker på en karakteristikk ved arten. Da er et morfologisk trekk som brukes til identifikasjon, en god idé. Dette ble gjort da flerbørstemarken Ampharete undecima ble beskrevet. Tom Alvestad, Jon Kongsrud og Katrine Kongshavn valgte å gi arten navn etter det latinske ordet for elleve, og viser til de elleve karakteristiske børstesegmentene i bakkroppen.

Tar vare på originaleksemplaret

De originale individene som brukes til å lage en beskrivelse av en ny art kalles for typer. Disse er svært viktige og skal oppbevares i de vitenskapelige samlingene til et offentlig museum. Universitetsmuseene i Norge har mange typer i sine vitenskapelige samlinger. Det gjorde at det var enkelt for oss å studere originalindividet til Hansen som befinner seg ved Universitetsmuseet i Bergen.

Typene er en referanse og dokumentasjon til den beskrivelsen som publiseres når en ny art beskrives. Blant typematerialet plukkes ett individ ut som navnebærer. Dette kalles holotypen. Det er det ene individet som en beskrivelse bygger på, og som er referanseindividet til selve navnet arten får.

De øvrige individene som ligger til grunn for beskrivelsen, paratypene, brukes for å beskrive en morfologisk variasjon til arten. Ved at det er ett individ som er navnebærer, vil det fortsatt være referanse hvis det på et senere tidspunkt skulle vise seg at typematerialet inneholder flere arter. Da vil holotypen være utgangspunkt for en revisjon, eller ny beskrivelse, av arten og avgrensing til nye arter.

Hvor arten kommer fra

Hvor arten kommer fra eller har oppstått kan vi finne ut ved å studere evolusjonære prosesser. Poenget i denne sammenhengen er hvilket geografisk område individene som ligger til grunn for beskrivelsen, er hentet fra. Dette stedet er typelokaliteten, den lokaliteten individene er samlet inn.

Dette er viktig. Spesielt når vi nå også bruker genetisk karakterisering i tillegg til den morfologiske. DNA strekkoding kan være en slik genetisk karakterisering og er til stor hjelp, i tillegg til de morfologiske beskrivelsene for å avgrense mot andre arter.

Vi ser ofte at arter beskrevet med stor morfologisk variasjon på 1700- og 1800-tallet, består av flere ulike arter. Ofte er de opprinnelige beskrivelsene basert på individer fra ulike steder over store geografiske områder. Når det beskrives nye arter og det dermed gjøres avgrensninger av andre arter, er det av stor betydning å gjøre en rebeskrivelse av det opprinnelige navnet basert på individer fra typelokalitet. Det bidrar til at vi kan være mer presise i vår kunnskap om biologisk mangfold. Arbeidet med DNA strekkoding i regi av Norwegian Barcoing of Life (NorBOL) er viktig i denne sammenheng. På samme måte er kartleggingsprosjektene gjennom Artsprosjektet hos Artsdatabanken viktige ved at typelokaliteter kan besøkes på nytt, samt innsamling av et rikt materiale for sammenligning av arter.

Skjult biologisk mangfold

Arter vi ikke kan skille fra hverandre ved hjelp av morfologiske kjennetegn, men der den genetiske forskjellen er så stor at evolusjonen åpenbart har skilt artene fra hverandre, kaller vi kryptiske arter.

Selv om vi ikke kan se morfologisk forskjell på artene finner vi ofte forskjeller i levevis og habitatvalg. Vi kan beskrive og sette navn på slike arter også, selv om vi da står igjen med en utfordring med å si noe mer om utbredelse og forekomst.

Viktig kunnskap

Kunnskap om det biologiske mangfoldet betinger at vi vet hvilke arter vi har og i hvilke leveområder hver enkelt art lever.

Denne kunnskapen er viktig for at vi skal forstå mekanismene i naturen og samspillet mellom arter, biologiske og abiotiske, eller ikke-levende, faktorer i artenes leveområder.

Men det er også viktig for å forstå hvordan mennesket påvirker dette samspillet.