Kryptozoologi er fagfeltet som forsøker å skaffe oversikt over dyr som muligens eksisterer.

Tanken går fort til yetien, bedre kjent som den avskyelige snømann. Den er blitt forsøkt dokumentert av entusiaster med ryggsekk og kamera i årevis.

Men slike fantaster ødelegger for den virkelige kryptozoologien, mener Torfinn Ørmen, førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo:

– Det trenger ikke være helt sinnssyke historier for at noe skal tilhøre kryptozoologien. Hva som er spektakulært, avgjøres jo bare av det vi er vant til å se, sier han.

Latterliggjort jungelhest

Kryptozoologiens mest berømte oppdagelse, og beviset på at fantastiske skapninger kan være sanne, er okapien.

– Da europeiske oppdagelsesreisende tok med seg hester som pakkdyr inn i Afrika på 1800-tallet, ble ikke pygmeene de traff overrasket over å se de store dyra. Det burde de blitt, for hester finnes ikke i Afrika, forteller Ørmen.

Pygmeene var altså vant til å se dyr som lignet på hesten – men hva var det de hadde møtt på? Guvernøren i det som i dag er Uganda, Sir Harry Johnston, snakket med de lokale stammefolkene, og han begynte å mistenke at det faktisk fantes en hest der inne blant trærne.

– Johnston lette etter dyret i 40 år, men han ble møtt med enorm motstand og latterliggjøring i Europa, sier Ørmen.

– Alle de etablerte vitenskapsfolkene regnet med at dette dyret bare var sludder. Hvordan kunne det eksistere noe slikt? Johnston snakket nemlig om en hest, og hester er ikke jungeldyr, så det måtte være oppspinn.

En sjiraff av den gode, gamle typen

Men i 1901, da Johnston for første gang fikk skallen etter et av disse jungeldyrene mellom hendene, viste det seg at han både hadde rett – og fullstendig feil.

Visst levde det et stort hestelignende dyr i Ugandas skoger. Men noen hest var det ikke.

– Skallen hadde en helt spesiell tanngard, og den hadde små og veldig spesielle horn. Slike horn finnes bare på ett annet dyr: sjiraffen. Det var rett og slett den første korthalsede sjiraffen – og den eneste andre nålevende sjiraffarten – han hadde oppdaget, forteller Ørmen.

Fossiler hadde vist at andre typer sjiraffer en gang vandret rundt i Afrika, sjiraffer som var mindre enn dem vi er vant til å se, og som hadde kortere hals. Men at en slik ”fossil” sjiraff skulle vandre ut av skogen, lys levende, var det ingen som hadde sett for seg.

– Tidligere fantes det en internasjonal kryptozoologiforening, og den hadde en okapi som logo. Okapien er dyret som ingen offisielle fagkretser trodde kunne eksistere, men som viste seg å være der, og dessuten være mer spennende enn man kunne ha forestilt seg, sier Ørmen.

Kan svaneøglemyte være nesehorn?

Kryptozoologien kan deles inn i tre deler:

For det første handler det om dyr som kanskje eksisterer i det hele tatt. Her har vi for eksempel okapien.

Den andre delen av kryptozoologien handler om dyr som har eksistert, men som ikke eksisterer lenger. I denne gruppen finner vi teoriene om plesiosaurer, svaneøgler, som har overlevd i innsjøer.

– Her har du for eksempel historiene om Mokele mbembe, en plesiosaur som visstnok skal leve i jungelen i Kongo. Men beskrivelsene fra lokalbefolkningen tilsier at dette kanskje ikke er en svaneøgle, men heller en ny og ukjent type nesehorn, sier Ørmen.

Mokele Mbembe beskrives som grå, litt klumpete, med kraftige bein, lang hals og med horn foran på hodet. Av disse kjennetegnene er det bare ett – den lange halsen – som peker i retning av svaneøgle.

De andre kan like gjerne være beskrivelsen av et nesehorn.

– Saken er jo at om det er et nesehorn, enten det er en variant av sort nesehorn – som er det mest sannsynlige – eller om det er en helt ny art, så er det sensasjon i seg selv, for det er ingen nesehorn i den delen av Afrika, påpeker Ørmen.

Leoparder i Storbritannia

Den aller siste delen av kryptozoologien handler om dyr som vi vet eksisterer, men ikke der folk rapporterer at de ser dem.

– I denne gruppen finner du historiene om leoparder i Sør-England. At leoparder har rømt fra fangenskap i Storbritannia, og at to kan ha møttes og fått et par unger, det er slettes ikke utenfor det som er sannsynlig, forteller Ørmen.

– Men selv om det kan ha levd noen store kattedyr i visse deler av Storbritannia, har det vel aldri vært nok individer til å etablere en bestand. Så de er mest sannsynligvis borte i dag – om de i det hele tatt har eksistert.

Den mest sannsynlige kryptiden

At kryptider – den offisielle betegnelsen på arter som ikke er bekreftet av vitenskapen – blir anerkjent som ekte arter, er ikke helt uvanlig. Både kjempeblekkspruten og fjellgorillaen er eksempler på arter som en gang ble sett på som fabeldyr.

Men iblant vandrer arter også den andre veien. Ta for eksempel pungulven:

– Pungulven, et rovdyr som levde i Australia og Tasmania, ble sett på som skadedyr av europeiske bønder som slo seg ned på kontinentet, for den tok mye sau. Og innen pungulven ble fredet, hadde bøndene tatt livet av så mange av dem at bestanden ikke klarte å komme seg igjen, sier Ørmen.

Det siste kjente eksemplaret av pungulv, et individ ved navn Benjamin, døde i fangeskap på 1930-tallet, og pungulven er altså utryddet. Eller?

– Det kommer altså stadig historier om pungulver som skal ha overlevd i villmarken. Tasmania er en stor øy, og pungulven er nok en av de mest sannsynlige kryptidene, og den vi alle håper har overlevd, sier Ørmen.

Glassmanetblekkspruten

Dersom du ønsker å finne nye arter, og du vil finne større beist enn biller, er imidlertid ikke på landjorda du har best odds. For mens mesteparten av jordens areal både er kartlagt og bebodd, har vi bare undersøkt rundt ti prosent av havene.

Så sent som i 2003 meldte BBC om en 12 meter lang klump av biologisk materiale som var skylt opp på en strand i Chile. Forskerne er fortsatt ikke sikre på hva det egentlig var snakk om. Dermed er det et typisk eksempel på dyr som havner inn i kryptozoologiens rekker, før den eventuelt kan bekreftes nærmere.

– Der nede i dypet finner vi ting vi ikke aner hva er, og det skjer stadig. Blant annet har det vært observert en type blekksprut som er gjennomsiktig, og som har omtrent den samme konsistensen som en manet, forteller Ørmen.

Han forklarer at en gjennomsiktig blekksprut egentlig er ganske logisk, rent evolusjonsmessig. Spermhvalen, som spiser blekksprut, finner nemlig bytte sitt ved hjelp av ekkolokalisering. Det ekkoet går rett gjennom en gjennomsiktig kropp – og blekkspruten kan på den måten gjemme seg i det åpne havet.

– Det hender at slike blekkspruter havner i tråla når man fisker etter for eksempel dyphavsreker. Men med den konsistensen går den rett gjennom maskene og blir ødelagt. Dermed har vi ikke fått studert disse skapningene ordentlig ennå, sier Ørmen.

– Men de er forferdelig spennende dyr!

Ingen uhyrer i Loch Ness

Det de fleste av oss forbinder med kryptozoologi, er allikevel folk med sølvfoliehatter som leter etter dinosauren Nessie langs bredden av Loch Ness. Kan det være en kime av sannhet også bak slike berømte historier?

– Loch Ness-myten er jo avkreftet i det vide og det brede, men det vil alltid være noen konspirasjonsteoretikere som tviholder på sin forklaring, sier Ørmen.

I Nessies tilfelle finnes det faktisk gode forklaringer på hva de omstridte fotografiene av sjøuhyret egentlig viser.

– Et av bildene ser ut til å vise en brugde. Man kan se den karakteristiske bøyde ryggfinnen, og kjølevannet fra snuta, som brugda gjerne holder rett under havoverflaten, stemmer helt med det bildet viser, forteller Ørmen.

– Et annet bilde ser ut til å vise en grindhval. Så kan man jo spørre seg om hva en hai og en hval gjør i en innlandssjø, men det er fortsatt en mer sannsynlig forklaring enn en dinosaur, påpeker han.

Støren Nessie?

Om Nessie faktisk er en samlebetegnelse for diverse havdyr som har forvillet seg inn i sjøen, må disse dyrene på en eller annen måte ha vandret opp elven Ness. Og en av historiene som gir liv til Nessie-myten handler om nettopp om ”noe stort og krokodillelignende” som ble observert på vei opp elva en gang på 1930-tallet.

– Det var en kvinne som så et eller annet dyr fra dekket av en båt, og hun beskrev at det hadde store skjell på ryggen, og noen hoggtannlignende greier stikkende ut av munnen. Det var dessuten enormt, sa hun. Den beskrivelsen passer perfekt med et høyst reelt dyr, sier Ørmen.

Det dyret heter stør, og flere størarter lever i dag i store deler av Europa.

– Støren har lange følehorn under nesen, den har en litt krokodilleaktig snute og store skjell, og den kan bli opptil seks meter lang. For øvrig er støren en av de få dyrene som kunne overlevd i det kalde vannet i Loch Ness, for den har veldig lav forbrenning, og blir veldig gammel, påpeker Ørmen.

Ville ikke trodd på blåhvalen

– Kryptozoologi er jo tverrfaglig, man må basere seg på et litt bredere kildemateriale enn i den vanlige zoologien. Man får for eksempel veldig mange opplysninger fra folklore, og til og med fra lokale myter. Noen av dem holder vann, som okapien, og noen viser seg å være bare tull, forteller Ørmen.

– Det hadde jo vært kjempegøy om det var en størbestand i Loch Ness, men det er det nok ikke. Folk har kjørt manngard med ekkolodd over sjøen, og vi ville ha funnet dem om det var noe der. Så den har nok enten vandret ut igjen den veien den kom, eller rett og slett dødd.

– Nei er jo også et svar i kryptozoologien, på samme måte som på alle andre fagfelt, selv om det er vanskelig å få Bigfoot-tilhengerne til å godta det, påpeker han.

For Ørmen er yeti-fantastene like frustrerende som fanatiske Tea Party-konservative må være for moderate amerikanske republikanere.

–Jeg har ennå til gode å møte en biolog som ikke er interessert i kryptozoologi, men de fleste snakker ikke så veldig høyt om det, for det er veldig mange der ute som ødelegger med historier som helt åpenbart bare er oppspinn, sier han.

– Men hva som er spektakulært, bestemmes jo mest av hva som tilfeldigvis lever på jorda i dag. Ta sjiraffen og blåhvalen, for eksempel: om de ikke fantes, så hadde vi aldri trodd på dem heller.

–––

Torfinn Ørmen holder det populærvitenskapelige foredraget ”Sjøormer og avskyelige snømenn – dyr som kanskje finnes?” på Naturhistorisk museum i Oslo, søndag 27. januar