Hvilke arter finnes i Europa og hvor er de? I dag vet forskerne lite. Det er i ferd med å endre seg.

Prosjektet Biodiversity Genomics Europe er en del av det som er kalt biologiens månelanding.

Forskere i hele Europa samler og analyserer genmateriale fra alle arter, unntatt bakterier.

Dette er det store målet: Arvestoffet fra hver eneste art skal lagres og tilgjengeliggjøres digitalt.

Ti år på å gjennomføre biologisk månelanding

– I Norge er det om lag 47.000 arter vi kjenner til. Noen få av disse er sekvensert, sier prosjektleder for det norske bidraget, Rebekah Oomen ved senteret CEES på Universitetet i Oslo.

DNA-sekvensering betyr å kartlegge organismens genetiske kode. DNA inneholder gener, som er oppskrifter på hvordan en organisme skal se ut og fungere. DNA kalles arvestoff fordi disse oppskriftene videreføres i nye generasjoner.

Det er vanskelig nok å sekvensere artene forskerne vet om, for ikke å snakke om alle de ikke har beskrevet vitenskapelig. Det er anslått å være cirka 25.000 ubeskrevne arter bare i Norge.

Situasjonen er ikke bedre i resten av Europa. Tvert imot finnes det land hvor det er vesentlig færre ressurser satt av til å samle inn DNA og overvåke biodiversiteten. Oomen understreker at noe av poenget med prosjektet er å bygge opp kapasiteten på sekvensering.

– Er det realistisk å sekvensere alle arter på ti år?

– Det handler om veien dit, ikke om målet. Dette er en månelanding for biologien. Det er en rekke utfordringer det vil være vanskelig å forutse, men vi har et mål, sier hun.

Oomen mener oppgaven er utfordrende, men at det er viktig å prøve. Hele det menneskelige genom tok 13 år å sekvensere. I dag ville den samme sekvenseringen tatt et par dager.

Derfor håper forskerne at bedre metoder og teknologi vil gjøre oppgaven mulig. I tillegg vil prosjektet mobilisere forskere i hele Europa.

Ønsker å lagre mest mulig før det går tapt

Ifølge forskerne haster det. I den engelske pressemeldingen fra organisasjonen The Biodiversity Genomics Europe står det at en av fire arter på planeten står i fare for å dø ut.

– Vi vet at vi er midt i den sjette masseutryddelsen. Dette er en anerkjennelse av at vi må vite mer om artene vi ikke kan se. Det er noen arter som opplever en nedgang uten at vi forstår hvorfor. Hvis vi vet mer om det vi ikke kan se, kan vi kanskje forstå mer av prosessene i hele økosystemet. Å samle inn DNA er den mest grunnleggende informasjonen vi kan få for å spore endringer, sier Oomen.

Nestleder for det norske samarbeidet i prosjektet, professor Torsten Hugo Struck ved Naturhistorisk museum, stemmer i:

– En årsak til at det er så viktig å samle DNA fra alle arter, er at genomet kanskje er det eneste vi har hvis de dør ut, sier Struck.

Ifølge Struck er det flere gode grunner til å sekvensere alle arter i Europa. En av årsakene er at det vil gjøre det lettere å analysere prøver fra utdødde eller sjeldne organismer i Naturhistorisk museums samlinger.

DNA fra beslektede arter kan brukes til å fylle inn hull i den informasjonen de får fra museets prøver.

Alle land, og alle arter, skal med

I første omgang skal alle land i Europa sende inn ønskearter: Det vil si arter de ønsker å prioritere å få kartlagt DNA fra. Deretter er det forskerne i Norge som får oppgaven å se på hvilke arter som skal prioriteres og koordinere arbeidet slik at hver art bare blir kartlagt én gang.

Slik forklarer Oomen hvilke faktorer som spiller inn:

– Det kan være arter som er viktige økologisk. For eksempel er det arter som bare finnes ett sted eller i ett land. Det kan være evolusjonært viktige arter, som for eksempel en art som tilhører en gren av livets tre som vi vet lite om. Eller det kan være sosiale årsaker, slik som at alle land skal delta i prosjektet, forklarer Oomen.

Det siste kriteriet i prioriteringen handler om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å kartlegge DNAet. Hos noen arter er det svært vanskelig å få gode DNA-prøver, mens andre har svært store genom som er vanskelige å jobbe med.

– Hos slimormer er det vanskelig å få gode DNA-prøver på grunn av slimet. Noen arter er vanskelige fordi de er små av størrelse. Hos andre arter vil DNAet gå i oppløsning veldig fort av ukjente grunner, forklarer Struck.

Én misteltein for fem hundre sommerfugler

Torsten Struck snakker om eukaryote celler. Disse finnes i alt liv unntatt i bakterier. Navnet stammer fra det greske ordet kjerne. Slike celler er omsluttet av en membran og i kjernen ligger cellens arvestoff samlet.

Ifølge ham er alt vi vet om eukaryotisk liv, basert på analyse av noen få utvalgte arter. Disse artene har til felles at de er enkle å holde på lab. De er gjerne altetende og tilpasningsdyktige. Slike arter er gode forsøksdyr, men de er i mindretall på planeten.

– De fleste artene kan ikke tilpasses et liv på lab, mener Struck. Derfor vet vi svært lite om dem. For eksempel er det gjort få eksperimenter på parasitter fordi de som regel ikke kan leve noe annet sted enn på eller i, sin vertsorganisme. Å få samlet genmaterialet er første steg i retning av å bevare dem, forklarer han.

Noen arter har store genom. Dette er i seg selv en svært stor utfordring. En av artene er misteltein.

– I prosjektet har vi bare penger til å kartlegge en og en halv art med mistelteinmengde DNA. Til sammenlikning kan vi kartlegge 500 sommerfugler på det samme budsjettet, forklarer Oomen.

Den norske gruppens bidrag skal blant annet gå til nettopp de vanskelige artene. Målet er å lage prosedyrer for å sekvensere nye artsgrupper hvor det ikke finnes gode og effektive metoder i dag.

Å samle inn DNA vil likevel ikke redde artene

Det er ikke bare selve sekvenseringen av DNA som er ressurskrevende. Når forskerne skal vurdere hvilke arter som skal ha prioritet, vil de også vurdere hvorvidt det vil være mulig å redde dem.

– Hvis vi skal kunne redde en art fra å bli utryddet, trenger vi å vite hvilke som faktisk kan reddes. Noen vil det nok være for sent for, sier Struck.

Målet er å bruke ressursene effektivt slik at flest mulig arter blir bevart. Noen av artene forskerne veldig gjerne vil vite mer om, er de som har klart store omskiftninger og masseutryddelser tidligere.

– På Nesodden er det flerbørstemark som har sett helt lik ut i 14-18 millioner år. Det er flere arter som er umulig å skille fra hverandre utseendemessig, men de er forskjellige arter. Nesodden-marken har en slektning som ikke har endret utseendet på 140 millioner år. Den har med andre ord overlevd en masseutryddelse, mens marken på Nesodden ikke har det. Vi er interesserte i å finne ut hvilke arter som overlever slike omveltninger og hvilke som tilpasser seg. Kanskje går det an å finne slike svar i genene, forklarer Struck.

Metoder for miljøovervåkning gir skattejakt i livets tre

Se for deg livets tre. Det er lett å se for seg at vi vet hvordan greinene henger sammen, men i realiteten er det store kunnskapshull. Det kan være hele greiner som er feilplasserte, og svært mye av det vi vet at er der ute, mangler.

Ved å samle inn DNA fra alle organismene i treet vil det sannsynligvis se helt annerledes ut. Arter vi trodde var i slekt, vil kanskje plasseres et helt annet sted. Mange arter har aldri blitt beskrevet av vitenskapen, men vi vet at de er der.

Ved å ta miljøprøver og søke etter DNA i luft og vann har forskere funnet flere arter.

Ifølge Struck ble det tatt en prøve fra et akvarium. Den viste tilstedeværelsen av en art som fikk navnet Trichoplax adhaerens. Etter at den ble funnet i akvariet, fant forskerne den i naturen.

Et annet eksempel er en gruppe arter som er kjent fra ugjestmilde steder som Grønland og Antarktis. En miljøprøve viste at den også skulle finnes i Pyreneene.

– Det var først da noen fant på å lete etter den der at de fant den, legger han til.

– Det er en skattejakt, utbryter Oomen entusiastisk.

Metabarkoding, en teknikk hvor du identifiserer en del av DNA-et i en art som er unikt for den arten og får en slags strekkode, kan brukes til mer enn å finne nye arter.

Det er også mulig å lage verktøy for miljøovervåkning. Hvis forskerne har gode DNA-databaser, er det mulig å bruke miljøprøver til å se hvor arter holder til, påvise at de finnes der, eller at de blir borte fra et område.

Lettere for et menneske å krysse grenser i EU enn for en vevsprøve

En av de største utfordringene prosjektet har støtt på, er å finne gode måter å samarbeide på.

– Det er lettere for et menneske å krysse grensene i Europa enn for en vevsprøve, forklarer Oomen.

Før lanseringen av prosjektet har det blitt gjort et omfattende arbeid, blant annet av jurister, for å sikre gode avtaler.

Noen land har gode laboratorier hvor det egner seg å sekvensere materiale, andre har stort biologisk mangfold, men mangler laboratorieressursene. Dette gjør at prøver og datamateriale må kunne transporteres over landegrensene i en skala som det har vært vanskelig å få til tidligere.

Et av de juridiske utfordringene handler om å sikre opphavsretten til materialet. Hva om en art som kun finnes i for eksempel Bulgaria, plutselig viser seg å kunne kurere kreft? Da er det viktig at de som sitter på ressursen, også får noe av det økonomiske utbyttet.

– Det er en utfordring å verdsette den genetiske informasjonen før vi vet hva vi finner, sier Torsten Struck.

– Prosjektet er ikke bare harde fakta. De sosiale og samfunnsmessige aspektene er vel så viktige. Det er en balanse mellom å tilgjengeliggjøre data og å ha rettighetene til det du bidrar med, understreker Rebekah Oomen.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  – Andre verdenskrig har fortsatt en spesiell plass i norsk historiebevissthet

• 

  Er det greit at kunstig intelligens leser følelsene dine?

• 

  Disse kreftflekkene øker mest

• 

  Elevenes erfaringer gir bedre undervisning i samfunnsfag

• 

  Filosof: – Det moderne mennesket har et distansert forhold til dyr

• 

  Phishing-sikker innlogging med fingeren skal stoppe svindlere

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER