Vi lever storparten av livet i familier med tre generasjoner eller flere. Det er på høy tid at dette også speiles i forskning og politikk, som tradisjonelt har konsentrert seg om småbarnsfamilier.

Dette slår Katharina Herlofson og Svein Olav Daatland fast i en ny rapport fra NOVA. De to forskerne har gått gjennom eksisterende forskning om forholdet mellom generasjonene i familien. De konkluderer med at generasjonsfamilien står sentralt – også i moderne menneskers liv.

Besteforeldre stiller opp og passer barnebarn, voksne barn bidrar vesentlig til omsorgen for eldre foreldre, og mye selskap, trøst og penger flyter mellom generasjonene, kanskje mer enn noensinne.

- Mediene liker å fortelle om familiegenerasjoner i strid og at den moderne familien er i krise, men dette stemmer ikke med bildet vi finner, forteller Herlofson.

Bor nær hverandre

– Flergenerasjonshushold er lite vanlige i Norge, men generasjonene bor ofte nær hverandre, understreker Herlofson.

Hele 80 prosent av eldre foreldre har minst ett barn boende innen en radius på fem mil, og både yngre og eldre generasjoner ser ut til å foretrekke det slik. De vil ha familien nær, men ikke for nær.

Tett kontakt mellom foreldre og voksne barn

Kontakten mellom generasjonene er jevnt over tett. Mer enn seks av ti foreldre er sammen med voksne barn ukentlig eller oftere, som er omtrent på samme nivå som det var på 1960-tallet.

I tillegg kommer kontakt via telefon som er langt billigere i dag enn før. Den teknologiske utviklingen har også gitt nye muligheter for kontakt som ikke fantes tidligere, som e-post, skype og liknende. 

Foreldrene opplever forholdet som tettere enn barna

Forholdet mellom foreldre og voksne barn oppleves også som emosjonelt nært, men foreldre har en tendens til å rapportere om tettere bånd enn barna. Barna ser ut til å bety mer for foreldrene enn omvendt.

– Hvis man må prioritere, så prioriterer man oftest nedover generasjonslinja, sier Svein Olav Daatland.

– Også hjelpen flyter i stor grad nedover fra eldre til yngre generasjoner i familien, i hvert fall frem til 70-75-årsalderen. Deretter hjelper de yngre i større grad de eldre.

Til gjengjeld yter den eldre generasjonen gjerne økonomisk bistand til de yngre, blant annet ved kjøp av bolig.

Besteforeldre som «hjelpekorps»

Besteforeldre, som er flere og mer ressursrike enn tidligere, utgjør en viktig støtte for småbarnsfamilien, som hjelpekorps når og hvis behovene melder seg.

I Norge er det sjelden behov for daglig hjelp, men mange besteforeldre stiller opp ukentlig, og mer enn seksti prosent hjelper til og passer barnebarn minst en gang i måneden. I løpet av perioden 2002 til 2007 økte dessuten besteforeldres innsats i barnebarnpass.

Stigende press på familiene

Pleie er langt på vei blitt velferdsstatens ansvar, men sosial omsorg og kontakt er det primært familien som står for.

– Her kommer velferdsstaten til kort, understreker Daatland.

– Den moderne familien sliter til tider med å kombinere arbeid og omsorg. Når både hun og han er i lønnet arbeid og ansvar og muligheter skal fordeles likt, er familien avhengig av en velfungerende velferdsstat og omvendt.

Familier i risiko?

Nye familieformer har kommet til med samboerskap, foreldreskap av samme kjønn og relasjoner til dine, mine og våre barn.

Forskningen tyder på at familierelasjonene er like sterke blant samboere som blant gifte i Norge, men skilsmisse i (beste)foreldregenerasjoner svekker kontakten, især blant menn.

Hvorvidt og hvor langt innvandrere fra land med en mer kollektiv familiekultur vil holde fast ved sine tradisjoner, og hvor langt de vil tilpasse seg norske mønstre, har vi foreløpig lite sikker kunnskap om, ifølge de to forskerne.

Behov for videre forskning

Forskerne mener at følgende områder peker seg ut for videre forskning: Samspillet mellom familien og velferdsstaten, sårbare familier, «klemmer» mellom familie og arbeid og bærekraften til den såkalte generasjonskontrakten.  

– Familien er fortsatt viktig og er bemerkelsesverdig robust, men den er i endring. Vi må fornye og oppdatere kunnskapene om familiesolidaritetens innhold og grenser, sier Herlofson.

– Da er langtidstudier særlig viktige – såkalte longitudinelle studier, som lar oss følge de samme personene og familieen over tid. Vi har fortsatt for lite kunnskap om hva som driver familiene og familiegenerasjonene. Er det nytten og nødvendigheten, normene, den gjensidige identifikasjonen, kjærligheten eller alt dette og mere til?

Referanse:

Katharina Herlofson & Svein Olav Daatland. Forskning om familiegenerasjoner. En kunnskapsstatus. NOVA Rapport 2/2016