- Jeg er skeptisk til at media i så høy grad benytter seg av den nyhetsverdi som ligger i at også jenter kan slå, sier Natland.

Hun mener mediene, og spesielt avisene, blåser opp alt som har med jenter og vold og gjøre slik at man kan få inntrykk av at det er et større problem enn det faktisk er. Samtidig er de med å underbygge kjønnsstereotypier gjennom å alltid fokusere på kjønn når jenter er involvert. Antallet jenter som bruker vold er fremdeles svært lavt.

Jenter med problemer bruker vold

Sidsel Natland er folklorist og stipendiat ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie, Universitetet i Bergen. I sin doktorgradsavhandling fokuserer hun på hvordan jenters voldsutøvelse blir fremstilt i media. Natland intervjuer også jenter som har vært involvert i voldelige episoder og forsøker å forstå hvordan jentene selv forklarer sin voldsbruk.

- Medias oppslag om vold blant jenter er provoserende fordi disse sakene er så ensidig fremstilt. I hovedsak er det jenter som allerede har adferdsproblemer som lettere tyr til vold enn før. Vi får altså stort sett ikke vite at jenter som utøver vold, har som fellestrekk at de har en rekke andre problemer. Stort sett er det marginaliserte jenter med andre problemer som rus, familieproblemer og adferdsproblemer som bruker vold.

- Når man leser i avisen, kan man få inntrykk av at det er jenter generelt som er blitt mer voldelige. Det er ikke mitt inntrykk at det er tilfelle, men at dette i hovedsak er et problem blant en liten gruppe jenter, og vi står neppe overfor en feminin voldsbølge.

Media liker biologiske forklaringer

Natland mener noe av problemet ligger i at media er dominert av biologiske og tradisjonelle stereotype idéer om kjønn, der vold blant jenter omtales som noe unaturlig og ikke-kvinnelig. Derfor blir jentevold noe som gis ekstra nyhetsverdi fordi det er «feil» og «unormal» adferd. Menns kriminalitet blir det normale - og man glemmer å se på årsakene til kvinners vold.

- Vi er vant til å knytte menn til rollen som utøvere av vold, og all statistikk viser oss jo at de er i flertall. Kvinner som utøver vold, avviker derfor fra våre forestillinger om hva en kvinne er, og vi tenderer å se dem som «spesielle».

- Et problem med begrepet jentevold, er at det kan tolkes som at det finnes en spesifikk type kvinnelig vold i motsetning til en mannlig. Da er man inne på en biologisk forklaringsmodell. Det er påfallende at man alltid bruker prefikset jente - når det er snakk om jenter og vold. Er det gutter som har vært involvert i voldelige episoder, kalles de vanligvis for tenåringer og dermed blir hankjønnet det som alt defineres ut fra, som så mange andre steder i samfunnet, sier Natland.

Hun hevder at sammenhengen mellom kjønn og vold reproduseres på så mange måter, gjennom medie- og populærkultur, politikk, men også kriminologisk gjengforskning, som ofte har behandlet ungdom og gjeng som gutter.

Ofre for sitt eget kjønn

- Den svenske etnologen Inger Lövkrona mener at biologiske forklaringer er mest «lettselgelige», og media er veldig glad i å kommunisere de biologiske forklaringsmodellene. Det største problemet med hvordan «jentevolden» fremstilles, er at jenter som har voldelig adferd, ikke blir tatt alvorlig som aktører i egne liv. De blir på mange måter ofre for sitt eget kjønn, sier kulturforskeren.

Jenters vold er et felt det har vært forsket lite på i Norden, men det finnes amerikansk og britisk forskning som er opptatt av at man må ta disse jentene seriøst. Det betyr ikke at man verken forsvarer eller bagatelliserer jenters voldsbruk.

Natland er skeptisk til den såkalte «frigjøringshypotesen», altså slutningen om at kriminaliteten blant kvinner øker fordi kvinner blir mer like menn. Den følges gjerne av holdninger om at likestillingen har kommet «for langt» - og kan lett misbrukes. I tillegg tilslører et slikt perspektiv andre samfunnsforhold og forklarer for eksempel ikke at utøvelse av vold ofte henger sammen med andre problemer.

- Menns og gutters vold forklares ofte med avmakt, eller faktorer utenfor deres kontroll, som høyt testosteronnivå, hevder Natland.

Likevel mener forskeren det ikke er tvil om at vold blant jenter har større gjennomslag i populærkulturen enn før, og at det finnes flere hardtslående rollemodeller. Lara Croft er et eksempel, og nå vakre, tøffe drapskvinner i den amerikanske filmen Kill Bill 2.

- Det finnes helt klart en strømning som definerer vold som «cool», sier folkloristen.

«Hun fikk som fortjent»

Jentene hun har intervjuet definerer imidlertid ikke det de gjør som vold.

- I stedet snakker de om hevn og å gi en lærepenge. En jente, som knuste kjevebenet på en annen, mente «hun fikk som fortjent». Jentene mener heller ikke at de er med i ordentlige gjenger. Det de omtaler som gjenger, er oftest kriminelle gjenger med våpen, som A- og B-gjengen.

- Mange av disse jentene uttrykker veldig høye idealer om vennskap. De forsvarer kanskje å banke» en jente som bryter disse idealene, for eksempel ved å sladre eller sette ut rykter, som et alvorlig brudd på disse verdiene.

- I en avisartikkel så jeg at ernæringsforskere forklarte problemadferd hos ungdom med for høyt inntak av raffinerte melsorter og sukker; at dette gjorde dem ukonsentrerte og uregjerlige. Jeg avviser verken biologiske, medisinske eller nevrologiske faktorer når vold skal forklares.

- Det er mange årsaker til at vold forekommer! Men jeg mener at det også trengs kulturperspektiver på vold, og kulturforskeren kan studere vold på både struktur- og individnivå. Det handler for eksempel om forhandling og konstruksjon av identitet, makt og posisjoner.

Hegemonisk femininitet

- Jeg tar ikke noe dritt, er et vanlig utsagn fra jenter som slår, sier Natland.

Hun mener slike utsagn også kan tolkes som et ønske om respekt og anerkjennelse, og at disse jentene ofte befinner seg utenfor det hun kaller den hegemoniske femininiteten. Med andre ord den sosialt og kulturelt godtatte formen for feminin adferd.

- Et gjennomgående trekk ved informantene er at de ikke liker det de kaller for «jente-jentene». Det er de «flinke og vellykkede» jentene. Selv har jeg alltid vært «en av gutta», sier de voldelige jentene. Likevel er det jente-jentene som har den hegemoniske posisjonen, selv om jentene som slår fra seg prøver å vende om på dette hierarkiet. De står med andre ord i en vanskelig og sårbar posisjon. Samfunnets forestillinger og forventninger til hva en ung jente burde være, gjør det ikke akkurat lettere for dem, avslutter Natland.